I dag skjedde det utenkelige..

[Gjest]

Jeg er nå 7+3 (pluss noen dager til?) på vei og plutselig kommer samboeren min å forteller at han ikke vil ha barn!

 

Dette er fjerde gangen jeg er gravid, har hatt en SA en provosert abort og sist hadde jeg en MA. Det skal sies at første gang jeg var gravid, så ønsket han å beholde, andre gang tvingte han meg til å ta abort og tredje gang ville han beholde.

 

Denne gangen har han fra dag en gitt uttrykk for at han vil ha barn og nå er han endelig klar. Helt til i dag. Plutselig kom han hjem fra jobb og fortalte, helt uten forvarsel, at jeg måtte ta abort igjen, fordi han ikke var klar!

 

Vi har i nesten tre år nå ikke brukt prevensjon og hatt holdningen "skjer det, så skjer det!" Derfor er det så ufattelig vanskelig å forstå hvorfor han ikke tar ansvar. Han kan jo ikke være så naiv å tro at man kan ha sex uten prevensjon over så lang tid uten resultater. Og hvorfor har han ikke sagt noe tidligere?

 

Jeg kjenner jeg blir sint, skuffet og veldig fortvilet. Jeg trodde vi var to om dette.

 

Han syns visstnok vi er for unge, og ja, vi er 20 og 23 år. Men begge har fast jobb og vi har kjøpt leilighet osv osv. Vi er med andre ord veldig modne av oss.

 

Det jeg trenger hjelp til er å finne ut hva som skal skje nå? Jeg vil ikke ta abort, men jeg vil heller ikke miste kjæresten min.

[Anonym bruker]

ikke ta abort!!! d blir verre for deg i ettertid. i know. han er nå inne i en angst periode som (forhåpentligvis) vil gå over snart. han kan ikke gi blanke i prev.i 3 år og så "kreve" abort. min mening da. som jeg skjønner så vil du ikke ta abort (?) da vil jeg råde deg til å ikke gjøre d.. han vil komme seg..lykke til;)

[Anonym bruker]

Fraråder deg på det sterkeste å ta abort!

Kanskje han har fått kalde føtter, i alle fall, uansett hva det er så har han visst at dette kan skje og han kan ikke bare la et liv falle fra når han finner det for godt...

 

At dere er unge er vel ikke noe problem? Selv er jeg 19 år, og bærer mitt andre barn. Vårt første mistet vi i november i en stygg og vond dødfødsel, da var jeg 18 år. Etter dette begynte jeg på p-piller, og ble uplanlagt gravid på dette. Samboer ville ikke ha barn etter forrige hendelse. Han var, og er fremdeles veldig redd. Han ønsket abort, men jeg nektet og den dag idag er han med på ultralyder, tar selv initativ til å kjenne på sparkene, og har lagret ultralydbilder i bilen sin:)

 

Jeg er imot at man tar abort fordi det " ikke passer akkurat nå" osv..Abort bør kun skje hvis det ikke er forenelig liv på utsiden av livmor, eller om barnet lider av en SVÆRT alvorlig sykdom/misdannelse.

Etter min dødfødsel, har jeg sett mitt lille barn hvile i fred på et hvitt linteppe. Han kom til verden i stillhet, det bør ikke skje frivillig!

Vil han ikke ha barn så er det hans problem så lenge han VISSTE at dere ikke brukte prevensjon!

Å få barn er ikke verdens undergang, 20 år eller 40...spiller ingen rolle.

Jeg er 19 og klarer meg FLOTT!

[Anonym bruker]

Med den historien du forteller her, stiller jeg spørsmål ved om det virkelig er en sånn person du ønsker å dele livet ditt med. Hans fremgangsmåte virker temmelig kontrollernede. Bare å tvinge frem en abort den ene gangen det ser ut til å gå bra, mens han samtidig sier at han ønsket barnet de gangene det ikke gikk bra. Enten er det en måte for ham å kontrollere deg på, holde deg nede og på grensen til psykopatisk. Dersom ikke dette er tilfelle, har jeg problemer med å tro på det du sier om at dere er begge veldig modne, hans oppførsel i forhold til dette tyder på det motsatte!

 

Lykke til. Du virker klar og moden for oppgaven. Med eller uten samboeren din.

[Anonym bruker]

Hei

 

At mange/alle her skrive at du skal beholde barnet pga ditten og datten syns jeg er feil. Dette er ditt valg og noe som du må leve med resten av livet uansett hvilket valg du tar.

