16åring som selvskader...(langt)

[Anonym bruker]

Har en fetter(heretter X) på 16 som har begynt å kutte seg på armene med glasskår. Foreldrene flyttet til annen kant av landet i fjor sommer, X ønsket å fullføre ungdomskolen der han var kjent, og fikk bo hos mormor på 81 år(men frisk og rask). Han har alltid vært en rolig og stille gutt, og det har aldri vært noe "tull" med han. Han er veldig opptatt av dataspill. Skoleflink. I begynnelsen av mai hadde han norsktentamen, og læreren hadde reagert da han så dårlig ut og hadde levert etter kort tid. Læreren hadde derfor kalt han inn til en samtale samme dag, da hadde han knekt sammen og begynt å gråte, men hadde ikke vilt si hva det var. Læreren hadde da kontaktet foreldrene, hvorpå far heiv seg på første fly for å komme og snakke med han. Far hadde samtaler med sønn, lærer, og ungdomskontakt i kommunen. Det kom fram at X rundt juletider hadde truffet ei svensk jente på nettet, og at de fra ca påsketider var blitt "kjærester". Kun kontakt via nett/mobil. Denne jenta sliter med psykiske problemer, og truet stadig med å ta sitt eget liv hvis hun ikke fikk svar på meldinger o.l. Dagen før norsktentamen hadde X gitt henne beskjed om at han skulle forberede seg til tentamen, og at han ikke ville være tilgjengelig. Da hadde hun gitt beskjed om at hun ville ta sitt liv, og deretter ikke latt høre fra seg. X hadde prøvd å få kontakt med henne gjennom hele kvelden/natten uten å lykkes, og han var svært redd for at jenta hadde tatt livet sitt. X hadde vært veldig åpen om dette. Det viser seg også at X siden jul har kuttet ut det meste av sosialt liv(samvær med kamerater etc), og stort sett vært på datamaskinen i fritiden. Litt dårligere prestasjoner på skolen siden påske. X, far og lærer blir enige om en del tilrettelegging i forhold til skole/eksamen, ungdomskontakten fikk god kontakt med X som åpnet seg mye for han, og de avtalte og holde kontakten videre. Det avtales at X ikke får bruke mobil eller datamaskin mellom kl 22 og 08, bruk oppdages på spesifisert regning og vil medføre at X må være med hjem umiddelbart. Det oppnås etterhvert kontakt med kjæreste, som bare har kommet med tomme trusler. Far reiste hjem etter et par dager, og hele familien skulle komme tilbake til langhelg i forbindelse med 17.mai. Lærer får i mellomtiden bekymringsmelding fra X sine kamerater om at de tror han driver med selvskading. Mor tar dette opp med sønn, og får det bekreftet 17.mai. X forteller at han kutter seg med glasskår han har vasket, men at han ikke vet hvorfor, og at han begynte med det etter påske. Mor spør om kjæreste også gjør dette, og X svarer at "hun får hjelp for det". Familien har nytt møte med lærer, som tilrettelegger slik at X kan være med familien hjem fram til skriftlig eksamen. Der er familien i kontakt med lege og X blir henvist videre i systemet. X virker etterhvert lettet over at ting er fremme i lyset, letter mye i humør hjemme. Han blir med på familieaktiviteter, ler og virker fornøyd. Han reiser tilbake til eksamen, og får lov til å bli til skoleslutt. Han lover at han ikke skal kutte seg mer, og kaste glasskårene. Mor/far snakker med X på telefon hver dag og han virker lett til sinns, han gjenopptar litt kontakt med kamerater og kommer seg mer ut. Ungdomskontakten svikter(har ikke tatt kontakt med X siden første møte). Mandag denne uken merker mor at det er en forandring, i form av kortere svar/tregere samtale, idag enda verre. Hun spør om han har kuttet seg mer, og dette bekrefter han. Men vet fortsatt ikke hvorfor. Mor ber X være mer åpen, hvis ikke må han kutte kontakten helt med jenta i Sverige. Det kommer da fram at han har bygd seg opp en mur siden 6.klasse, ved å utad på skolen fremstå som det alle andre ønsker av han, men ikke opptre som seg selv. Han forteller at alle sier han er dum, mor spør hvem alle er, og det er kameratene. Mor sier at de nok ikke mener det for de er jo sammen med han, og inviterer han på ting, interesserer seg og bryr seg om han. Han forteller videre at han hater matte, og ikke vil gå elektrofag for der er det matte(han har alltid vært flink i matte, uten at han har trengt å lese så mye, fått gode karakterer, elektrofag har tidligere vært et sterkt ønske). Han sier også at foreldrene overreagerer og blir fort sinte, og at dette tilsammen gjør at han kutter seg. Han sier at han ikke ønsker å ta livet sitt. Han har en 6 år yngre bror. X har nok fått en del uberettiget kjeft, og far har også brukt uttrykk som dum, teit osv, mer på en spøkefull måte(uten at det er noen unnskyldning). Mor sier at da får han komme hjem før skoleslutt(han er ferdig med eksamen), men X ønsker å være på skolen til den er ferdig, da det skjer mye kjekke ting på slutten. Mor ringer meg idag for å spørre om jeg kan snakke med X, og følge han litt opp fram til neste helg når de kommer for å hente X. Jeg var mye barnevakt for X da han var liten, og vi hadde et godt forhold da. De senere årene gjorde mine veivalg(flyttet) at vi mistet mye kontakt, og jeg er heller ikke vant med tenåringer. Nå bor jeg rett i nærheten av mormor som X bor hos. Jeg kjenner han ikke lenger så godt som før, og vi har ikke snakket om annet enn høflighetsfraser osv de siste årene. Jeg ringte han i kveld og sa jeg hadde snakket med hans mor, at jeg forsto at han hadde det vanskelig nå og at jeg gjerne vil snakke med han. Vi avtalte at han kommer hit i morgen etter skolen. Han synes i følge mor det er greit å snakke med meg, og mor har også sagt til han at hun ønsker at noen skal kontrollere armene og bena hans hver dag, sånn at hun vet han ikke skader seg mer. Dette likte han vel ikke så godt, men godtok det hvis det var det som skulle til for at han fikk fortsette på skolen til den var slutt. Det er ikke gjort noen videre avtale i forhold til dette. Jeg lurer på hvordan jeg skal gripe an denne saken. Hvor mye skal jeg presse han til, hva skal jeg spørre om/tilby av hjelp? Jeg vet litt om psykiatri, men ikke på langt nær nok, og har veldig lite erfaring i å snakke med ungdommer. Han er henvist til videre hjelp i foreldrenes hjemkommune, og de vil ta fatt i problemene om snaut 14 dager når han flytter hjem. Men jeg føler jeg har fått et stort ansvar fram til da. Vil jo selvfølgelig gjøre det jeg kan for å hjelpe han.

