Barnefordeling!

[Anonym bruker]

Jeg kommer sikkert til og få en del tilbakemeldinger på det her, men det får heller være.

 

Jeg er midt i en barnefordeling etter et samlivsbrudd. Det har dukket opp en del ting som gjør meg veldig tankefull. For det første skal man starte med barnefordeling i en situvasjon hvor foreldrene er mer opptatt av seg selv og ikke barne. Hvor begge har mistet tilliten til hverandre og trenger sikkert tid fra hverandre. For å ta min ex og meg selv kjente jeg selv at jeg mistet tilit til henne når vi bestemte oss for å gå hver vår vei å hun har det på samme måte. Jeg tror det klokeste jeg gjorde var å få hjelp med en gang til og se hva det viktigste dreide seg om, nemlig hun lille som ikke har noe valg i en sånn sak men er bare en uskyldig lidene part. Jeg har lagt alle mine følelser til side og bare vært som jeg pleier. Det vil si jeg gjør alt min ex ber om og mer til, jeg har prøvd å sagt at vi må prøve og være venner fordi det vil bety så utrolig mye for hun lille. Jeg har lagt alt til rette for at overgangen når jeg flytter ut skal bli så bra det kan for hun lillie. Vi har hatt en del kommunikasjons problemer tiden vi var sammen, å dette ville jeg gjøre noe med siden vi nå ikke skal bo sammen. Så 6.ganger har jeg spurt om ikke hun kan være så snill og bli med på familvern kontoret for å få hjelp til kommunikasjonen rundt hun lille. Vi er ikke uenige i hverdagen generelt, men vi har problemer med og forstå noen ganger hva den andre mener og sier. Jeg bor enda hjemme, selvfølgelig byr dette på litt små problemer men jeg flytter snart inn et nytt sted. Vi er blide og hyggelig det meste av tiden og hun lille har ikke merket stort enda. Jeg kan si rett ut at jeg gruer meg til og miste den daglige kontakten med hun lille, hun er en utrolig stor del av mitt liv. Det jeg sliter med er å få min ex til og innse hva som er best for hun Lille og legge føleser for hverandre til siden. Når vi snakker om barnefordeling hjemme ville hun først bli med på 50% og tenkte på det i starten men hun gikk ned til 60/40 for å få de økonomiske fordelene disse gav hun. Men mitt ønske er 50% fordi det vil gi hun lille mest mulig tid og støtte fra hver av oss. Det er ikke sånn at man må starte rett på 50% løsning men det må i fellesskap jobbes mot. Det at ikke jeg vil godta hennes 60/40 løsning fordi dette gav henne økonomiske fordeler mener hun er vrangt av meg, jeg tjener ca.3000 mer i mnd. Jeg har svart det jeg mener, vi skal tenke på hun lilles fremtid og hva som er best for hun å ikke hva som er best for deg. Hun klarer ikke forstå det, hun bruker da ord som du vet vi er i krig( mitt svar da er, jeg er ikke krig med deg jeg syntes det er synd du ser det på den måten) hun sier også utrolig mange negative ting om meg forand hun lille, det er noe hun bestandig har gjort å jeg kan med hånden på hjerte si jeg aldri har tatt igjen eller gjort det. Når vi skulle i mekling skulle hun straffe meg for dette og åpningen hennes da var annen hver helg, og hun vil ikke gi meg delt foreldre ansvar en gang. Jeg sa mitt ønske på 50% men da må begge være enig så det ble ikke tema. Men 60/40 ville hun snakke om men vil ikke gi meg delt foraldreansvar å hun ville snakke om at målet skulle bli 50% men det måtte ikke stå noen stader. Mekleren sa dette delt foreldreansvar var vanlig og jeg ville få det uansett men hun vil ikke forstå dette siden det er viktigere og straffe meg. Mekleren så det om hvor viktig kommunikasjonen var rundt barnet og sammarbeidet. Så jeg tenkte kanskje hun var villig til og få hjelp etter og ha hørt dette fra hun, men hennes svar var bare at hun skulle bare ha en avtale sånn at hun kunne få støtte. Å jeg prøvde og nå inn til hun med hva jeg ønsket for hun lille men blir ikke hørt. Dagen etter sier hun bare at vi er fiender siden vi ikke er enig, mitt svar til det var at jeg ser ikke henne som en finde. Jeg er ikke bitter eller sint på hun på noe som helst måte, jeg er glad i hun som hun lilles mor å vil bestandig være det. Vi er uenige bare, sånn er det. Man kan ikke se det på en annen måte for hun lille. Alt hva jeg opplever er at hun er bitter og sint for ting og vil ha meg ut av livet hennes, det forstår jeg for sånn var mine første tanker også, men jeg fikk fort et nytt syn på ting. Det dreide seg ikke om oss, men det var hun lille vi må tenke på og gjøre det beste for. Å jeg vil betandig være en del av live til hun lille, hun kan ikke jage meg helt bort. Jeg skulle ønske hun klarte og se disse tingene selv. Jeg vet hun med tiden vil se disse tingene og vil ønske det samme som meg, men det vil ikke hun på 3år forså når hun vlir uten pappa en periode som min ex vil dytte meg vekk fra livet hennes. Derfor er ting trist og vanskelig, derfor er det for mange følelser inne i bilde når man tar barnefordeling for tidelig.

 

En forkortet historie, takk til de som leste

[Anonym bruker]

Næmmen for gud skyld! Bruk avsnitt da menneske

[Anonym bruker]

Beklager, skrev det når jeg var ute og gikk fra mobilen så det ble ikke bra. Vet ikke hvordan jeg kan redigere eller slette det.

[Anonym bruker]

HI har rett, men de såre følelsene etter en skilsmisse kan vare i både fem og ti år. Før eller senere må man jo ta barnefordelingen.

[Anonym bruker]

Du har helt rett i det, det er uansett vanskelig. Men kanskje systemet skulle vært anderledes? Litt mer veileding og fokus på barna.