Jeg takler virkelig dårlig andres samlivsbrudd :(

[Anonym bruker]

Fatter ikke hvorfor jeg er slik og vil gjerne gjøre noe med det!

 

Jeg er en slik som nå ligger mye våken og tenker på hva de må gå igjennom. Tenker på barna og lurer på om de forstår og hvordan de vil ta det. De er i tankene mine HELE tiden :/

 

Huff, det er jo virkelig ikke mitt problem, men det går skikkelig inn på meg. Ja, er skilmissebarn selv, så kanskje det er grunnen.... Uansett, det er da ikke normalt å bruke så mye tid på andres utfordringer/problemer? Tips om hva jeg kan gjøre?

[Anonym bruker]

Du kan begynne med å ikke la andres problemer bli dine problemer og du må slutte å ta alt innover deg.

Mennesker som gå så opp i andres problemer fremstår, for meg, som nevrotiske og ikke helt på kanal

[Anonym bruker]

Er på ingen måte nevrotisk, men bryr meg altfor mye om de rundt meg ja.

Mye mulig man ikke er helt på kanal fordi man er slik, men folk setter også pris på at jeg er en av få som kan tilbringe uker på sykehuset sammen med de feks, om det skal være nødvendig....

 

HI

 

[Anonym bruker]

Bare husk at overdreven omsorg kan, for mottaker, være slitsomt og kvelende

[Anonym bruker]

I know! Sikkert derfor det meste foregår inni mitt hode :/

[Anonym bruker]

Hun over har stavet "omtenksom" feil.

For det er det du er, en som har et stort hjerte som ønsker alle godt. Som verker når noen har det vondt og som kanskje i tillegg sliter med tanken på at du ikke kan gjøre noe for dem?

 

Du må iallefall la deres problemer være deres og snu deg innover til deg selv og ditt. Du kan ikke bruke så mye energi på andres ting for det tapper bare deg selv.

Jeg vet hvordan det er å skal alltis stille opp for alle aldre, det kommer til å slite deg ut til sist.

Ta vare på deg selv og din egen familie. Og stol på at andre gjør det samme med sine famiier...

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror du beskriver meg ganske godt

 

Vet noen om det finnes noe kurs el man kan gå? Ett "gi faen" kurs? Jeg er slik på jobb også, tar på meg alle utfordringer og jobber for tre. Ikke så nøye på kaffepauser, lunch og overtid... Det værste der er at man ikke får takk for det en gang, men jeg klarer bare ikke gi meg for jeg synes så synn på "kundene/brukerne" våre og de takker jo selv om arbeidsgiver behandler deg som møkk.

 

Jeg er så lei av å være slik for jeg kjenner jo selv jeg blir sliten og irritert...

 

HI

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener, de fleste syntes det er trasig når et vennepar eller noen i familien går fra hverandre - helt naturlige følelser! Men viktig at man ikke lar det spise seg selv opp! Det er lite man kan gjøre med det, og man skal helst ikke blande seg for mye i andres liv :-(

[Anonym bruker]

Hehe, hadde det fantes et sånt kurs hadde jeg også tatt det. Men det er desverre noe en må øve på. Begynn i det små, lær deg å si nei. Når noen spør deg om noe så tenk etter "vil jeg virkelig gjøre dette?" og om noe stritter i mot si "nei, det vil jeg ikke nå"

Du skal ikke trenge å måtte forsvare deg selv for det.

 

Og jobben din er ikke den som blir å stå å takke og bukker til deg om du sliter deg ut der. Du må sette grenser for deg selv og bruke tiden/energien din på det som er viktig og det du har noe igjen for. Familie, venner, hobbyer. Ting som gjør deg glad og som gir deg energi.

 

Du bærer ikke alle andres problemer på dine skuldre. Andre må ta tak i sitt eget liv. Om du alltid rydder opp for menneskene rundt deg så gjør du dem egentlig en bjørnetjeneste.