er gutten min treg??

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på snart 2 år, som er grovmotorisk sen pga et lite lyte. Han er også noe språklig sen, men dette er vanlig i slekta vår.

 

Men, jeg leser og hører om barn som er mye yngre enn ham, som "gjør" så mye mer enn han gjør. Han sier ikke ifra når han har bæsjet, hvis vi spør, sier han nei selvom bleia er full. Han stabler ikke ting oppå hvernadre for å nå ting utenfor rekkevidde (det er nok den motoriske forsinkelsen som har grunnen, men jeg er usikker på om han kan problemer på et slikt plan). Han er veldig trassig, og vanskelig å ha med å gjøre i perioder, men er veldig glad og lykkelig ellers. Han har veldig god språkforståelse, det har han alltid hatt, og det er han selv stolt over virker det som. Men i det siste har 2 års "HÆ'en" virkelig kommet frem, ser uforstående på oss titt og ofte når vi gir enkle beskjeder og sier "HÆ?". Han spiser ikke helt selvstendig med skje ennå, han kan, men søler en del hvis det er flytende mat, slik som youghurt osv. Han "synger" ikke, han kan bable/tullesnakke i lange rekker, men ikke med melodi. Han er veldig opptatt av biler, og kjenner igjen et merke, men ingen andre.

 

Det er vanskelig å ramse opp ting han ikke kan, for det er vanskelig å vite hva en gutt på snart 2 år skal kunne, men det virker til tider som om ge har en sønn på 1 år. Ihvertfall når han er så ustødig i gangen, snakker veldig urent og lite osv. BHG skal være obs på språkutviklingen, og vi har fysio, men det er "alt annet" som gjør meg litt bekymret. Han er verdens herligste og gløggeste gutt i mine øyne, for jeg har jo bare et barn, ingen å direkte sammenligne med, men i forhold til så mange andre, virker han litt treg/hengende etter i en del sammenhenger:( Er det vanlig at noen barn henger etter en god del, men at de blir aldersadekvate etterhvert?? Huff, DIB er jo ikke et godt sted å være når man føler det slik heller, for her er det jo så mange mammaer med flinke barn, og de vil selvsagt skrive om det. Og det skjøner jeg! Jeg skriver også om ting gutten min kan gjøre som jeg blir ekstra stolt over. Men når jeg sammenligner det noen skriver om barna sine her inne med min sønn, så blir jeg litt egstelig:(

[lengter daler ned i skjul...]

Jeg synes han høres ganske normal ut i utviklinga. Min minste er 20 mnd, han synger ikke, kan endel ord nå, setter noen ganger sammen 2 ord, men mest gå jeg, sove jeg eller lignende.

 

Han spiser med skje men det blir mye søl, bruker oftest tutekopp, hvis han drikker av vanlig kopp blir det mye søl.

[Gjest Antarctica]

Min yngste snakket veldig lite før toårsdagen, men nå som han er 2,5 er han en skikkelig pratmaker. La det gå litt tid før du blir hysterisk. Syns ikke det høres så galt ut, søle gjør de alle sammen, og HÆ er jo noe de sier for å få høre setningen på nytt, så de kan "lagre" den på harddisken!

[Anonym bruker]

Da min første gutt var 2 sa helsesøster at de forventet to sammensatte ord.

Gutten min ble alvorlig syk da han var rett over 2 år, og det forsinket han både språklig og motorisk.

Han er nå 4, og vi får hjelp av ppt i bhg samt fysio.

 

Å sammenligne er ikke så bra.

Jeg gjorde det da det virket som jenta mi var litt sen, sammenlignet med hennes tvillingbror. De var da 3-4 mnd.

Viste seg at lillebror lå foran skjema, og søstra lå der hun skulle trukket ifra de ukene hun kom før termin.(3)

 

Syns du skal snakke med helsesøster, hun kan henvise til ppt.

 

 

 

[Anonym bruker]

godt å høre Men når jeg ser tilbake på alle de tingene som bekymrer meg, får jeg en snikende tanke om at han er litt "giddaslaus" og "svimete". Han er ikke særlig selvstendig, han gjør de samme "feilene" ofte, og har til tider perioder hvor det virker som om seperasjonsangsten kommer tilbake. Han ble tidlig ferdig med dette som spedbarn, og elsker å være med andre mennesker, kjente og ukjente. Er aldri redd andre emnensker, selvom de er nye, finnes ikke sjenert engang. Men hvis han har en slik engstelig periode, så kan ikke pappaen hans legge ham engang, det må være meg:/ Jeg synes dte er koselig at han er så knyttet til meg, men han har mer kontakt med meg på daglig basis enn pappaen, siden jeg har vært student, så han har tidligere vært helt pappagal når han kommer hjem fra jobb. Nå kan han være uvillig til å slippe meg utav syne, ikke engang når jeg sier at jeg bare skal på do. Han må være med.

 

Jeg er så lei av å føle meg usikker! Jeg leser bøker om barn, jeg følger med på forskning og har mangfoldige studiepoeng i pedagogikk av forskjellige slag, men når det kommer til mitt eget barn, mangler jeg innsikt føler jeg! Ethvert annet barn kan jeg analysere på mange nivå, men min egen sønn er jeg blind på!