 

For meg høres det ikke ut som han er særlig moden siden han er så vinglete, skal ha barn skal ikke ha barn. Syns det er så forbanna rart at han vil ikke ha barn i en stund og vil ha barn i en annen, man vingler ikke så mye i løpet av kort tid.

 

Dama og jeg er heller så gamle jeg er 25 og hun 23 år. Vi har hele tiden vært klare på at hvis hun blir gravid så beholder vi det, mye av grunnen til det er at aborter øker risikoen for at det blir vanskeligere å få barn senere. En annen grunn var at i noen tilfeller så kan det bare rett og slett være vanskelig å bli gravid så når man først får sjangsen så må man gripe den (hvis man ikke er på et stadie i livet der det blir vanskelig å ta vare på ungen)

 

Syns du bør ta en alvorlig prat med samboeren din og fortelle han at det her går ikke ann, man kan for f*** ikke holde på sånn som han gjør. Hvis han ikke var klar for å få unge så kunne han blitt enig med deg om å bruke prevensjon. Når han først har tatt det valget med deg om å la være så syns jeg han bør ta ansvar og ikke være så forbanna tafatt når ungen først har blitt til i magen.

 

For meg høres det også ut til at dere bør ta en snakk om framtia, er vanskelig å bo med en vinglepetter som det der. Hvis jeg var deg så ville jeg faktisk vurdert å forlatt ham uansett om du velger å beholde barnet eller ikke. Har aldri hørt om en mer uansvarlig person enn hvordan du beskriver han (om det å beholde barnet og plutselig ikke ville det)...

 

Men kan jo også hende han har fått panikk og at det roer seg ned når han får tilbake summetonen Kanskje han er redd for hvordan familie og venner vil reagere om at han skal bli far?

 

Så mitt råd blir at du tar en alvorlig prat med han. Så får vi håpe han tar til fornuften og tar ansvar.. Går jo ikke ann å holde på slik.

 

Lykke til

 

mvh

Snart far

[Bizarre]

Christine: Du skriver at dere er unge, men at dere er modne for alderen...

Det er mye mulig i ditt tilfelle, men utifra det jeg leser er ikke samboeren din mye voksen i det hele tatt!

Jeg blir rett og slett provosert av det jeg leser her.

At du har mistet 2ganger (da regner jeg ikke med den provoserte aborten) er vondt nok i seg selv, og når du nå endelig er gravid igjen så skal du for all del ikke fjerne barnet!

Om han ikke var klar for barn så skulle han sagt klart ifra om det fra starten av, og heller insistert på at det ble brukt beskyttelse frem til han visste hva han ville.

Man kan ikke bare bruke abort som "angrepille" når barnet allerede er i magen, og man finner ut at man ikke vil likevel!

I mine øyne oppfører han seg som en uansvarlig drittunge, og om jeg måtte velge mellom han og mitt ufødte barn hadde valget vert enkelt.

Om han ikke har mer respekt for deg og barnet dere venter, så fortjener han dere heller ikke...

Tenker han overhode over hvordan en evt. abort til vil påvirke deg?

Har du noengang fortalt han hvor vondt det er å miste noe som er så ønsket gang på gang???

Virker ikke som han kjenner på den smerten iallefall, og det å miste et barn er ikke noe man skal ta lett på!

[Anonym bruker]

Send den ufordragelige, barnslige typen din på dør og kos deg med en nydelig, voksende mage!

Klem fra 2 barnsmor :-)

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg og dere nå ChristineB?

[LeMaRa]

Jeg er enig med de fleste over her... Ikke ta abort fordi han vil ,eller fordi du er redd for å miste kjæresten. Mister du han over dette er det vel store sjanser for at du ville gjort det ved en senere anledning uansett, for da er han ikke særlig moden, og ikke mye å ta vare på. Dessuten står dere jo i fare for at du kan føle bitterhet ovenfor han i etterkant dersom du tar abort, og det er ikke bra for forholdet det heller.

