Jeg sliter skikkelig!

[Anonym bruker]

På fredag ble jeg tante til en nydelig jente, og jeg ble selvfølgelig veldig glad på min søsters og hennes manns vegne, og glad for å bli tante!

 

Men nå kjennes det som jeg har havnet i et sort hull, mannen min og jeg har prøvd i flere år å få barn, og i fjor var vi overlykkelige over å ha greid å få meg gravid. Dessverre mistet jeg etter noen uker, for omtrent et år siden. Vi skulle nå ha hatt en baby på 5-6 måneder, og vi skulle også ha vært lykkelige foreldre, som søsteren min og mannen hennes. Og jeg fylles med en følelse av at det er så urettferdig, hun ble gravid på første forsøk, mens jeg må slite i måned etter måned uten hell.

 

Etter å ha holdt den lille i går, var jeg helt knust, jeg gråt i nesten hele natt, helt utrøstelig.. Det virker som om sorgen over spontanaborten i fjor nå kommer tilbake for fullt, og sorgen over å ikke greie å bli gravid, følelsen av å ikke være en skikkelig kvinne fordi jeg ikke greier å få barn, ikke strekke til som kone fordi jeg ikke kan gi mannen min barn har slått meg helt ut..

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt dette, har mest lyst til å holde meg unna søsteren min for å slippe å se deres lykke, men det blir jo helt feil. Ikke kan jeg snakke med henne om det heller, vil ikke ødelegge noe med min sjalusi..

 

Gråter nå mens jeg skriver dette, for det føles så håpløst.. Jeg ønsker bare så inderlig å få holde min egen lille baby i armene...

[Anonym bruker]

Javel.

[Anonym bruker]

Sender deg en stor klem. Har ikke vært i din situasjon så jeg kan ikke engang fatte hvordan det er å abortere. Men jeg skjønner hvorfor du har det så vondt i nærheten av den nye babyen. Det har jo ingenting med den å gjøre, men savnet etter din egen.

 

Jeg håper at du får hjelp (eller at naturen ordner opp) til å få din egen baby snart.