Har det egentlig ikke så veldig bra :(

[Dennis 2010 , ny spire 2011]

Første gang jeg skriver noe her. Men nå klarer jeg ikke holde alt inni meg lenger. Skjedd så mye de siste dagene. Og jeg er helt sliten Psykisk. Jeg og kjæresten var sammen bare 2 mnd før jeg ble gravid. Jeg var klar for å ta abort. For jeg ville ikke at vi skulle forte oss inn i ting. Etter å ha snakket lenge med han ble vi enige om å beholde barnet ( Noe jeg er kjempeglad for nå ) . Vi kjøpte oss et hus som vi har drevet å pusset opp fra bunnen av. og har ikke hatt mye tid sammen. For 1 mnd siden kom han å sa at han ikke følte noe for meg lenger. Og at det var slutt.. Jeg fikk ingen forklaring eller noen ting.. Jeg fikk han til å komme til meg 2 ganger å fikk snakket med han. Om hva han tenkte og om han var redd og alt vi hadde snakket om. Etter litt sa han at vi skulle prøve igjen. Men det har ikke skjedd noen forandring i det hele tatt. Han har ikke ville kysse med meg. Eller ta på meg eller noen ting. Og når jeg tok opp dette i går. Så sa han at han ikke var en bryter man kan skru av å på. Og at følelsene ikke er der enda. Prøvde å forklare han at man må jobbe for sånne ting. Og har foreslått og dra bort en helg bare oss. Og komme oss bort fra opppussinger og det som er. Og få tilbake den nærheten vi engang hadde . Han sa at det beste nå var å droppe kontakten en liten periode så han fikk tenkt ordenlig igjennom ting. Og det er jo greit det. Men veldig kjedelig for meg . Som har begynt å pakke ned masse ting. Og kjøpt inn masse ting til det nye huset. ( Og nå vet jeg ikke om jeg skal flytte dit. Eller om jeg plutslig bor alene med barnet ) Og det skremmer meg. Jeg går med en konstant klump i halsen . Og jeg lever i uvvisshet. Er i uke 28 + 4 nå. Og jeg har absolutt ikke hatt et svangerskap jeg ønsket. Klarer liksom ikke glede meg over barnet. Når alt er så uvisst??

Noen som har noen råd ??

 

Jobber også fulltid enda. Men de siste dagene har jeg mått gå hjem fra jobben. Har ufattelige smerter nederst i Ryggen. Og jeg kaster opp og klarer ikke få i meg mat. Jeg klarer max 2 ganger om dagen. Og da presser jeg i meg mat for at lillegull i magen skal få i seg noe . Jeg har ikke lagt på meg de siste ukene. Skal til legen en tur nå for å sjekke opp dette. Har lissom ikke noe bensin i motoren min lenger

 

Sånn. Var deilig å få det ut til dere

[mammaen til 2+1]

Uff... høres virkelig ikke ut som noe drømmesituasjon...

 

Er lite en kan gjøre i en slik situasjon da det er best å bare ta tiden til hjelp.

Men jeg ville nok begynt å pakke ut tingene mine og ikke leve midt i mellom.

 

Gjør det beste du klarer som alenemor fra nå og heller se hva tiden bringer.

 

[sossi]

Regner med at legen din sykemelder deg...

Samtidig er det ikke bra og begrave seg i tingene...

Vanskelig å komme med noen tips og råd, men jeg føler med deg.

 

Eneste som er sikkert er at du må tenke mest på deg og barnet...og gi partner evnt. pusterom til å tenke også. Det værste du kan gjøre nå tror jeg er å prate/grine om det til han nå ved enhver anledning. Prøv å finn på ting med venninner, familie...omgås positivitet og gjør ting som du vanligvis syns er hyggelig. Ikke fokuser på dette! Selv om dette er en stor og vanskelig greie skal du og babyen klare dere...

 

Skal tenke på deg og krysser fingrene for at det bare var siste "krampe" til en kommende far som kommer på bedre tanker.

[Mamma's Magic]

Stakkars deg, det må være en kjempevond opplevelse! Men jeg er enig med williams mamma, du må nok ta tiden til hjelp her. Og jeg er sikker på at det kommer til å ordne seg.

 

Hvis det er meninga at dere skal finne tilbake til hverandre, så gjør dere det, hvis ikke, kommer du til å klare deg helt fint alene også, selv om det selvsagt ikke er ønskesituasjonen. Men husk at skulle det bli helt slutt mellom dere, betyr ikke det at du kommer til å være alene resten av livet. Du vil garantert møte en annen mann, som sikkert blir en flott far for barnet ditt.

 

Vet at mange menn synes prosessen med å skulle bli fedre er overveldende, og i deres tilfelle har det jo gått veldig fort. Godt mulig at han bare har fått litt "midlertidig hetta". Prøv å tenke på deg selv og babyen nå, og ikke få panikk, dette klarer du! Viktig at du klarer å slappe av, spise det du trenger osv.

