Tror dere noen mennesker er litt dømt til å mislykkes???

[Anonym bruker]

Jeg føler meg veldig sånn. Hva jeg enn har tatt i eller prøvd meg på gjennom årene har jeg ikke lykkes noe sted. Det eneste jeg har klart er å få tre fine barn, som det foreløbig går greit med.

 

Jeg har fått jobber hvor jeg er blitt mobbet, undervurdert (åpenlyst; du er ikke så flink som x, derfor får du mindre i lønn) og utnyttet. Jeg har hatt venner gjennom årene, men selv om jeg prøver og ønsker så har jeg mistet kontakt med mange. Og jeg har prøvd å ta opp kontakten igjen, men det er jammen aldri noen som løper etter meg for å ta opp kontakten. Føler at dette har en sammenheng med at jeg har så lite i livet mitt at jeg streber etter å få mer (er blitt god på å gjøre andre til lags, for da må de jo like meg...), mens de fleste har nok i sitt eget liv og ikke merker om jeg blir borte fra det en gang.

 

Jeg er i et forhold hvor vi har slitt i over 10 år pga hans egoistiske oppførsel, og jeg har aldri klart å si stopp. Vi har gått i terapi i flere år, og han har i det siste bedret seg betraktelig/endelig blitt voksen.

 

Jeg har startet med noen prosjekter gjennom årene, men det har aldri blitt noen suksess!

 

Alle disse opplevelsene har gjort til at jeg ikke føler noe særlig lenger, i hvert fall ikke glede. Jeg tør ikke lenger satse på verken vennskap, forhold (bare ER der i forhold til mannen min, fysisk men ikke psykisk) eller andre prosjekter, for jeg regner med å bli skuffet igjen. Nå har jeg slått av følelsene mine, man har det jo mye tryggere slik. Ikke føler jeg noe stor glede, men heller ingen stor sorg. Apatisk er jeg blitt.

 

Går det an å komme seg ut av en slik situasjon. Jeg tør jo ikke mer i frykt for å lide mer, så da vil det vil si at jeg er stuck i denne situasjonen????

[Anonym bruker]

vel med en holdning om at jeg blir sikkert skuffet, så kommer du garantert til å bli det. Ser du har vært igjennom endel og det er tøft å komme seg ut av en slik sirkel...men fullt mulig, men du må begynne å fortelle deg selv at du bestemmer over ditt eget liv, du må ta valg om ikke å godta mobbing på arbeidsplassen, eller at mannen din er lat, eller at å bli utnyttet! Du må rett og slett slutte å se på deg selv som et offer og begynne å se på deg selv som det verdifulle menneske du er.

 

Husk du har alltid et valg, og det finnes alltid andre jobber, andre kollegaer og andre menn!

[Anonym bruker]

Hi

Men jeg har faktisk ikke peiling på hvordan jeg kommer ut av offerrollen. Føler jeg begynner å ta kontroll over meg selv og mitt liv, men gjør det på en måte som virker følelsesløs (sier mannen min) og derfor føler jeg at jeg har skrudd av alle følelsene. Jeg er et skikkelig følelsesmenneske, og når jeg bare skal drite i andre og kjøre litt mitt eget løp, ja, da føler jeg meg slem og hensynsløs.

 

Hvordan kan man slutte å se på seg selv som offer?

 

Jeg har gått til psykolog, følte ikke at det funket fordi jeg "skjønte" hele tiden hvorfor hun var slik og sa slik. Satt og analyserte psykologen min og husket ting hun hadde sagt for lang tilbake siden og så satt hun plutselig å sa det motsatte, og da skjønte jeg jo bare at hun satt og "styrte" meg, og at ingenting egentlig var sant av det hun sa, men måter å få meg til å se ting på. Men det funket jo ikke - blir som å si "gjør som jeg sier men ikke som jeg gjør". Det funker jo ikke på barn det heller.

[Anonym bruker]

Tror ikke noen menesker er dømt til å mislykkes, men jeg tror at noen menesker påvirker seg selv til å ikke oppnå det de ønsker.

 

Ved mestring kan det være at man setter seg alt for høye mål, begynner med all entusiasmen i verden, går lei for ting ikke blir som planlagt og gir faen.

 

Noen menesker sender ut feil signaler eks offersignaler og blir derfor sårbare og lette å utnytte.

 

I vennesammenheng kan det bety at de alltid stiller opp, men prisen for samværet er syting og klaging om vedkommens vanlige plager " jeg klarer ikke"

 

Mye av dette kan endres ved å bli en sterkere person, lære seg å sette krav til andre, senke kravene til seg selv, gi positive tilbakemeldinger og fokusere på hva som er bra i livet.

 

Alle andre fokuseserer på seg selv og kjører sitt eget løp fordi de har funnet ut et eller annet sted på veien at til syvende og sist er det jeg som teller. Det betyr ikke at personen mangler empati og sympati, men rett å slett at vedkommende ser på seg selv som en viktig person som fortjenner respekt, kjærlighet og å bli sett.

[Villa Perlesukker]

Beklager å si det men jeg tror at noen mennesker er dømt til å mislykkes.

 

Det er ikke fordi de ikke har utseendet med seg, eller ikke er smarte nok men fordi de rett og slett går rundt og tenker at de ikke er noe verdt!

 

Tro kan flytte fjell sies det og jeg har gang på gang hatt mennesker rundt meg som har hatt så stor tro på seg selv at de klarte det andre trodde var umulig.

 

Negativitet avler negativitet. Du får det du gir. Gir du ikke noe. Føler du deg grå, trist og lei. Blir alt rundt deg slik.

 

Kan tipse deg om noen bøker: "Bruk ditt karma" og "Du får det du ber om" . Gode bøker.

 

Ønsker deg masse lykke til.

 

Husker et kurs jeg var på i London en gang hvor en foreleser sa: If you want to change something in your life: you have to change something in your life!

 

Ikke bare sitte på sofaen å prøve. Opp og GJØR noe!

[Anonym bruker]

HI

Takk for deres svar.

 

Jeg ser jo at dere har rett. Men av og til lurer jeg på om jeg kanskje bare ikke VET hvordan jeg skal komme meg opp å gjøre noe. Føler meg alene, føler at jeg har alt ansvaret for barna og at mannen har ansvaret for jobb og økonomi. Og da barna kommer først, så blir det ikke mye tid til meg igjen. Har "nedprioritert" barna litt det siste, men spør meg selv ofte om det er verdt å nedprioritere dem til fordel for prosjekter som ikke kommer seg noen vei. Så blir det til at jeg prioriterer barna igjen, og legger meg selv til side litt.

 

Skal sjekke opp boktipsene, takk for de.