Sårende av søster..

[Anonym bruker]

Vi er tre søstre, der to av oss har flere barn. Siste søster har ingen. Vet ikke om hun vil ha eller om hun kan få, da hun ikke er åpen og vi ikke har et særlig nært forhold. De siste årene har hun forandret seg en del, blitt så "streng" på en måte. Gir flere i familien signal om at vi ikke er gode nok. Det er ihvertfall slik vi oppfatter det. Hun er ute på alt mulig, reiser langt og er med på mye fester o.l. Vi er sikkert kjedelige i hennes øyne. Hun er opptatt av at alt skal være "ordentlig" m.t,p bolig, bil, utdannelse osv. Hvis vi "strekker ut en hånd" og inviterer dem med på feks hyttetur med resten av familien, så sier hun ting som " det blir sikkert stress og mye skriking". Ehhh...okey....Viser ingen særlig interesse for tantebarna sine heller, hun er fadder på alle. Hun poengterer ofte at hun har venner på mange barn og de er "ikke sånn", men leker rolig og er så snille.

 

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Blir bare såret over oppførselen hennes. Kanskje hun føler det er OSS og DEM (hun og samboer) pga at de ikke har barn. Men vi vil jo gjerne være med dem også, men hun ser ikke ut til å bry seg særlig...Hun snakker sjelden med foreldrene mine også...

 

Noen tanker eller innspill?

[Anonym bruker]

Min første tanke er at hun prøver å få litt avstand til dere, kanskje fordi hun lengter etter barn selv og ikke klarer få det. Da er det ikke lett å se gleden i andre lykkelige familier. Det at hun er opptatt av at alt skal være ordentlig er jo naturlig da hun ikke har barn og det er det som er hennes liv. Vi må huske på at vi hadde et liv før barna vi også og at vi hadde andre interesser.

 

Selv om hun er fadder for barna så betyr ikke det at hun har lyst til å reise på en "travel" hyttetur med dere, som sagt hun harnok andre ting i livet som betyr mye for henne. Det bør respekteres.

 

Dukker hun opp i bursdager til barna? Gir hun gaver til jul? Hun bryr seg nok, men hun har ikke barn selv og forstår ikke dette "hele livet omfatter barna" - opplegget som mange foreldre holder på med.

[Anonym bruker]

Ja, hun kommer alltid i bursdager og har med fine gaver! Jeg har full forståelse for hvis hun ikke vil (?) ha barn selv, og har aldri sagt noe sårende eller kommentert dette for henne på noen måte. Selv om jeg ikke tenkt meg livet uten barn, har jeg full respekt for dem som ikke vil ha det. Men kan leve et spennede liv uten barn, reise og oppleve verden;)

 

Det er andre ting også som irriterer meg, hun er så kort og streng mot spesielt mammaen min. Mamma føler hun må være på en spesiell måte for å bli "godtatt". Søster ville gjerne at foreldrene mine skulle pusset opp mer og sikkert ha et mer spennende liv.

 

Kan være i bunn og grunn hun er sjalu på oss med barn. At vi får oppmerksomhet pga barna, og hun må "vise til noe" for å bli interessant?

Synes du jeg skal trekke meg unna, eller heller foreslå å gjøre ting sammen uten barn?

 

Jeg snakker veldig lite om barna mine når vi treffes, vil ikke sitte og plapre om det, hvis hun synes det er kjedelig...

[Anonym bruker]

Det hadde nok vært en god ide å treffe søsteren din litt uten barn, da kunne dere prate om alt mulig annet som interesserer henne også.

 

Tenk hvis hun ikke kan få barn, tenk om de har slitt i mange år og rett og slett ikke kan få. Da er det ikke rart hun prøver å beskytte seg litt mot følelsene for dine barn. I en passende setting er det ikke feil å ymte frempå om hun kanskje en dag ønsker seg barn?...da vil hun kanskje åpne seg og du vil få svar på noe av det du lurer på.

