16åring som selvskader...(veldig langt)MED AVSNITT...

[Anonym bruker]

Har en fetter(heretter X) på 16 som har begynt å kutte seg på armene med glasskår. Foreldrene flyttet til annen kant av landet i fjor sommer, X ønsket å fullføre ungdomskolen der han var kjent, og fikk bo hos mormor på 81 år(men frisk og rask). Han har alltid vært en rolig og stille gutt, og det har aldri vært noe "tull" med han. Han er veldig opptatt av dataspill. Skoleflink.

 

I begynnelsen av mai hadde han norsktentamen, og læreren hadde reagert da han så dårlig ut og hadde levert etter kort tid. Læreren hadde derfor kalt han inn til en samtale samme dag, da hadde han knekt sammen og begynt å gråte, men hadde ikke vilt si hva det var. Læreren hadde da kontaktet foreldrene, hvorpå far heiv seg på første fly for å komme og snakke med han. Far hadde samtaler med sønn, lærer, og ungdomskontakt i kommunen. Det kom fram at X rundt juletider hadde truffet ei svensk jente på nettet, og at de fra ca påsketider var blitt "kjærester". Kun kontakt via nett/mobil. Denne jenta sliter med psykiske problemer, og truet stadig med å ta sitt eget liv hvis hun ikke fikk svar på meldinger o.l. Dagen før norsktentamen hadde X gitt henne beskjed om at han skulle forberede seg til tentamen, og at han ikke ville være tilgjengelig. Da hadde hun gitt beskjed om at hun ville ta sitt liv, og deretter ikke latt høre fra seg. X hadde prøvd å få kontakt med henne gjennom hele kvelden/natten uten å lykkes, og han var svært redd for at jenta hadde tatt livet sitt. X hadde vært veldig åpen om dette.

 

Det viser seg også at X siden jul har kuttet ut det meste av sosialt liv(samvær med kamerater etc), og stort sett vært på datamaskinen i fritiden. Litt dårligere prestasjoner på skolen siden påske. X, far og lærer blir enige om en del tilrettelegging i forhold til skole/eksamen, ungdomskontakten fikk god kontakt med X som åpnet seg mye for han, og de avtalte og holde kontakten videre. Det avtales at X ikke får bruke mobil eller datamaskin mellom kl 22 og 08, bruk oppdages på spesifisert regning og vil medføre at X må være med hjem umiddelbart.

 

Det oppnås etterhvert kontakt med kjæreste, som bare har kommet med tomme trusler. Far reiste hjem etter et par dager, og hele familien skulle komme tilbake til langhelg i forbindelse med 17.mai.

 

Lærer får i mellomtiden bekymringsmelding fra X sine kamerater om at de tror han driver med selvskading. Mor tar dette opp med sønn, og får det bekreftet 17.mai. X forteller at han kutter seg med glasskår han har vasket, men at han ikke vet hvorfor, og at han begynte med det etter påske. Mor spør om kjæreste også gjør dette, og X svarer at "hun får hjelp for det".

 

Familien har nytt møte med lærer, som tilrettelegger slik at X kan være med familien hjem fram til skriftlig eksamen. Der er familien i kontakt med lege og X blir henvist videre i systemet.

 

X virker etterhvert lettet over at ting er fremme i lyset, letter mye i humør hjemme. Han blir med på familieaktiviteter, ler og virker fornøyd. Han reiser tilbake til eksamen, og får lov til å bli til skoleslutt. Han lover at han ikke skal kutte seg mer, og kaste glasskårene.

 

Mor/far snakker med X på telefon hver dag og han virker lett til sinns, han gjenopptar litt kontakt med kamerater og kommer seg mer ut. Ungdomskontakten svikter(har ikke tatt kontakt med X siden første møte).

 

Mandag denne uken merker mor at det er en forandring, i form av kortere svar/tregere samtale, idag enda verre. Hun spør om han har kuttet seg mer, og dette bekrefter han. Men vet fortsatt ikke hvorfor. Mor ber X være mer åpen, hvis ikke må han kutte kontakten helt med jenta i Sverige. Det kommer da fram at han har bygd seg opp en mur siden 6.klasse, ved å utad på skolen fremstå som det alle andre ønsker av han, men ikke opptre som seg selv. Han forteller at alle sier han er dum, mor spør hvem alle er, og det er kameratene. Mor sier at de nok ikke mener det for de er jo sammen med han, og inviterer han på ting, interesserer seg og bryr seg om han. Han forteller videre at han hater matte, og ikke vil gå elektrofag for der er det matte(han har alltid vært flink i matte, uten at han har trengt å lese så mye, fått gode karakterer, elektrofag har tidligere vært et sterkt ønske). Han sier også at foreldrene overreagerer og blir fort sinte, og at dette tilsammen gjør at han kutter seg. Han sier at han ikke ønsker å ta livet sitt.

