Flere mnd etter, så tenker jeg fortsatt mye på

[Anonym bruker]

fødselen min. Jeg gikk helt uforberedt inn i den, bevisst, og gjennomførte den med glans uten smertestillende.

 

Jeg føler at jeg ikke har fått..ja hvilket ord skal jeg bruke..? Bearbeid, kanskje (?) fødselen..

 

Jeg fikk ligge 2 timer (som er normalt) i senga før jeg måtte over på barselavdelinga. Ennå jeg nettopp haddde født, så måtte jeg STÅ i gangen å vente i en halvtime til rommet ble ledig. Jeg husker at jeg var så sliten at føttene så vist klarte holde meg oppe.

 

Når jeg endelig kom meg på rommet, så måtte jeg dele det med ei annen jente. Denne jenta lå å gråt flere ganger om dagen. Hun fikk ikke til å amme, og gråt seg til hjelp hele tiden. I tillegg så gråt babyen hennes MYE fordi han fikk for lite mat da hun ikke fikk til ammingen.

 

Så der lå jeg; ukomfortabel i ei sykehusseng, med ei annen jente og baby som skrek om kapp i nabosenga. Alt var så uvirkelig!

 

Tenk at det lille nøste som lå i kurven ved siden av meg var MIN og at jeg hadde anvaret for henne resten av livet.

 

Jeg var så sliten at fy! På filmer og av andres historier, så har jeg hørt at nybakte mødre ikke klarer å legge babyen fra seg. Men jeg klarte tvert imot ikke å holde henne første dagen...

 

Jeg var så sliten, og hadde ikke sovet noe særlig på 2 døgn. Jeg ble redd da samboer dro fra meg på sykehuset for å dusje hjemme, for hva skulle jeg gjøre hvis babyen våknet og gråt?

 

Jenta på siden av meg skremte meg så mye at jeg valgte å ikke amme barnet mitt. Jeg kunne høre henne rope "AU" når hun prøvde, og etterpå var hun utrøstelig.

 

Da natta kom, var jeg redd for å sovne. Hva hvis jeg ikke hørte babyen når hun gråt? Uansett så hadde jeg ikke fått til å sove, for det var sirkus med nabojenta; både hun og babyen gråt og bråkte med jordmødre som kom inn og ut for å hjelpe henne.

 

Det overrasket meg da jeg hadde vært der i 2 dager, og sovet kanskje 4 timer til sammen, at ingen jordmødre "lot meg" sove ved å ha babyen på stua demmes over natten.

 

Den 3 dagen kom, og jeg var så sliten at det slet i kroppen. Samboer gikk da inn med babyen til jordmødrene og spurte om de kunne passe henne så jeg fikk sove litt. Og det gjorde de.

 

4 dagen fikk jeg dra hjem, og hjelpes meg hvor redd jeg var babyen min! Når hun begynte å gråte, så ga jeg henne til samboer. Jeg selv gikk på toalettet og gråt selv..

 

Nå, flere mnd senere, er alt bare herlig!

 

Men likevel, jeg blir trist å tenke på at fødselen og de første dagene med baby var så triste som de var..Jeg får jo aldri den tiden tilbake:-(

[Anonym bruker]

Disse dagene mens man venter på å få melk i brystene mens babyen går ned i vekt, er sjelden idylliske. Likevel gjorde det mye for meg å se på den fantastiske babyen og vite at hun var min.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene.. Babylykke er ikke alle forunt den første tiden. Snakk om det! Bestill time på sykehuset for å gå gjennom fødselen, samme med jordmor i kommunen. Snakk, snakk, snakk..,

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, selv om min historie er litt annerledes. Barseltiden er fylt med tårer og tristhet for mange.

Jeg opplevde de få dagene på sykehuset som fantastiske. Jeg angrer nesten på at jeg ikke var dere hele barselperioden. Hadde eget rom, eget bad og mannen fikk også sove der. TIPP TOPP opplevelse av det hele. Fødselen gikk kjempefint, raskt og greit uten smertestillende.

Ammingen virket til å gå seg til også. Ble aldri skikkelig sår.

 

Når jeg kom hjem skjedde det ett eller annet. Jeg fikk en opplevelse av redsel og sorg over at jeg aldri skulle få mitt gamle liv tilbake.

Jeg kjente fort at jeg var glad i barnet i mitt, men jeg synes det var vondt å tenke på at jeg skulle ta ansvar for dette lille krapylet. Det var vondt å skulle elske noen så mye, og bære et så stort ansvar.

Jeg synes de første 2-3 månedene var lite hyggelige egentlig, selv om jeg hadde fått verdens fineste baby. Jeg håper jeg slipper å oppleve en slik tomhet og tristhet igjen.

Den første babytiden var overhodet ikke slik jeg trodde. Men det var ikke rart jeg trodde det skulle være så herlig og rosenrødt. Alle mødre forklarte hvor herlig det var, og hvor fantastisk stort det var. Like etter fødsel spurte alle om: "Er det ikke fantastisk å være mor?". Selvfølgelig svarte jeg JA. Hvis jeg hadde sagt nei, måtte vel alle tro jeg var ondskapsfull.

 

Nå, flere måneder etterpå blir ting bare bedre og bedre. Det er rett og slett herlig å se hvordan barnet mitt utvikler seg. Smiler, vinker, ler, kryper på gulvet og er rett og slett bare blid.

Jeg er en av dem som virkelig ikke syns at de første månedene gikk fort. De gikk i sneglefart, og jeg savner ikke den tiden.

 

Jeg synes alt blir bedre jo større ungen blir jeg. Men jeg er ikke bitter fordi jeg ikke opplevde noen lykke i starten. Jeg tar det med meg som god lærdom til neste gang. Hos mange kommer morslykken gradvis, i takt med at man blir kjent med barnet.