Den lange reisen

[Gjest]

Satt her, i min hormonsuppe og selvmedlidenhet, og tenkte på da jeg fikk vite at jeg var gravid. Sjekket hos legen mest på måfå, en kollega på jobben kommenterte at puppene var blitt store.

 

Da legesekretæren sa at den var positiv, svimte jeg av. Jeg kunne jo ikke få barn! Og nå ser jeg på meg selv, stor og en mage som konstant er aktiv. Det har vært en lang og til tider slitsom vei, men samtidig litt uvirkelig og fantastisk.

 

Bare litt dype hormon-tanker

[Pinnus]

Gratulerer så masse!

[Gjest]

Takker Linn. Er det ikke rart på alt som har skjedd med oss, siden det varen strek på en pinne?

[SpongeBob]

Huff, ja - jeg husker da jeg åpnet skapet, så OB-pakken jeg hadde kjøpt en god mnd tidligere og det plutselig slo meg at den var mistenkelig urørt... Noe så flaut som å være 36 år og ikke holde orden på prevensjon og syklus...

[Pinnus]

Veldig rart! Jeg mistet først en gang i uke 13, ble gravid igjen med en gang og har nå gått gravid i over et år. Kan nesten ikke huske hvordan det er å ikke være gravid.

Gleder meg vanvittig til å bli ferdig, men har de siste ukene bestemt meg for å endre innstilling og være glad for svangerskapet. At jeg kan bli gravid så lett (satt på første forsøk begge gangene) og få mine egne barn i det hele tatt. Innstilling har alt å si på humøret. Og så hjelper det nok på at man nærmer seg slutten da;) Ikke lenge til vi skal få treffe de søte små nå!