 

Ønsker deg masse lykke til!

 

Klem fra

[Dennis 2010 , ny spire 2011]

Tusen takk skal dere ha <3 Var hos legen nå. Og har blitt sykemeldt i 2 uker. Har gått ned 2.5 kg siden Onsdag. Så her sitter jeg med mine tårer og er superbekymret for barnet og meg selv. Men som dere sier. Jeg må ta en dag av gangen. Så får jeg være sterk for både meg selv og lillegull i magen Tusen takk for gode ord

 

 

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid]

Uff jeg føler så med deg. Det kan umulig være godt å gå rundt slik, spesielt nå som det er en liten baby som krever sitt i magen din.

Har jo forståelse for at det er vanskelig for kjæresten din også, men dere er tross alt 2 om dette. Håper han tar til fornuft og at det ordner seg for dere.

 

Trøsteklæm

[Gjest]

Dette var et trist innlegg å lese... Jeg må få si at jeg føler med deg.. Akkurat som om vi ikke har nok å tenke på når vi er gravid liksom... Da skulle vi fått slippe å tenkt på andre ting:(

 

Håper det ordner seg for deg, og jeg tror nok at selv om alt ser mørkt ut nå så vil du snart føle deg mye bedre, enten alene eller med ham..

 

 

[MiniMe-i-Magen]

Huff, får virkelig vondt av deg! Men, uansett hva som skjer med deg fremover så er du ikke alene :-)

 

Jeg opplevde noe lignende tidlig i mitt svangerskap, da jeg var rundt 12 uker sånn ca, er nå 33 +3... Min daværende samboer og pappa til babyen kastet meg bokstavlig talt ut av huset på dagen, og jeg hadde ikke annet valgt enn å sykemelde meg fra jobb og sette meg i bilen og kjøre hjem til familien min (som er i en annen by). I tiden etter trakaserte han meg via sms/mail med alle tenkelige skjellsord, beskyldninger, og trusler i forhold til barnet i magen min...

 

For noen siden begynte han å kontakte meg igjen, denne gangen med den mest ydmyke tonen man kan forestille seg! Han unnskylder alt, angrer, bebreider KUN seg selv for det hele, gråter osv... Til syvende og sist prøver han nok å forklare at han fikk fullstendig panikk da vi plutselig var blitt gravid (noe jeg egentlig har visst hele tiden), og at han er sjeleglad for at jeg ikke gikk med på hans oppfordring om abort...

 

Hva jeg gjør fremover vet jeg ikke, tilliten er jo ødelagt, men det er likevel godt å høre han innrømme sine feil og si unnskyld.

 

Det er godt mulig et det er noe lignende som nå skjer med din mann, han kjenner panikken innhente ham og lar dette gå utover deg istedenfor å innse det egentlige problemet... Jeg tror det er ganske vanlig at menn får helt hetta oppi en uplanlagt graviditet.

 

Prøv å heve deg over ham, ta tiden til hjelp, la ham føle på hvordan det er å være UTEN deg.

 

Og uansett, om dere er sammen eller om du er alene med barnet ditt så vil dette gå bra! (Jeg har blitt så innstilt på å være alene med min lille tulle at jeg nå er veeeeldig i tvil om jeg ønsker å gå inn i forhold med BF til tross for at han er helt knust og ønsker å fikse alt så vi kan være den familien vi burde vært...)

 

Ønsker deg lykke til, prøv å finne støtte på helsestasjonen du hører til så du har noen å støtte deg til (det har nemlig jeg gjort).

 

 

Klem:-)

[Gjest]

Kjære HI

 

Jeg forstår dette må være fryktelig vondt. Men du vet vel at du klarer dette, uansettt om han er der eller ikke. Du er sterkere enn du tror, og lykkelig vil du bli! Selv er jeg alene, han gikk da jeg ble gravid. Og ja, det har vært et helvete i perioder. Men når jeg nå ser tilbake har det gått ganske så greit. Og jeg vet at dette vil jeg klare.

 

Har du venner og familie nær deg? Vær åpen med de, len deg til deres støtte og trøst, for den kan være gull verdt. Ring også Amathea (sjekk nettsiden) og få tips og veiledning derfra. Og si fra til jordmor og lege hvordan dere sliter.

 

Om du vil er det bare å sende meg en PM.

 

Varm klem

[millie+2klumper]

heisann:) Må si jeg føler veldig med deg:(.. Er i en lignende situsjon selv, selv om det egentlig er helt annerledes. Vanskelig og forklare. Men send meg gjerne en pm om du ønsker noen og prate med.

god klem til deg:)

[Selo]

Huff, dette var ett virkelig trist innlegg.... Usikkerheten er ikke det du trenger nå. Føler skikkelig med deg. Håper han finner ut av det snart, slik at du kan finne deg til rette i din nye tilværelse. Masse lykke til...