 

Han har en 6 år yngre bror. X har nok fått en del uberettiget kjeft, og far har også brukt uttrykk som dum, teit osv, mer på en spøkefull måte(uten at det er noen unnskyldning). Mor sier at da får han komme hjem før skoleslutt(han er ferdig med eksamen), men X ønsker å være på skolen til den er ferdig, da det skjer mye kjekke ting på slutten.

 

Mor ringer meg idag for å spørre om jeg kan snakke med X, og følge han litt opp fram til neste helg når de kommer for å hente X. Jeg var mye barnevakt for X da han var liten, og vi hadde et godt forhold da. De senere årene gjorde mine veivalg(flyttet) at vi mistet mye kontakt, og jeg er heller ikke vant med tenåringer. Nå bor jeg rett i nærheten av mormor som X bor hos.

 

Jeg kjenner han ikke lenger så godt som før, og vi har ikke snakket om annet enn høflighetsfraser osv de siste årene. Jeg ringte han i kveld og sa jeg hadde snakket med hans mor, at jeg forsto at han hadde det vanskelig nå og at jeg gjerne vil snakke med han. Vi avtalte at han kommer hit i morgen etter skolen. Han synes i følge mor det er greit å snakke med meg, og mor har også sagt til han at hun ønsker at noen skal kontrollere armene og bena hans hver dag, sånn at hun vet han ikke skader seg mer. Dette likte han vel ikke så godt, men godtok det hvis det var det som skulle til for at han fikk fortsette på skolen til den var slutt. Det er ikke gjort noen videre avtale i forhold til dette.

 

Jeg lurer på hvordan jeg skal gripe an denne saken. Hvor mye skal jeg presse han til, hva skal jeg spørre om/tilby av hjelp? Jeg vet litt om psykiatri, men ikke på langt nær nok, og har veldig lite erfaring i å snakke med ungdommer. Han er henvist til videre hjelp i foreldrenes hjemkommune, og de vil ta fatt i problemene om snaut 14 dager når han flytter hjem. Men jeg føler jeg har fått et stort ansvar fram til da. Vil jo selvfølgelig gjøre det jeg kan for å hjelpe han.

 

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke du skal gjøre noe som helst. Du er ikke en psykolog. Snakk med han om vanlige, dagligdagse ting. Ikke lek "doktor".

 

Hold likevel døren åpen for at han vil prate.

[Anonym bruker]

Hvordan gikk det da dere møttes?

 

Jeg, som selv er selvskader og psykisk syk, vet godt at det ikke er lett å stoppe, når en først er begynt. En som selvskader, vil alltid ha trangen med seg. Men det er klart at trangen kommer og går. Noen er heldigere enn andre.

 

Det er viktig å få ut det som skal ut i en annen form enn selvskading. Gjerne hard, fysisk aktivitet. For meg og de jeg er i kontakt med, hjelper det. Det hjelper ikke 24/7 - men det hjelper.

 

I tillegg, så har de rundt meg begynt med noe nytt. Som hjelper enormt. De har lusket rundt (noe jeg i bunn og grunn ikke liker) og funnet de fleste plassene jeg har barberblad eller kniver. Der har de festet små post-it lapper med enten trøstende ord - eller "ring meg" eller "få det ut på sms/mail" eller noe i den duren.

Det er klart det at å luske rundt ikke er lurt. Det passer nok ikke for alle - og hvertfall ikke sånn jeg har fortsått forholdet deres.

 

Men, kanskje X selv kan skrive ned ord på post-it lapper? For å minne seg selv på at han kan gjøre andre ting? Kontakte noen? Skrive ned en plass? Gjøre noe annet? Det som er viktig med selvskadere, er å minne dem på hva de gjør, før de gjør det. Man må "vekke" dem. Hjelp han gjerne med å skrive lapper. Det er vel verdt ett forsøk?

 

Å ta fra han det kan skader seg med, kan gjøre vondt verre. Det finnes alltid ting man kan finne - derfor er det trangen man må fjerne!

[Anonym bruker]

Hvilke foreldre ville reist fra en 16-åring som kutter seg selv??

Og overlater ansvaret med å passe sønnen til et søskenbarn som han bare har utvekslet høflighetsfraser med de siste årene??

 

Hvis ikke foreldrene tar ansvaret for sønnen, så bør barnevernet kobles inn!!

 

Og han er vel i behandling?

Ungdomskontakten er ikke behandling. De har ikke noe ansvar i slike saker - det er det psykiatritjenesten som har.