Jeg orker snart ikke mer..

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det her, kanskje et siste desperate forsøk på å ta meg selv sammen..

Jeg hater meg selv for at jeg skriver dette, men jeg vil ikke leve mer.

Jeg orker rett og slett ikke mer. Jeg elsker datteren og samboeren min mer noe annet, men jeg føler ingenting. Jeg bare vet at jeg elsker dem. Jeg hater at jeg er så egoistisk, men jeg klarer ikke å slåss mot egoet lenger. Jeg vil på få en slutt på alt. På en side er jeg overbevist om at min datter vil ha det så mye bedre uten meg i hennes liv, på en annen side er jeg redd for å gi henne noe å være trist for, kanskje hele livet hennes.

 

Jeg mistet selv min far som barn, noe jeg aldri har kommet over. Ble mobbet igjennom barneskole og ungdomskole. Alle minnene som jeg slåss med for å prøve og komme videre går bare aldri bort. Jeg er så utrolig skuffet over meg selv, at jeg aldri klarer å legge ting bak meg. At jeg alltid ødelegger for meg selv og andre rundt meg. Jeg gråter hver eneste dag (mest når jeg er alene). Jeg meg meg jeg.. HATER DET! Jeg vil ikke være opptatt av meg selv. Jeg vil ikke syntes synd på meg selv. Jeg vil ikke, men på en eller annen måte så klarer jeg ikke å slutte. Etter 10 år i denne krigen med meg selv har jeg nesten ingen krefter igjen.

 

Jeg vil bare at det skal ta slutt!

[Anonym bruker]

Kjære deg. I morgen ringer du til fastlegen din og bestiller time så snart som mulig og ber om henvisning til psykolog. Du fortjener å tenke på deg selv, du fortjener å bli hørt. Ofte er det fint å kunne lufte bekymringer for en utenforstående i første omgang.

[Gjest ->>-]

Det du beskriver, er antagelig noe man ikke kan ta seg sammen fra. Har du forsøkt å snakke med legen din?

[Anonym bruker]

Først vil jeg gi deg en stor klem.

Og si at jeg har vært der du er idag. Jeg har prøvd å ta selvmord flere ganger, og vært deprimert i mange år.

Men jeg er frisk idag, så det går an

 

Har du søkt hjelp? Snakket med psykolog? Lege, helsesøster? Noen? Venner? Din samboer? Vet han at du har selvmordstanker?

 

Kanskje du kan ta en telefon til legevakten å prate med de? Fortelle at du trenger å prate med noen, noen som kan hjelpe deg å sortere tankene dine?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg fikk tårer i øynene av å lese innlegget ditt, jeg synes virkelig synd i deg og skulle ønske at jeg kunne hjulpet deg. Mitt beste råd er at du søker hjelp så snart som mulig, ingen fortjener å ha det så vondt og å slite med sånne tanken som du har nå. Vær så snill å gjør det for din datters skyld.

 

Klem

[Anonym bruker]

Ring Hjelpetelefonen tlf 116123 - det er døgnåpent så du kan ringe nå!

 

http://www.mentalhelse.no/no/Hjelpetelefonen/

[Anonym bruker]

Takk for svar.. Fastlegen min har nok å gjøre (en av de mest populære legene i oslo). Må så og si være dausjuk for å få time. Har gått til psykolog i mange år, uten noe særlig effekt. Har gått på anti depressiver som gjorde meg dårligere så de ble fort kuttet ut. Har ikke vært til psykologen eller prøvd noen nye piller på ett år nå, gikk veldig greit helt til i vinter. Jeg sliter i tillegg med mareritt og angst. Gjør alt jeg kan for å skjule det for samboer og annen familie. Vil jo selvfølgelig ikke at det skal gå utover dem.

[Anonym bruker]

Om du tenker på selvmord, så vil jeg si at det er å være dausjuk, så da bør fastlegen din prioritere deg.

[Anonym bruker]

Ta kontakt med legen din. Det finnes hundrevis av forskjellige medisiner du kan prøve, ikke alle gjør deg syk. Du må bare prøve en ny type som ikke gir så mange bivirkninger.

 

Jeg håper du drar til legen, du er syk. Forklar til senttralbordet at du trenger time NÅ, du er psykisk nedbrutt. Om du går til psykolog så kan hun/han også legge deg inn for mer intensiv pleie og behandling.

Du fortjener det, datteren din gjør det og mannen din gjør det.

Det er en vei og gå, men ta et skritt i gangen. Og snu deg til familien og vennene dine, de vil være der for deg. Det er så mye enklere å leve når du vet du har støttespillere rundt deg som vet du slter.

 

Om du har angst i kveld, ring hjelpetelefonen som nevnt over. De snakker deg gjennom det verste sånn at du får sove og kan ringe lege i morgen.

 

Klem og lykke til!

[Anonym bruker]

Dere har alle sammen rett, jeg er veldig klar over at jeg trenger hjelp men har utrolig vanskelig for å ta det skrittet og å snakke om det. Føler at jeg ikke klarer å forklare meg. Det er 10 ganger lettere å skrive det her for å si det sånn. Men jeg skal skaffe meg hjelp. Er bare redd for å bli sykemeldt, vil ikke være borte fra jobben. Jeg har jobba så hardt for å ha et "normalt" liv og er livredd for å miste det.. Nå er det mye opp og ned her men har fått roa meg litt nå siden jeg skrev Hoved innlegget.

Vil bare at dere skal forstå at jeg har prøvd å få hjelp før og det gjorde alt mye verre. Jeg ble innlagt for depresjon for ca 8 år siden, da havna jeg på en avdeling med 7 andre ungdommer, alle hadde enten paranoia eller schizofreni.

Jeg var så og si livredd hver eneste natt for i det ene rommet var det en som kasta seg mot veggen eller skalla hue i veggen gjentatte ganger. I det andre rommet var det ei som hylte og skreik annen hver time og det var virkelig dødshyl ( hun hadde en greie for klokker eller noe). Også disse alarmene til de ansatte. Helt forferdelig lyd, nøklene som rasler forbi deg i full fart fordi en annen pasient har gjort et eller annet..

Jeg vil ikke bli merkelappet "psykisk syk" igjen. Takler ikke alle fordommene, familie som nesten ikke tør å se på deg for de er redde for deg. Alle tror jeg er frisk nå og jeg vil veldig gjerne være det. Men plutselig kommer tankene, jeg får sommerfugler i magen bare ved å tenke på å ikke være lenger, ikke tenke lenger. Det er så befriende tanker og noen ganger frister det så utrolig mye. Men jeg er jo fortsatt her..

[Anonym bruker]

1. Du kan ikke være redd for å be om hjelp. Du trenger det og er absolutt ikke frisk dessverre.

 

2. Du trenger ikke bekymre deg for sykemelding. Legen ser nok helt sikkert behovet ditt for å ha de daglige rutinene og gjøremål som positivt.

 

3. Datteren din har IKKE et bedre liv uten deg. Hun trenger deg.

 

4. Selv om du går til lege og starter behandling trenger du ikke involvere hele fam + venner. De trenger ikke vite at du er psyk. Håper du har en forståelsesfull samboer som kan støtte deg.

 

5. Synes det var interessant at du skriver at du klarte deg frem til vinteren. Du bør kanskje neste år tenke på lysbehandling og andre behandlingsformer som kan virke forebyggende mot depresjoner i mørketiden.

 

Ønsker deg masse lykke til. Please ring legen din i dag. Har han ikke tid til deg må du få deg en ny fastlege eller så er jo Volvat et godt alternativ.

 

Klem