Bare kliss og klass og gode følelser??

[Hurrameirundt]

Nå må jeg bare spørre om dette- siden jeg synes det er mye glede og optimisme her inne- er det ingen som føler seg litt sånn passe fornøyd som meg? Jeg må innrømme at mitt humør går i bølgedaler og kanskje mest ned for tiden.. Alle tankene om total endring av livet- for alltid!, ansvaret med å oppdra et helt nytt menneske.. hva skjer med forholdet til barnets far underveis.. er dette helt 100% rett? Mannen min irriterer meg grenseløst for tiden og i tillegg går jeg rundt og føler meg konstant uvel.. Alt er ikke bare kliss og klass og romantisering for meg.. Er det noen flere som føler litt av det samme?

[Mus]

Vi er fler...

 

Jeg bærer på et prøverørsbarn og burde vært lykkeligere enn noen, men jeg fryser på ryggen når jeg ser hvordan andre småbarnsforeldre har det, og kjenner ingenting når jeg ser babyer osv. I tillegg til alle de andre tankene og følelsene som du beskriver.

 

Men jeg vet jo at barnet mitt egentlig er veldig ønsket og etterlengtet, så jeg regner med at dette er en slags fase... Jeg tenker at det er en naturlig reaksjon på den megaforandringen vi går inn i.

 

[Hurrameirundt]

Så bra (ikke bra da men..) å høre at vi er flere.. Vi får skylde på hormontåka og at vi er såpass smarte at vi skjønner at det er ikke bare- bare det vi har gitt oss inn på. Jeg fikk nesten et lite angstanfall sist jeg var på matbutikk og så sånne vogner med beibistoler på.. tenkte "herregud- den ungen må være med OVERALT".. huffamei. Heldigvis er det mange mnd igjen til å venne seg til tanken. Lykke til!

[Anonym bruker]

hehe,nei her er det ikke mye kliss klass gitt. Jeg hadde ikke planlagt å bli gravid og er vel derfor fremdeles sjokkert og blir like overasket når de som får vite det blir såå glad. Jeg er akkurat som før jeg,ikke tristere og ikke gladere:)

Og jeg tenker og, herregud de må være med overalt;)

[Reese]

Hehe, det er som å lese om meg selv... livet i berg og dalbane...

Tankene kommer om jeg virkelig ville ha barn med den mannen jeg har, og at han itillegg irreterer meg grønn med sin snille rolige oppførsel..

HVA SKJER???? Vet plutselig ikke hva jeg vil lenger jo, og har appåtil en datter fra før...

[Aylita]

Du er ikke alene om å ha mange "opp-og-ned"-tanker. Har hatt mye humørsvingninger og er til tider ganske fortvilet. Har bare vært sammen med kjæresten min i 5-6 mnd og bor 8 mil fra hverandre med våre respektive jobber i nærheten av bostedet. Vi har begge barn fra før, mitt bor fast hos meg, og hans hos sin mor. Vi er innstilt på at vi skal klare dette,men når han er hjemme hos seg selv går jeg og føler meg svært alene om dette. Det blir jo ikke bedre av å gå rundt å være så grusomt svimmel, enkelte dager føler jeg at jeg ikke klarer å skjøtte jobben min... Nei, det er ikke alltid så lett når ting ikke er helt planlagt...

[Anonym bruker]

Så godt å se at det ikke bare er meg.

Jeg var sånn med førstemann. Gikk med vondt i magen for økonomien, om jeg kom til å klare dette, vil jeg egentlig ha barn, hadde det ikke vært bedre uten barn og bare kunne stikke på kino, ferie osv når ville. Kommer jeg til å bli glad i det barnet jeg bærer. Tankene var mange og de aller fleste var ikke spesielt positive før et stykke ut i svangerskapet.

Trodde det skulle bli annerledes med nummer to, men jommen kommer ikke endel av de samme tankene nå. Og nå har jeg attpå til dårlig samvittighet for han vi allerede har. Tenk om han kommer til å bli oversett. Vi har det jo så bra vi tre, hvorfor skal vi ødlegge det.

 

Selv da jeg var på UL i går og fikk se det lille hjerte banke klarte jeg ikke å få den skikkelig gledes følelsen. Jeg var lettet at alt var bra, men ikke noe mer.

