Er det sånn det er å leve uten angst?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt angst i rundt 12 år. Det begynte i det små, men spiste seg innover de fleste områder av dagliglivet. Jeg fungerte helt fint, men hadde en evigvarende uro og laget meg utallige overlevelsesstrategier som gjorde at folk ikke merket angsten. Jeg var engstelig for å være steder hvor det ikke var toalett - turer i parken, steder hvor jeg ikke var kjent, møter, bussturer osv.

 

Da jeg fikk barn bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne leve slik mer. Alle mine engstelser kunne ikke måle seg med tenken på at barnet mitt skulle vokse opp med en så begrenset mor. Jeg startet i permisjonen med å utfordre mine engstelser. Gikk lange turer, gikk i butikken på tider hvor det var kø, og til sist: søkte en jobb som innebar mye møtevirksomhet.

 

Jeg har den siste tiden hatt en hverdag med en veldig indre ro. Visst bekymrer jeg meg over smertene i magen, men det trenger ikke lengre å være kreftr. Jeg tok mot til meg og dro til tannlegen, for det trengte jo ikke å skje at jeg fikk beskjed om at det er for sent å redde tennene, jeg går de turene jeg vil sammen med barnet mitt - skulle jeg tisse på meg så er øyeblikkene sammen med barnet viktigere, hvis noen gir meg et merkelig blikk så bryr det meg null om de misliker meg, og jeg sitter i møter dagen lang. Jeg kom til å tenke på det her jeg satt - er det slik mine venner har hatt det alle disse årene, og jeg har slitt meg frem? Merkelig tanke. Har også tenkt i de baner at jeg må ha fått en hjernesvulst eller noe som svekker sansene, men denne gangen tenker jeg det mest på tull, ikke i et hysterisk angstanfall..

 

Så til alle dere som tror dere ikke klarer å overvinne angsten. Tør å ta det første steget for å oppleve det du frykter. Det kan hjelpe!

[Villa Perlesukker]

Så utrolig bra at du skriver dette og deler det med oss. Er mange der ute som har forskjellige angster og noen er vanskelige å forstå.

 

Jeg har selv hatt angst for å fly. Men lysten var større så jeg begynte å fly regelmessig:)

 

Bra gjort av deg! Du kan være stolt

[Anonym bruker]

Ååå. Dette var jammen et fint innlegg!

Jeg tenkte akkurat på hvor dritt lei jeg er av å ha angst, konstant indre stress og uro, jeg er så sliten av det, og klarer ikke helt å finne ut av HVA angsten kommer av.

 

Har hatt faser der jeg har vært sterkt deprimert pga angsten, angsten har vært hemmende i hverdagen, men nå er jeg egentlig "frisk", liver smiler, jeg tør å gjøre alt det jeg vil, men like jævlig er den indre uroen der. Hele tiden:(

 

Så fantastisk å høre at du ble venn med deg selv og tok kontroll over angsten og livet ditt!

[Anonym bruker]

Bra at dere syns det var et fint innlegg. Det er viktig å komme med gladhistorier en gang i blant. Likevel vet jeg at angst i mange tilfeller er en kronisk lidelse som man må jobbe med. Kommer frykten snikende, må man bare sparke den på hue og ræva ut

 

Jeg har kjent den følelsen av engstelse komme noen ganger, men jeg har nesten personifisert den i hodet mitt og ler av den innvendig "Tror du virkelig du kan ødelegge meg?" tenker jeg "Du har ikke en sjanse, for nå er jeg mamma, og du betyr ikke en dritt" Nå hørtes jo dette litt schitzo ut, men jeg har altså ikke stemmer ihodet mitt, hehe. Det er bare nyttig å lage seg et visuelt bilde av angsten for å kunne ta et basketak med den liksom..

 

HI