[Anonym bruker]

HUn har aldri nevnt at hun vil ha barn. Jeg har ymtet frempå, men hun går fort i forsvar, så jeg vet ikke om jeg tør spørre henne. Hun er ikke noe særlig "familieperson". Før vi fikk barn, var hun ikke så interessert da heller. Men noen er vel bare slik...

[Anonym bruker]

Må bare poengtere at jeg sjelden snakker om barna når vi treffes. Slik at hun ikke skal synes jeg er kjedelig.....

[Anonym bruker]

Min søster fikk flere barn før jeg fikk min første, og jeg kan vel ikke si jeg var så veldig engasjert. Ikke var vi spesielt nære heller, så slik sett levde vi svært forskjellige liv. Som besteforeldre, og siden de bor på samme sted som min søster, så ble vel avstanden større enn den rent fysiske. Selv følte jeg vel på at siden jeg var barnløs så "hadde jeg ikke noe liv" i deres øyne. Det var alltid et slags usagt krav om at jeg burde stille opp. At jeg skulle komme til dem, mens de aldri kom til oss. Det føltes urettferdig. Noen uttalelser og antakeler om min person, uten at noen hadde konferert meg om det, føltes også veldig sårende. Dette gjorde ikke akkurat lysten noe større for min del å være "en del av familien". De snakket sammen om meg, men nevnte aldri dette for meg, eller spurte meg om dette eller hint var det jeg mente eller hadde gjort. Det var utrolig sårende!

Latterlig nok har dette endret seg etter at jeg fikk barn. Nesten sårende i seg selv *he he* Jeg er jo den samme personen, men plutselig har vi noe til felles, virker det som. Det er jo hyggelig, men jeg er glad jeg ikke bor på samme sted som de.

 

Ikke anta noe om din søster, og ikke snakk bare med foreldrene dine om henne. Det er ikke slik at hun ikke merker dette! Snakk heller med henne om det. Selv om det kan virke vanskelig så er det i alle fall ærlig.

[Anonym bruker]

hvor gammel er hun?

Jeg var slik da jeg var sent i tenårene, tidlig 20 årene. Mulig hun bare er umoden / ikke kommet til det stedet i livet?

[Anonym bruker]

HUn er i 30 årene...Det er liksom ikke bare hva hun sier, men måten hun sier det på...

[Anonym bruker]

Det kan være noe så enkelt som at hun synes barna og ting som inkl. barna, samt barnesnakk, er dørgende kjedelig.

Er ikke alle som ønsker seg barn og / eller synes at barn og barne-ting er så veldig interessant

[Anonym bruker]

Hvis hun ikke kan få barn gjør du det fort værre om du spør.

Å være ufrivillig barnløs er utrolig vondt, det er også veldig personlig.

Har selv hatt flere runder med ivf, ble jo spurt tidligere om barn, men pratet det bort.

Jeg holdt meg også mer på avstand da venninner fikk barn.

Så etter hennes reaksjon kan det være hun sliter.

 

Fint du møter henne uten barn, men ikke spør og grav for mye rundt dette, i værstefall skyver du henne fra deg.

[Anonym bruker]

Det forstår jeg-derfor bruker jeg alle mine krefter på å snakke om alt som IKKE har med barn å gjøre;) Men lurer på hvorfor hun er så avvisende mot mamma...kanskje hun egentlig vil ha mer oppmerksomhet enn hun får. I tilfelle viser hun det på en veldig spesiell måte-ved å være avvisende og kort/spydig.Ikke lett for mamma heller, når hun spør om hendelser i hennes liv (jobb, trening) og kun får tilbake i enstavelses-svar.Hmm..ikke lett detta!

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

andre tanker?

[Anonym bruker]

Er søstra di lesbisk,kanskje?

[Anonym bruker]

haha, nei absolutt ikke! Har hatt samboer i 6 år nå...

[Anonym bruker]

Er hun dritten i midten? Altså mellomste søster? Forklarer avstanden da de ofte lider under lite oppmerksomhet og tålmodighet fra foreldrene.

