Bekymret for min sjenerte 5-åring...

[Anonym bruker]

Hun vil ikke snakke med visse mennesker. Nekter å si hei og hadet, og svarer ikke når de spør henne spørsmål. Vi snakker med henne hver dag om at skal være høflig og svare og si hei osv. Plutselig løsner det en gang iblant og hun snakker med dem, men dagen etter er hun taus som en østers igjen. Levering i barnehagen er et kjempeproblem. Idag f.eks sa noen av jentene hei til henne og spurte om hun ville være med å leke. Hun svarte ikke og sa ingenting. Da sa jentene at hvis hun ikke vil snakke med dem gidder ikke de å leke med henne. Når de voksne i barnehagen sier hei om morgenen svarer hun heller ikke. Det virker som hun er veldig flau, og vil ikke ha oppmerksomhet på seg selv. Hun er ellers en sosial og glad jente som leker fint med alle barna, det er i møtesituasjonen problemet ligger. Det virker som det blir verre og verre også, og jeg er bekymret for hvordan det skal gå når hun begynner på skolen. Er redd hun ikke vil få venner og bli veldig alene hvis hun fortsetter med denne "teite" oppførselen. Hun har et år igjen i barnehagen nå. Hun er ikke den som skal bestemme i leken. Hun har et par venninner som hun leker med hjemme, og da klager hun ofte over at de bestemmer hele tiden og at hun aldri får bestemme. Hun får mye ros og vi prøver å øke selvtilliten hennes.

Dette begynner å bli veldig frustrerende og vi vet ikke hva vi skal gjøre med dette. Ta kontakt med helsestasjonen? psykolog? Andre råd?

 

[Anonym bruker]

Har ikke så mange råd egentlig, men jeg kjenner 2 stk som er like.

Ene er voksen nå.

De tok henne med på alle mulige tester, hørselstester osv.

Det viste seg at jenta bare gadd ikke svare, hehe... Når hun var rundt 5-6 år, da var hun plutselig helt "normal".

 

Hun andre er rundt 7 år.

Helsesøster fikk inn ppt til henne, for HS mente det måtte jo være noe galt siden hun nektet å snakke.

Mor sa hele tiden at hun var HELT lik når hun var liten, snakket ikke til noen.

ppt kom frem til det samme, kjempe smart liten jente men veldig sjenert.

Hun er fremdeles sjenert og snakker ikke til gud og enhver mann.

Men hun har mange venner på skolen og greier seg kjempe fint )

 

Moren hennes spurte henne hvorfor hun ikke ville snakke med HS når hun prøvde å snakke med henne.

Jenta sa at hun kjente henne ikke, så hvorfor skulle hun snakke med henne? hehe..

 

Jeg ville snakket med HS om det, men vil nok tro at det løsner av seg selv etterhvert. Og folk er forskjellige, noen er utrolig sjenerte, andre gidder bare ikke snakke med alle som maser osv.

 

Lykke til )

[Anonym bruker]

Har tvillinger hvor hun ene er akkurat slik du beskriver. Hun er utrolig snill, følsom og god, og vil bare bli likt av alle tror jeg. Hun er veldig sjenert og ikke noe jeg sier eller gjør kan få henne til å si hei til andre vi møter. Hun gjemmer seg bak meg og ser ned i bakken.

 

Jeg tenker slik: hun er kun 5 år. Det er ganske lite ennå, hun trenger mer tid enn andre til å lære seg å si nei, og si hei, og si hva hun vil, og skjønne at hun også kan få bestemme. Jeg har bestemt meg for å gi min jente tid, forklare henne underveis at hun har lov til å ikke bli bestemt over osv. og håper at hun lærer på den måten. Ikke alle vi mennesker ble bestemt til å være ledere; noen er utadvendte og noen er mer innadvendte og sånn er det bare.

 

Jeg tror ikke hun trenger psykolog nå, hun trenger enn sterk mamma (og pappa) som snakker med henne, forklarer henne, lærer henne disse tingene som ikke ligger naturlig for henne. Senere når hun blir større og problemene vedvarer, så blir det mer opplagt og gi henne mer profesjonnell hjelp i form av kognitiv terapi o.l.

 

Men det viktigste blir å lære henne nå at hun er god nok som hun er, fortsette å fortelle henne at man sier hei når man møter noen, forklare henne hvorfor man gjør det, går foran med et godt eksempel på disse tingene, men første og fremst ikke få henne til å føle seg dum, annerledes osv.

 

Barn i dag er utrolig frampå, og med et barn som din datter (og min...) så føler man fort at barnet er annerledes og "dumt". Men hun er sikkert utrolig snill og god, omtenksom og høflig på sin måte, hensynsfull og trofast og vokser nok til å bli et menneske og venninne man virkelig kan stole på. Gjelder bare å fore henne med en stor porsjon selvtillit, slik at hun vet hva hun er verd i årene som kommer.

