Hvordan unngå veninne med kreft

[Anonym bruker]

Jeg unngår bevisst en veninne som har fått uhelbredelig kreft. Orker ikke å forholde meg til henne.

 

Vi er ikke sånn super nære veninner, men har alltid tilhørt samme vennekrets, og hun har sikkert andre å prate med. Og for å være ærlig så aner jeg ikke hvordan jeg skal prate med henne, synes det er ubehagelig og føler meg ille til mote for jeg er så redd å si noe feil.

 

Hva gjør dere andre om noen i omgangskretsen får kreft, mister et barn e.l

[Countess]

Da putter jeg megselv til side, og støtter dem så godt som overhode mulig!

Ekstrem egoistisk tankegang du har!

[Anonym bruker]

Huff, håper jeg ikke kjenner deg.

 

Du har en liten, ussel moral og er en ussel, kjip person. Hun skal dø, og du lurer på om du sier noe flaut innimellom? Prøv å få litt perspektiv på alvorligheten i deres respektive problermer, da!

 

Og når du har fått det, så biter du hodet av skammen, baker en kake, går hjem til henne og sier: "Jeg har vært her for lite, og nå får jeg kanskje ikke vært her så mye mer, ettersom jeg skjønner at du er veldig sjuk. Om jeg ikke ser deg så ofte så vit at jeg tenker på deg."

[Gjest]

Jeg pleier å prøve mitt beste å forholde meg til dem, nettopp fordi jeg vet at folk gjerne holder seg unna og tenker at jeg ikke vil være en av dem. Som regel tåler en kreftsyk person å høre at du er usikker på hva du kan si vedrørende sykdommen, men sannsynligvis foretrekker vedkommende uansett å snakke om andre ting enn døden.

[Anonym bruker]

Jeg støtter opp om dem!

 

Forklar hva du føler og si rett ut at du er redd for å si no feil eller støte henne på noe slags vis.

 

Du forlater ikke en venninne bare pga av no sånn!

 

 

[Anonym bruker]

er jo ikke for å være egoist, men tror ikke jeg har så fryktelig mye å bidra med, blir bare helt satt ut når jeg treffer på henne, hva skal jeg liksom si da? Kan ikke akkurat spøre hvordan det går heller, for det går vel ikke så veldig bra.

[Anonym bruker]

Du trenger ikke å snakke om sykdommen hennes når du ser henne.

"Normalisering" er et viktig begrep når en har med veldig syke mennesker å gjøre. Det betyr at en snakker om helt vanlige ting som du ville pratet med andre om eller som du ville pratet med henne om hvis hun var frisk. Hun ønsker sikkert å prate om sykdommen sin med de hun har nær og stoler på og sikkert ikke du som er litt mer perifær. Hvis hun skulle ta det opp kan du si at du syntes at det er vanskelig og at du ikke vet hva du skal si.

 

Du kan ikke si noe galt, men å overse henne er galt. Hun merker at du gjør det. Snakk om deg selv, snakk om været, snakk om felles kjente osv.... (Tips: Ikke snakk om andre du kjenner som har hatt kreft)

[Anonym bruker]

PS: Synd at du får pepper her, din reaksjon er ikke uvanlig i det hele tatt, så det fortjener du ikke.

 

00:48

[Anonym bruker]

Jeg har hatt kreft, så jeg kan vel uttale meg litt på vegne av venninnen din i allefall. Først og fremst så vil jeg også si at du er utrolig egoistisk, og jeg er glad du ikke er i min venninnekrets.

 

Når det er sagt, så trenger du ikke forholde deg så jævlig hverken til sykdommen eller noe annet. Vær som du bruker. Er ikke verre enn det. Selv om man er syk ønsker man å bli behandlet som vanlig, man kan spøke og le og snakke om de vanlige tingene. Det er jo liksom ikke slik at man blir en annen om man har en diagnose..

 

Det er jo greit å spørre hvordan det går, men man trenger ikke legge opp til de dype samtalene. Da jeg var syk foretrakk jeg at ting skulle gå mest mulig som normalt, som om jeg ikke hadde kreft.

 

Synes du burde skamme deg litt, jeg....

 

 

[Anonym bruker]

Hvor skriver HI at venninnen skal dø, 00:44?

De aller fleste blir friske igjen. Les det som står det.

Til HI: Forstår hva du mener, det er vanskelig. Faren til en venninne av meg døde da hun var 12 år, det var helt forferdelig å stå der på sidelinjen uten å vite helt hvordan man skulle reagere. Tror det er lurt å ikke vise altfor mye medlidenhet mot henne, det er hun sikkert lei av. Ikke kutt kontakten, men ikke tving frem et nærmere forhold enn det dere har hatt til nå.

[Anonym bruker]

Takk for svar 00:48

 

Er nettop det som er problemet at jeg klarer ikke tenke på vanlige ting, tenker bare på kreften og at hun skal dø og sånn og at det blir så falskt og kunstig og egoistisk om jeg snakker om noe jeg har gjordt..