[Anonym bruker]

Min søster og hennes samboer har også vært slik i mange år. De vil aldri være sammen med oss i høytider, helger på sommerhuset til vår far, eller ved andre anledninger. Begge har vært allergisk mot støy, og snakket til barna på en spesiell måte, litt kort og surt. På den andre siden har de alltid gitt sine tantebarn fine bursdagsgaver og julegaver, og barna har likt dem godt allikevel.

De hadde ikke barn, og på spørsmål var det unnvikende svar og "karriere" først osv osv.

 

Etter ganske mange år sammen, og de begge var i midten/slutten av 30-årene fikk vi vite at de ikke kunne få barn på naturlig måte. De måtte flere runder med IVF, og er nå foreldre til to nydelige gutter på nærmere halvåret.

 

Jeg vet det kan ligge mye bak slik oppførsel, og det kan være vanskelig for personer som sliter med ufrivillig barnløshet å stadig bli konfrontert med sin utilstrekkelighet. Min søster og hennes samboer har ihvertfall forandret seg etter at de blir foreldre...

[Anonym bruker]

nei, eldst

[Anonym bruker]

Jeg er et "offer" for det samme. Jeg har fått høre rett ut at det er ikke godt nok om jeg ikke får barn. Og nå får vi det ikke til. Så du kan jo tro jeg har det godt nå.

 

Det er meget mulig mamma'en din har sagt noe, som hun har tatt seg veldig nær av, men som kanskje mamma'en din ikke vet at hun har sagt engang.

 

Dette gjorde at jeg ikke gikk så mye på besøk til brødrene mine mer, men savner likevel alle tantebarna mine veldig, hele tiden. Men når jeg ikke får det til selv, og jeg vet at mine brødre står høyere i kurs hos mine foreldre p.g.a. at de har fått barn...nei, hjertet mitt blør. Det verker i brystet når jeg er på besøk.

 

Men, nå klarer jeg å late som. Er heldigvis veldig flink til å ta på meg "maska" ute blandt folk. Men jeg er heldig. Det er ikke alle som er så heldige.

 

Har ikke noe konkrét råd til deg, men tenkte jeg måtte skrive noe, når du nevnte dette mellom din søster og mamma.

[Anonym bruker]

høres ut som min søster=(

 

Ta ett valg, overse..eller ta ett oppgjør slik at hun får vite hvordan dere opplever det hele..

 

(jeg har pr idag 0 kontakt med min søster... savner det heller ikke, siden alt alltid må dreie seg om henne)

[Anonym bruker]

Du siste som svarte, hvor gammel er din søster. Til dere andre som har skrevet at mamma kanskje har sagt noe sårende; mamma er absolutt ikke typen til å "mase om barnebarn", så hun har aldri nevnt noe om dette. Men det kan jo være hun har sagt noe som hun ikke vet var sårende. Mamma er veldig snill og ikke en person som ville sagt noe for å såre andre, tvert imot;)

[Anonym bruker]

Takk for svar! Så vondt for deg;( mammaen min er ikke sånn i det hele tatt. Hun prøver å snakke med søsteren vår om alt mulig, men får ofte korte svar igjen, det kan være alt fra jobb, hus osv. Virker som mamma ikke er god nok kanskje...

[Anonym bruker]

dytte

[Anonym bruker]

Har vært i en lignende situasjon, men her var det min mann, som slet med sin kontakt med moren - og søstern hadde ikke snøring på hvordan han følte det og tok parti for moren. Jeg synes derfor at hvis din mor opplever at avvises av din søster må hun ta det opp med din søster, og ikke komme til deg og klage. Du får da bare en side av situasjonen. Og så synes jeg du kan snakke med din søster om det som du synes er sårende i fht deg og din familie. Bare være ærlig om hvordan du opplever det, er slettes ikke sikkert hun tenker over det. Du kan jo si noe som at jeg synes det er trist at vi ikke har bedre kontakt, og kunne ønske meg det. Er det noe jeg kan gjøre for at vi kan få det til?