 

Etter alt du har vært igjennom før så synes jeg du skal lytte til dine egne ønsker og behov. Det er din kropp og ditt valg. Ønsker han ikke barn så send han videre. Du kommer uansett til å få et mye sterkere bånd til den lille etterhvert

 

At dere er unge er ingen god unnskyldning eller noe hinder. Jeg fikk min første for 7 år siden og da var jeg akkurat fylt 20. Har ikke angret et sekund siden!!! Det er det beste som har skjedd meg! Jeg har litt lik forhistorie også, så jeg tror jeg kan si jeg skjønner litt hva du går igjennom nå. Har selv hatt en SA og en provosert abort før førstemann kom til. SA er jo grei, for det skjedde av seg selv, men den provoserte sitter i enda, for den ble presset frem av "kjæresten" og familien. Burde tatt det valget selv, ikke latt andre ta det for meg, men da hadde jeg ikke hatt den nydelige sønnen min nå, så det er jo ikke bare sorgen

 

Synes det er fryktelig umodent og dårlig gjort av kjæresten din å sette deg i en sånn situasjon! Dette har dere vært to om, han visste at det kunne skje. Han har ønsket seg barn han også i samtale med deg. Nå er det for sent å angre!!! Har noe med ansvar for sine valg å gjøre!!! Altfor enkelt og lettvint for han å si du skal ta abort!!! Det er ikke en type prevensjon!!!!!!!!!! Ta en prat med han du, og er det bare nerver han opplever så jobb dere igjennom det. Mener han det seriøst så kom deg unna!!! Fort!!! En slik mann som ikke tar ansvar og følger opp er ikke noe å ta vare på!!!! Og det er ikke noe i veien for at du kan få til dette på egenhånd, uten han. Det viktigste er at du må kjenne på dine egne følelser og behov altså!!!!! Uansett!!! Ikke la han eller noen andre ta valget for deg!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Lykke til i hvert fall!!!

[Anonym bruker]

Ta IKKE abort, om han ikke tar ansvar så gjør det du!!!! du får være den voksne her.

 

Man bruker ikke abort som prevansjon !!!!

 

Lykke til, HAN FORTJENER DEG IKKE; HAN BØR SI UNNSJYLD!

 

Lykke til videre i svangerskapet;) klem

[Anonym bruker]

Jeg var selv bare 17 år da jeg ble mamma for første gang, trivdes i rollen og elsker alle ungene mine, venter nå siste mann!!!! selv om man er ung så klarer man det meste, det går på vilje!

 

[Anonym bruker]

Men herregud da folkens, jeg er sterkt imot abort , men hvis barnet har down eller noe annet som tilsier att du kan ta abort, eller har blitt voldtatt eller som sagt det er grunn til det er det greit, men ikke når man kjører på uten prevansjon og blir gravid , ta tar man rett og slett ansvar!!! men skjønner man ikke dette ¨så er man vel kanskje på en annen siden ikke klar i huet til å passe på ett barn!

[Anonym bruker]

Vil bare si noe jeg også.. Litt sent, dere har kanskje ordnet opp i det allerede, men dette skjedde hvertfall meg..

Jeg ble gravid som 16 åring og fikk ungen min noen mnd etter jeg fylte 17. Min mor, far, søster og bror støttet meg hele veien, men familien til barnefaren derimot prøvde å tvinge meg til å ta abort og kom med trusler og alt. Moren min sa da til meg at jeg ikke skulle ta abort, hun visste da at jeg ville beholde ungen. Og det gjorde jeg. Jeg sitter nå igjen med en NYDELIG prinsesse som fyller 4 år neste mnd og jeg angrer ikke et sekund på valget mitt! Jeg har oppdratt ungen min alene, ble slutt mellom meg og barnefaren når hun var rundt 1 år, og vi har klart oss helt fint. Jeg har fått hjelp av familie, spesielt mine fantastiske foreldre som alltid stiller opp som barnepasser eller rådgivere underveis. Jeg har nå vært sammen med en annen i 3 år(av og på de 2 første årene), men nå bor vi sammen og er forlovet. Han er kjempe glad i jentungen min, og er en skikkelig far for henne. Hun har også samvær med sin biologiske far, annenhver helg, siden han bor en time unna.

 

Jeg synes du skal gjøre det som er rett for DEG, ikke kjæresten din!

Du klarer helt fint å ta vare på et lite nurk uten han. Men som de har sagt de andre også, så synes jeg det var en god idè at du skulle ta en skikkelig prat med han, og jeg HÅPER det har ordnet seg for dere.

[såpebobledama]

Du,helt ærlig,han høres ikke bra ut for deg.

[a_og_eva]

Ikke ta abort are fordi han vil det ... Vær så snill.. Det kommer du til å angre på..

Tenk om du aldri mer kan bli gravid ! JA det kan skje!