 

..er foresten typisk meg å komme med noe sånn dere prat om at jeg kjenner noen som ble helt frisk eller noe. Ikk emed vilje men jeg blir nervøs og da sier jeg så mye dumt.

[Gjest]

Ja, det er en veldig vanlig reaksjon. Vi ble nettopp ferdig med en lang runde med behandling av kreft i nær familie (med positivt utfall takk og pris) og mange bare forsvant fra vedkommendes omgangskrets. Jeg synes det er fint at du tør å spørre om råd HI.

 

Døden og sånt er jo litt tabu i vårt samfunn, derfor blir vi satt ut når vi treffer folk som har døden skrevet over hele seg og vet ikke hva vi skal si ... men tro meg, alvorlig syke mennesker liker å snakke om helt vanlige ting for å slik klamre seg fast til den lille resten med vanlig hverdagsliv!

[Gjest]

Jeg hadde foretrukket dumme kommentarer jeg kan smile av enn å bli oversett/unngått

[Anonym bruker]

Bare hyggelig

 

Da sier du "Jeg blir så redd for å si noe feil til deg nå når du er dårlig!" så snakker du videre på et annet tema. Hvis du er ærlig, så kan du ikke si noe feil. Ikke tenk så mye på hva du skal si, lek at hun er frisk, hva ville du sagt da? Hvis du skulle si noe om at noen ble frisk, så bare unnskyld deg med at du syntes det er vanskelig å si de rette tingene eller noe lignende. Eller innrøm at du nå prøver å tenke ut noe fornuftig å si, men vi kan jo bare prate vanlig, så prat om noe annet.

 

Hilsen 00:48

[Anonym bruker]

Øh, uhelbredelig...? sier det ordet deg noe? Det betyr: hun blir ikke frisk.

 

0044

[Anonym bruker]

Ikke uvanlig, nei, Men det er jo det som er det tragiske. At andre her støtter henne er jo enda verre.

 

Man er voksne, og da gjør man det som livet krever av en voksen. Å løpe lange omveier for å slippe å hilse på den syke er noe tenåringer driver med.

[Gjest]

Ja, det er jo trist at det er sånn. Det kan oppleves som veldig sårende å bli unngått. Jeg håper HI finner motet til å i hvert fall ikke unngå sin venninne/bekjente, selv om det er veldig vanskeli å vite hva man skal si, særlig i starten av samtalen.

[Anonym bruker]

I vår familie kom to dødsfall i rask rekkefølge, unge folk som døde brått (26 og 29 år). Hun som var mor til dem, som da mistet to av sine barn, foretrakk at folk sa ett eller annet, nesten hva som helst, framfor å late som ingen ting eller unngå henne. Bare at de sa f eks " ja dere har det ikke lett nå" var bedre å mer omsorgsfullt enn å si "fint vær i dag, håper det holder seg sånn".

[Anonym bruker]

"Hvor skriver HI at venninnen skal dø, 00:44?"

 

Står i første setning under overskriften det:

"Jeg unngår bevisst en veninne som har fått uhelbredelig kreft"

[Anonym bruker]

I vår familie kom to dødsfall i rask rekkefølge, unge folk som døde brått (26 og 29 år). Hun som var mor til dem, som da mistet to av sine barn, foretrakk at folk sa ett eller annet, nesten hva som helst, framfor å late som ingen ting eller unngå henne. Bare at de sa f eks " ja dere har det ikke lett nå" var bedre å mer omsorgsfullt enn å si "fint vær i dag, håper det holder seg sånn".

[Anonym bruker]

01:01: Selvfølgelig støtter jeg henne, dette er jo en veldig kjent problematikk innen sykepleifaget. Jeg ville støttet deg også om du stod i en situasjon hvor du følte at det ville blitt vanskelig og samhandle med andre mennesker, så hvorfor skulle jeg ikke støtte HI nå?

 

00:19

[Lemonia]

Tenk på hvordan du selv ville ønske å bli møtt i en slik situasjon. Jeg tror hun heller vil at du skal si at dette er vanskelig for deg, men at du faktisk er til stede. Kanskje blir det rart de første besøkene, men er dere venner så har dere ting å snakke om og ting å gjøre. Jeg tror hun vil sette veldig pris på at du er der for henne, og jeg tror du også i ettertid vil være veldig glad for at du tok deg tid til henne.

[Anonym bruker]

00:48 skulle det være, ikke 00:19...

 

Begynner å bli sent

[Anonym bruker]

01:10: Uff, stakkars dame som mistet to (!) så tidlig Syntes alltid ekstra synd på godt voksne/gamle som mister barna sine... Hadde hun flere barn?

[Anonym bruker]

Ja, de var fem, i dag lever tre av dem. Men det hjelper ikke, det, mot sorgen over de som ikke lever...