Min mor favoriserer vår eldste føler jeg..

[Anonym bruker]

Får dårlig samvittighet av å skrive dette, men må ha det ut.. Vi har 2 barn som er 4,5 og 2 år gamle. Jente og gutt.

 

Mamma har alltid vært veldig oppslukt i eldstejenta, helt siden hun ble født. Hun har ellers bare gutter til barnebarn, og jeg er eneste jenta selv av hennes barn. Vet ikke om det har noe å si.

 

Hun vil ha eldste på overnatting ofte, har hatt henne på overnatting jevnlig siden hun var rundt 14-15 mnd. Yngste har hun kun hatt på overnatting en natt, da pga bryllup. Hun har heller aldri passet han på dagtid. Jeg trodde det var fordi hun syns han var så liten, men nå vet jeg ikke hva jeg skal tro.

 

Nå har det blitt sånn at lillebror gråter hver gang storesøster får bli med mormor.. får helt vondt inni meg.

 

 

Når hun er på besøk her viser hun også liten interesse for lillebror, mens storesøster skal hun ha på fanget hele tiden osv.. Han er rolig og snill og sjarmerende, ikke noe vanskelig barn så det er ikke det heller.

 

Mamma er ufør pga psykiske problemer, og jeg vet hun hadde gått rett i forsvarsposisjon og blitt lei seg og sint hvis jeg hadde sagt noe.. hadde vel blitt utskjelt.

 

Synes det er så vanskelig å tenke på dette:/ Jeg vet jo at hun sikkert ikke gjør det med vilje, hun er jo snill også. handler mye flotte klær til dem begge osv.. Men er jo redd for at lillebror skal merke dette hvis det ikke forandrer seg, etterhvert som han blir større.

 

Noen som har opplevd lignende? Eller har noen tanker om dette?

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal ta det opp med henne på en fin måte og forklare hvordan lillebror reagerer. Hun er kanskje ikke klar over det.

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror ikke hun er klar over det.. tviler på hun hadde gjort det med vilje. Kanskje hun føler seg mer knyttet til eldste siden de har tilbragt mye mer tid sammen alene, og hun har kjent henne lenger. Samtidig må hun jo bruke tid på lillebror også hvis de skal få et bra forhold..

 

HI

[Anonym bruker]

Noen ganger blir man bare mer glad i et av barna i en søskenflokk enn de andre. Jeg har for eksempel et mye nærere forhold til den ene av min veninnes barn enn den andre. Vi har hat et helt nært forhold siden han var bare året, nå er han 16. Jeg er glad i broren også, men det er bare som en vilken som hels nevø eller liknende. Den elste er jeg nesten like glad i som i mine egne unger. Jeg har brukt mye tid på å forklare den yngste at jeg er glad i hamogså, men at det av en eller annen grunn er et helt spessielt bånd mellom broren og meg. Det er faktisk greit. Han forstår det, det samme gjør moren. Noen ganger må man godta at det er mulig å være veldig glad i et menneske og samtidig ha andre man er mer glad i.

[Anonym bruker]

Jeg følte noe av det samme da mine eldste to var små, selv om min mor nok ikke viste det like tydelig. Det er mer det at jeg kjenner henne, og derfor reagerte.

 

Det er 1,5 år mellom dem, jenten er eldst. Min mor var alene med meg, derfor tror jeg hun favoriserte jenten pga hun kanskje prøvde å gjenskape det vi hadde da jeg var liten? Vet ikke helt...

 

Spesielt de siste årene (de er nå 11 og snart 13) ser jeg at hun er blitt mer bevisst å ikke gjøre forskjell på dem, noe jeg er veldig glad for. Men gutten ble lei seg da hun tok med jenten til London i fjor, hun sa det ble for mye styr med begge to. Hun og han skulle gjøre noe en annen gang sa hun, noe jeg tviler på kommer til å skje. Litt sårt for ham.

 

Nå har vi fått en liten gutt til, og han er jo bare mormors øyesten. Hun er helt vill etter ham, og jeg er glad de andre to er så store at de ikke bryr seg eller blir sjalu.

 

Kan du ikke prøve å få henne til å passe gutten din alene av og til, slik at de kommer nærmere hverandre? F.eks sørge for annet pass til jenten, og si at han gjerne vil være med mormor, har spurt etter henne osv. Appeller til egoet hennes, det hjelper ofte! Snakk mye positivt om sønnen din, og få ham til å vise henne ting bare de to osv. Kanskje storesøster kan være borte av og til når hun kommer på besøk? En stund i hvert fall.

Vet det er sårt, men hun er nok bare ubetenksom. Håper det bedrer seg i hvert fall, lykke til!

 

[Anonym bruker]

Takk for gode tips, hun burde sikkert fått litt tid alene med han ja. Det hender hun kommer når storesøster er i barnehagen og han er hjemme, hun gir han mer oppmerksomhet da. Men stort sett kommer hun når begge er hjemme. Av og til er det jo litt vanskelig å fordele oppmerksomheten også kanskje.

 

HI

[Anonym bruker]

Barn som er vant til mye oppmerksomhet krever det også om dere forstår hva jeg mener. Det kan være pga barnets egen oppførsel også, uten at jeg mener det som noe galt fra barnets side.

[Anonym bruker]

Vi har det også sånn. Det er 2,5 år mellom barna. Eldste får kjempefine kort når han har bursdag, yngste får ikke det. Eldste får alt han peker på, yngste får ikke det.. De er idag 4 og 6 år gamle, og vi har hatt noen krangler om det. Tror det har blitt bedre nå faktisk.

 

Jeg tror ikke mamma eller familien gjorde/gjør det med mening, men de føler seg ekstra knyttet til eldste. Blant annet bodde jeg og eldste hjemme hos dem til han var 6 mnd gammel. Mamma var med på hans fødsel. Også er han et ekstra sårbart barn, med litt problemer. Man føler for å ta esktra vare på han, men det blir selvsagt feil det også. Jeg tror de på en måte tenker at eldste er så sterk, hun klarer alt. Og dermed glemmes hun litt bort av dem...

[Anonym bruker]

Siden hun har psykiske problemer kan det jo hender hun sliter for mye med å ha to barn hos seg samtidig, og velger barnet hun kjenner best. Da kunne du jo foreslått at hun har ham neste gang og ikke jenta.