Hvordan unngå veninne med kreft

[Anonym bruker]

1.10 her: jeg tenker dermed veldig på de tre søstrene som gikk i det raset i Nord-Norge... da tenker jeg med en gang på om foreldrene deres lever. For det er en situasjon som ikke er til å bære.

[Anonym bruker]

For å kverulere litt så betyr ikke uhelbredelig kreft at en skal dø av kreft heller. Det er mange som lever godt med kreft og dør med kreft og ikke av kreft.

 

Men tolker HI slik at denne kvinnen ville komme til å dø av kreften da, at hun var skikkelig dårlig.

[Anonym bruker]

Fordi hun ikke har i seg godheten til å støtte en døende person. Da syns jeg ikke man kan vente noen spesiell forståelse for egen bagatellmessig opplevelse av "pinlighet".

 

0101

[Anonym bruker]

01:19: Takk og lov for det da, men skjønner jo godt at ingen ting blir som før etter å ha opplevd noe slikt... Kjenner også ei som har født fem, men har bare to som lever i dag, veldig veldig trist. Ene forsvant på sjøen i et forlis og den andre tok livet av seg, en var dødfødt (tvillingen til han som døde/forsvant i forliset). Håper virkelig at jeg dør før barnet mitt!

 

00:48

[Anonym bruker]

Jeg forstår litt hvordan du tenker, men du kan ikke oppføre deg slik en sånn situasjon!

 

Du sier til vedkommende at du synes det er utrolig vanskelig å prate med henne, men at du vil at hun skal vite at du er der om det er noe du kan gjøre.

 

Vanskeligere er det ikke!

[Tokatter_USA]

Det første møtet med vedkommende etter at du har fått vite om situasjonen er det verste, for begge parter, men det er noe man må gjennom. Ikke unngå temaet da, begynn gjerne rett på det, få det ut og snakk om det, spør henne hvordan det går, om hun trenger hjelp på noen måte, og ikke slutt å snakke om det før det faller naturlig.

Ofte er det lettere om jeg gir en klem først - det signaliserer at jeg vet hva som skjer, at jeg ikke er redd for kontakt, og at jeg er åpen for samtale.

 

Etter det det første møtet blir det så mye lettere.

[Anonym bruker]

Eg skjønar reaksjonen din med at du har lyst å unngå henne, og er usikker på korleis du skal handtere det, men dette er ei frykt ein må overvinne om ein skal gå gjennom livet som eit oppegåande menneske. Og det er slike ting ein verkeleg lærer av. Det går ikkje i lengda å berre stikke av frå vanskelege og vonde ting. Ho vil heilt sikkert merke at du prøver å unngå henne, og uansett kva du måtte finne på å lire av deg i ei samtale vil dette vere mindre sårande enn å ikkje bry deg.

Du treng ikkje starte djupe samtalar om kreften, men vere der og vise interesse. Eg synes det er naturleg å spørje korleis ho har det. Ho vel sjølv kor mykje ho vil seie. Det er ikkje forventa at du skal seie noko oppløftande om situasjonen, for du kan ikkje seie noko som gjer det betre uansett, men berre vise interesse og høyre på det ho evt fortel.

Ho vil heilt sikkert og vere interessert i å høyre om korleis du har det, og snakke om heilt andre ting enn sjukdomen.

Eg har hatt to vener i omgangskretsen med kreft, og grudde meg skikkeleg før eg snakka med dei første gang. Men det var i grunn stort sett dei som styrte samtala i starten. Alt eg kunne seie til det som hadde med kreften å gjere var mest "huff, det høyrest ikkje så godt ut" ol.

Eg besøkte og ein del onkelen min som hade kreft. Eg syntes i grunn eg prata mykje fjas, men tanta mi sa seinare at han sette stor pris på besøka mine, fordi han kunne tøyse og le litt midt i ein kvardag med mykje sjukdomsprat.

Sjølv om eg har kvidd meg litt kvar gang eg skulle treffe nokon som var alvorleg sjuke, så har det vore ei verdifull erfaring, og eg er svært glad for at eg torde. Ynskjer deg lykke til når du no skal ta kontakt med veninna di ;-)

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Prøv å ikke unngå henne :-/ Når hun treffer deg vil hun helt sikkert prate om alt annet enn sykdommen! For henne blir det bare en bekreftelse på sykdommen at du skyr henne. Vær ærlig om at du er redd for å si noe feil til henne, da vil hun garantert forsikre deg om at det ikke er noe å være bekymret for. Hun vil bare være normal og leve den tiden hun har igjen. Prate om sånt som dere pratet om før.

 

Ja hun skal en gang dø, det skal vi alle!! Men vi forholder oss til hverandre fordi vi trenger det. Vi kan ikke unngå hverandre fordi vi en gang kommer til å sørge et tap av en god venn, en elsker, en far, en mor, søsken osv. Sorg og tap er en del av livet.

 

Jeg mistet min far i kreft, det jeg opplevde var at han ble mer interessert i meg og livet mitt. Før hadde han vært mer opptatt av seg selv. Så kreftdiagnosen hans førte til at vi fikk et nærere forhold før han døde. Og det er jeg takknemlig for!