trenger ett ærlig svar.

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en mann jeg har tenkt å gifte meg med, vi har ett barn sammen og jeg ønsker meg så veldig ett til. Kjæresten min har bestemt seg for at han skal ikke ha flere barn. Denne avgjørelsen har han ikke diskutert med meg, han bare informerte meg om det når jeg tok opp temaet sist. Jeg ble kjempe lei meg og syntes at dette er noe vi kunne diskutert sammen. Etter dette har han mast og mast om jeg må bestemme når og hvor vi skal gifte oss. Det virker som om dette er noe han virkelig vil. Jeg har lenge unngått å svare på dette rett og slett fordi jeg ble så ufattelig lei meg over hans besluttning ang barn. Barnet vårt er 3 år og jeg er midt i 30 åra og han akkurat passert 40. Det skal sies at jeg hadde ett konplisert svangerskap. Jeg har tenkt at jeg må ta dette opp med han men det er vanskelig for tårene kommer og jeg får rett og slett ikke snakket for meg. Jeg syntes barnet vårt fortjener ett søsken og jeg syntes det er dårlig gjort av samboeren min og bare ta en slik besluttning. Hva gjør jeg? hva syntes dere gutter? venter på svar.................

[Anonym bruker]

Med tanke på at du har problemer med å snakke for deg fordi du blir litt emosjonell, så syns jeg du skal skrive et "brev" til han. Etter han har lest brevet kan dere prate litt sammen.

 

Når det gjelder barn, så er det vansklig å si noe.

 

Dersom samboeren din ikke vil ha flere barn, så er det vel ikke stort å gjøre med det ? Var kanskje en brå måte og fortelle det på, men du fikk sannheten da!

 

Blir vel litt feil å sette en barn til verden, som kun mor har lyst på ?

 

Det eneste du kan gjøre er å komme til en enighet med din mann.

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er ikke så gammel så jeg har ikke erfaring med å ha barn da vi først skal bli foreldre til høsten, men jeg skriver ut ifra hva jeg har opplevd som barn og hvordan jeg tenker på framtiden.

 

Det eneste som hjelper er jo å snakke med han eventuelt skrive brev.. Dette er ikke for å kritisere deg eller noen andre men jeg kan faktisk skjønne han. Selv om jeg ikke er like gammel som din gubbe så har jeg foreldre som var "gamle" da dem fikk meg, mor 36 og far 38 år. Det blir ikke lettere å ta seg av et lite barn jo eldre man blir, og man kan ikke tenke seg at det bare blir dobbelt så mye å gjøre med en ekstra det kan jo tenkes at det blir mer å gjøre enn det. Siden du ikke har skrevet noe om det og heller ikke fått snakket med gubben din om det så kan det jo faktisk være at han tenker lengre framover enn bare det å få et barn til? Kanskje han tenker på den dagen til deres nåværende barn flytter ut hjemme i fra og dere kan "starte" et liv på egenhånd igjen bare dere to..

 

Da jeg var liten så hadde kameratene mine yngre fedre enn det jeg hadde og de var mye mer aktiv i aktiviteter enn det min far var. Jeg klandre ikke min far for dette men det er mye lettere å ha et høyere aktivitetsnivå når man er yngre enn når man er eldre. Hvorfor jeg ikke trekker inn min mor er fordi det ofte er faren som tar av seg "tulle aktivitetene" som med barna. Fedre er liksom mer tullete med barna enn det mødre er Selv om det mange fordeler med å være litt eldre når man får unger så ser jeg helt klart flere fordeler med å være ung. Som oftest har de yngre mer overskudd til å ta av seg barna.

 

Hvordan er din oppmerksomhet rettet mot han nå, etter at dere fikk deres første? Får han like mye som oppmerksomhet som før? Eller får ungen all eller mest oppmerksomhet? Menn er ikke flink til å si i fra om de ikke får nok så dette må du selv ta opp med han under samtalen om å få en til. Han er kanskje redd for at du vil gi all din oppmerksomhet til ungene hvis dere får en til slik at det ikke blir noe igjen til han?

 

Det er jo også forbunnet større risiko til diverse ting når man blir eldre og skal ha barn. Allerede fra 33 års alderen så øker risikoen for diverse ting dramatisk i forhold til unge mødre, er dette noe som han er bekymret over? Kanskje det at du allerede har hatt et komplisert svangerskap gjør han tvilende?

 

Jeg kunne ha skrevet ufattelig mye mer om ulike teorier og tanker med ville ikke hjulpet deg noe... Alle er individuelle og må takle ting på ulike måter. Snakk med han om hva du tenker og føler, men sist ikke minst få han til å si om hva han føler rundt det å få et barn til. Hvis han ikke får til å svare deg ordentlig så ikke bli sint men kanskje heller spør han noen spørsmål, som f.eks om han er redd grunnet komplisert svangerskap sist? Er alderen en bekymring osv, osv.

 

Hilsen

Snart far