 

Vi har prøvd veldig lenge å få barn og sist gang (kanskje denne gangen også) så var nok tankene også litt som et forsvar. At jeg skulle ikke sørge så veldig hvis det gikk galt. For det kunne umulig gå bra så lenge som vi hadde prøvd og ikke fått til noe.

 

Også er det kanskje ikke like lett å bare glede seg når man føler seg kostant kvalm.

 

Det er nok endel som føler det på den måten, men jeg har inntrykket av det er litt tabu å snakke om. Så hatten av til deg som tok første skrittet :-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror det er ett sunnhetstegn jeg , det at man ikke bare tenker positive tanker, men at man er bekymret og nærvøs og redd,angrer og hele pakka...det betyr jo at vi forbereder oss på den enormt store og viktige oppgaven det er å være forelder, gjør oss klar til nå å måtte sette oss selv til sides for ett annet menneskes og at vi ønsker å gjøre det så bra som mulig.

 

Hender jeg sender noen misunnelige tanker til de som ikke har barn og tenker at det må være deilig å ha bare seg selv å tenke på, gjøre akkurat det man vil og bare bruke penger på seg selv....men så kommer to små gutter , vil ha klem og forteller meg hvor glad de er i meg, og DA vet jeg at jeg ikke ville bytta med noen....:-)

 

 

 

 

[Oo Miss Sophie oO]

Nei du er ikke alene...og det var jammen godt å vite at ikke jeg er alene heller.

Har ikke den super euforiske følelsen som mange andre beskriver. Gått rundt og følt det må være noe galt med meg. Var det feil å bli gravid (selv om vi ønsket oss det) osv osv... Har vært stressa for alt fra økonomi til fremtiden generelt.

Men har endelig klart å senke skuldrene, og litt etter litt har det kommet små drypp med glede. Det hjalp når jeg sluttet å skulle prøve å tvinge frem den samme konstante happy-følelsen som andre skriver om. For den har jeg rett og slett ikke. Men jeg gleder meg på min måte...og det kommer litt sånn dann og vann... og det er litt godt det og.

 

Vi er jo noen hormonbomber nå...så er kanskje ikke rart at vi får litt angst/noia e.l. ...og vi er kanskje litt redde for den noiaen også, fordi det liksom ikke er noe vi skal ha i en sånn "lykkelig situasjon"...noe som gjør det enda verre.

 

Jeg er ikke super euforisk 24-7. Men tror det er like vanlig som de som er det. Man snakker kanskje bare ikke om det...

[Anonym bruker]

Ahh så godt å lese at man ikke er alene om dette. Til tider er jeg vettskremt. Har dessverre hatt litt plager med blødning så har ikke tort å slippe til gleden i frykt for å bli skuffet. Er ekstremt trøtt og kvalm innimellom. Skal flytte og bytte jobb. Og midt oppi det hele ligger ett nært familemedlem for døden. Er bare så overveldene alt som skjer for tiden, håper at ting roer seg litt snart slik at jeg får tid og ro til å begynne å se framover:)

[sisi1982]

Jeg slenger meg på her, og er også glad for å ikke være den eneste som ikke svever rundt på (baby-)rosa skyer med stjerner i øynene og blomster i håret. For min del har det vært veldig opp og ned, og i det siste har det dessverre vært mest ned. Ble gravid uten at det var planlagt på noen som helst måte, og har kun vært sammen med faren i noen måneder. Og selv om ingen av oss var i tvil når det først skjedde, kjenner jeg at det er mange ting som nok ville vært enklere om vi hadde kjent hverandre lengre. Jeg har vært mye dårlig, og syns det er vanskelig å være mye borte fra jobb over tid. I tillegg har humørsvingningene vært helt vanvittige, og jeg blir irritert og sint og trist pga. de minste ting!! Og det går dessverre ut over samboeren min. I tillegg har jeg så å si null sexlyst for tiden, og det er kilde til mye frustrasjon mellom oss. Han har jo bare mer lyst! Og jeg føler at jeg skuffer ham hele tiden. Og alt dette hjelper jo heller ikke på humøret. Og jo mer vi krangler, jo mer usikker blir jeg på hvordan det skal gå. Og vips er humøret på bånn igjen.

 

Heldigvis har jeg bare gode følelser i forhold til barnet, og jeg prøver å fokusere på det. Men det er fort gjort å kjenne på det som er leit og vanskelig for tiden, og da er det veldig godt å vite at det er normalt i hvert fall! Så takk til dere som deler! Vi får tro det ordner seg til det beste for oss alle.