[nøttefabrikken]

Hei:) Jeg jobber selv i barnehage, og opplever ganske mange som er litt "sjenerte" i leveringsfasen. De er kanskje ikke helt så ekstreme, men de er også normale etter foreldrene har dratt. Få igang en dialog med de på avdelingen hennes (voksne altså) for hvis det eneste problemet er når du leverer så kan det hende at dette kun er "normalt". Hvis jeg skulle komme med et tips så hadde jeg valgt å ikke lage noen sak ut av dette for å se hvordan hun blir når ho ikke får oppmerksomhet rundt dette. Fortell de voksne om planen din, og se om hun kan få en viss positiv utvikling. Håper jeg kunne bidra litt:)

 

 

Mvh

[Anonym bruker]

Takk for svar. Hun er veldig snill og god, er veldig glad i de to lillebrødrene sine og snille mot dem. Hun er høflig hjemme og når hun er på besøk hos andre (takk for maten osv). Vi snakker også med henne om at hun kan bestemme selv i leken osv og at det viktigste er hva hun synes selv, ikke hva andre barn synes. Hun gir seg fort hvis en venninne truer med å ikke ville leke med henne mer hvis de ikke gjør som hun vil... Jenta mi er opptatt av rettferdighet, at man gjør ting annenhver gang osv. Er absolutt ingen ledertype selv, og var sjenert som barn, så jeg kjenner meg igjen i noe av det.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror også det kanskje kan være lurt å ikke lage så mye styr rundt det. Selv var jeg ganske så sjenert når jeg var liten, og om jeg ikke sa hei med en gang maste moren min "nåååh.. nå må du si hei da, xxx" og da ble jeg så flau. Mye bedre å kunne få ta seg tiden til å si hei selv.

[Anonym bruker]

Ja, der ser du. Jeg også kjenner meg igjen i hennes situasjon, var klin lik selv. Eneste forskjellen var at jeg ble litt mobbet, noe som ødela mye for meg som allerede var dårlig rustet til å takle andre. Og det var aldri noen som sa til meg at jeg KUNNE, jeg også. Jeg hadde lov,jeg også. Jeg TELTE, jeg også. Dvs at jeg litt etter litt ble visket ut av meg selv, og det eneste som telte var at andre likte meg. Og nå etter 33 år på denne jorden har jeg nettopp begynt å ta fatt i meg selv, for det var jammen ikke mye igjen av meg .

Så det har jeg lært, min datter er som hun er. Men jeg skal jammen gjøre mitt for å lære henne at hun virkelig er god nok, og at mange av de kvalitetene hun har er mangelvare i dagens samfunn og at det teller stort å være en slik god person.

 

Lykke til ....hilsen hun med tvillingene (som skrev over her!)

[Anonym bruker]

Jeg var veldig sjenert som liten, jeg var den som alltid gjemte meg bak mamma, snakket ikke med nye mennesker osv.

 

Jeg har alltid trengt tid på meg for å bl kjent og vant med nye mennesker og situasjoner, det trenger jeg enda men nå presser jeg meg selv mer.

Mine foreldre har alltid gitt meg tiden jeg trenger, aldri mast på at jeg må hilse eller andre ting. Mange venner har jeg alltid hatt, det har aldri vært ett problem, tok bare litt tid før jeg ble kjent med de i starten.

 

Min ene datter er også ganske sjenert, hun startet på skolen i år. Læreren grudde seg nesten, for på møtene før skolen startet kom det ikke ett pip og hun ville helst grave seg ned. Men hun har virkelg kviknet til. Hun kjenner alt og alle, og hagen er full av barn titt og ofte. Læreren er veldig positivt overrasket over henne, hun er den som er tøffest når det trengs i klassen. Det er hun som bryter inn om noen krangler eller sloss, men kommer det ett nytt menneske inn i klasserommet sier hun ikke ett pip. Og jeg må si jeg kjenner meg veldig godt igjen.

 

La barnet få tiden det trenger, jo mer du pucher jo værre blir det for henne. Vil hun ikke si hei, så la henne la vær å si hei. Hun strever nok mer inne i hodet sitt enn hva du tror, hver gang du sier hun må si hei så kværner mange tanker igjennom hodet hennes. Hun vet det er ett press på at hun må det, men hun klarer det ikke. Og jo mer frustrasjon du viser jo værre for hun, jeg tror nok at den dagen dere foreldre får ett avslappet forhold til dette og lar henne være slik hun er nå så åpner hun seg litt mer opp og ting faller naturlig på plass.