[Anonym bruker]

Altså,hvis noen skal orke å lese det der,så må du lage avsnitt,kjære deg..

Dette ble litt for mye ord i en klenge..

[Anonym bruker]

Du har rett HI, det var langt...

 

Vel, det er tragisk, foreslår du er ærlig og sier at du ikke vet hva du skal gjøre. Men at du vil være der for han, sjekke armer og ben og det som mor har bedt der, og prate om de tingene han vil prate om.

 

Hva mer kan du gjøre? Lykke til.

[Anonym bruker]

Kopier teksten, legg den inn i et nytt innlegg og lag masser av avsnitt hvis du vil ha flere svar! Dette blir dessverre for slitsomt å lese gjennom!

[Anonym bruker]

Jeg tror du skal lytte først og fremst..slik han får "tømt seg" og komme med råd etterpå.

Fortell litt om ungdomstiden generelt - at den er svært vanskelig for de fleste, men at det går over.

 

Ikke forman - men vis forståelse og gi trøst.

[Anonym bruker]

Min første tanke er at du kan introdusere ham for en mer skånsom selvskading, forutsatt at han MÅ kjenne smerte for å avlede indre uro/smerte. Gi ham en gummistrikk (slike tynne) som han kan ha rundt håndleddet. Når han får trang til å skade kan han heller dra i strikken i stedet for å kutte.

 

I utgangspunktet er det en stor fordel å kartlegge hvordan han kan unngå å skade seg, finne ut om det er spesielle stressorer som utløser kuttetrang og forsøke å se på avledningsmetoder når han får det vanskelig, som f.eks ringe og snakke med noen, høre musikk, gå seg en tur, skrive, tegne eller annet. Dette viel fagpersonell hjelpe ham med, hvis du føler det blir for mye for deg å ta fatt i.

'

Når det gjelder eksponering av armer og bein for sjekk, er jeg ikke hel sikker på at det er så lurt, da det kan oppleves krenkende samtidig som han umyndigjøres i forhold til ansvaret for egne handlinger. Gjør heller en avtale med han at han kan vise frem kuttene sine dersom han ønsker det selv, forutsatt at han steller dem pent. Det vil si at han etter avtalen må søke hjelp til stripsing/sying hvis han kutter for dypt eller ikke klarer å ta hånd om sårene sine. Han må gjerne oppfordres til å fortelle når han har skadet seg, slik at man kan snakke om det, men at han påtvinges fremvisning kan få ham til å skade seg andre steder på kroppen i stedet.

 

Denne gutten har det fryktelig vondt og trenger først og fremst god og nær omsorg, samt å bli sett og akseptert som han er. Jeg håper det ordner seg for ham og familien!

[Anonym bruker]

Godt sagt, 23:24! Signerer 100%!

[Anonym bruker]

20% av alle ungdommer er bori selvskading på en aller annen måte. De aller fleste gir seg etter 1 eller 2 ganger, fordi de skjønner at dette ikke var en god ide.

 

Først og fremst, ikke lag noen big deal ut av sårene. Han kutter fordi han ikke har noe alternativ. Der og da føles smerten for stor, og han kutter fordi det gir han noe. Hadde han hatt bedre alternativ hadde han ikke kuttet, enkelt og greit.

 

Når han først har kuttet, snakk med han: "Hva var det som var så vanskelig nå at du kuttet deg?" osv. Snakk åpent om kutting, vær spørrende. "Hva er bra med kuttingen?" "hva er bra med den smeren?" "På hvilken måte kan noe annet erstatte smerten?" Ved å prate åpent om det, uten drama pga blod og greier, gir du han ingen nye ideer akkurat. Han vil ikke kutte seg mer ved at det prates åpent om det.

 

Gutten trenger å lære seg til alternativer når han føler trangen til å kutte. Kartlegg og snakk sammen, lag avtaler, men ikke ydmyk han om han ikke klarer å følge opp i, trapp heller ned på de store målene. Det beste er om dere klarer å være så i forkant at han kan komme å si: Nå er smerten så stor, og du må hjelpe meg, for jeg vil veldig gjerne kutte meg.

 

Ang sårstell, det er viktig at en voksen tar en kikk på sårene, stripser opp hvis de er dype. Får man ikke til strips burde en lege sy. Et sår kan vente med å bli sydd etter 8 timer, så stort sett jobb for fastlegen.