Det da liksom alltid noen....

[Anonym bruker]

Føler meg til tider, som alle andre, som verdens verste mor...

Jeg satt jo ikke å leste side opp og ned om barneoppdragelse, rakk egentlig ikke å tenke på hva slags mor jeg ville være og hadde jo selvfølgelig ikke peilet ut en vei jeg skulle følge som mor.

 

Det har blitt noen harde tak, jeg har lært mye, funnet ut hva som funker og ikke og tar ting litt på sparket. Innimellom så har jeg på følelsen at ikke bare bjeffer jeg på feil tre, men det skjer jo søren meg i feil skog også..

 

I det store og hele har jeg snille barn, de har egen vilje og egene meninger som de ikke er redd for å ytre. De er aktive, glade, sinte, sure som alle andre, men om de er hjemme eller borte så driter de i det skal det trasses så skal det trasses uansett om det er femti eller en person som er til stede.

Har alltid sagt til meg selv at dette er fordi de har en trygghet inni seg selv så de er ikke redde for å være seg selv på godt og vondt.

 

Jeg har slitt mye med å "ta igjen" alt jeg ikke fant ut før jeg var mor, og har slitt mye med å se alt det bra barna mine faktisk gjør fordi det har alltid vært noen rundt som har fått meg til å føle meg som fullstendig misslykket fordi de eks ikke vil sitte stille på en stol, de vil ut å løpe i stedet.

 

Komentarer som "huff, ja du har jo noe å slite med du å" ble dagligdags i perioder. Og hver gang jeg prøvde å rose barna så kom det en eller annen idiot å dro frem hva per, pål og espen gjorde sååååå mye bedre.. De er sååååå flinke altså.

 

Jeg vil egentlig ikke noe med dette tror jeg.. Min sikkerhet som mor kommer ikke fordi kari har sååååå flotte unger, eller at knut gjør sånn og sånn.. Det kommer av meg, helt ene og alene. I min verden passer bare ikke teori og praksiss sammen, vurderer om jeg skal klage til juul og resten fordi boka stemmer jo ikke til barna mine...

 

I går ble jeg fortalt at mitt minste barn var ondt, faktisk så var det dødtrøtt og utslitt. Etterpå så visste det seg at vidunderbarnet til denne faren ikke var god som gull eller.. Det er liksom alltid noen som mååååå påpeke at min er bedre enn din, men så glemmer de å si noen ganger...