Har termin i dag, og er super deppa

[To tette og ei badehette]

I dag er liksom den store milepæl-dagen, men ærlig talt så kjenner jeg ingen glede over det. Jeg er så lei av dette svangerskapet! Det har vært smerter og atter smerter siden dag 1, og av og til kjenner jeg at jeg misliker ungen som aldri vil komme ut. Sikkert stygt å tenke sånn, men nå klarer jeg bare ikke å stoppe gråten og tøyle skuffelsen. Han skulle ha kommet nå!

 

Ingenting føles rett. Jeg er sikker på at det ender slik som sist. To uker over tiden, og en lege som dro han ut med spentak mot sengekanten etter 70 timer. Det var smertefullt for både meg og ungen, og det er ikke å stikke under en stol at vi begge hadde våre merker etter det. Han hadde skrubbsår over halve ansiktet, opphovnet så han knapt kunne se, og en arm hvor de var redde for at nervebanene var klippet rett av. Det var en tøff tid etterpå.

 

Jeg orker bare ikke dette lenger. Ikke kunne bevege seg hverken dag eller natt på grunn av bekkenet.

 

Ble litt mye klaging her, men her er det nå iallefall noen som lytter og forstår. Resten av verden er visst fylt opp med folk som synes å mase på om jeg kjenner noe, når han kommer, fortelle meg hvor lei jeg er og hvor tungt det må være osv er hobby nr 1. Det er forventet at jeg skal gå rundt i en slik lykkerus, og det gjør jeg absolutt ikke. Orker ikke å gå ut blandt folk lenger så lei er jeg.

 

Noen andre som har det slik som meg, eller sitter alle på rosa baby-skyer?

[Gjest]

*stoooooooooooooooooooor trøste klem*

 

jeg har enda ca 6 uker til jeg skal ha planlagt ks, og har sliti med bekken og isjas vondt siden januar!! og nå har jammen hofta mi begynt å skrangle også! har enda litt vilje til å klare det her, men med to små i hus fra før, minste er 14 mnder, så begynner det å bli noen tårer..

 

er veldig glad dette er siste barnet mitt, og gleder meg til sterilasjonen er over etter kset!! helt fryktelig for mange å høre kanskje, men med tre tunge svangerskap så vet jeg nå at kroppen har nådd sitt briste punkt, og jeg vil absolutt heller ha helse til de tre jeg nå snart har, enn å få en til å bli skada for livet..

 

var ikke mye trøst i det her men hehe det er ivertfall andre her ute som ikke koser seg så veldig i svangerskapet, men håper at alt det vonde forsvinner så fort babyen er ute

 

enda en stor varm trøste klem til deg!!

[A.S]

Heia.

Stakkars, høres ut som du er i en svangerskapsdepresjon, noe som ikke er bra for verken deg eller barnet.

Kan du ikke dra innom jordmora di og fortelle det slik som du sier her, så kanskje de setter i gang eller kan ta KS hvis du ønsker det.

Det å slite med tankene rundt forrige svangerskap er ikke lett. Hadde en grei fødsel sist, men sliter med at jeg gruer meg voldsomt til å revne både innvendig og utvendig slik jeg gjorde sist.. ikke sikkert det skjer, men det er det som surrer i hodet mitt.. auuuuuu.. og det gjør til tider dagene mine lange her jeg går hjemme alene. (uke 31).

Lykkerus kommer når du er klar for det.

Men for all del gjør jordmora di klar over hva du føler, og ikke havne i fødselsdepresjon, for det skaper mer problemer enn nødvendig.

Håååper du får føde snart og komme litt på + siden, så blir alt bare bra

Lykke til

[Venter nr tre <3]

Jeg vil også gi deg en stoooor trøste klem.

 

Jeg har vært sånn en stund nå, bare gråter og gråter, og vil ikke gå ut. Kjæresten min har begynt å snakke med venner ang fødselsdepp :/ Jeg sier til han at det går nok over etter fødsel. Men begynner å tvile litt selv innimellom. Jeg er så utrolig sliten,har VONDT, og har så mange bekymringer!!!!! Så jeg klarer ikke glede meg over at jeg skal bli mamma igjen.

Jeg hadde heldigvis ikke en sånn fødsel som deg sist. Men denne gangen er jeg 25kg tyngre enn sist, og DET merker jeg godt.

 

Også er det alle disse komentarene til folk....snufs.

 

Her er det 6 dager igjen til UL termin. Men jeg er 100% sikker på når jeg ble gravid. Og den termin passerte jeg 26.

 

Jeg håper og krysser fingrene for at du får en lettere fødsel denne gang. Og håper du får opp humøret igjen hvertfall!!

 

Masse masse lykke til <3

[Eskimo-07,eskimo mai-10]

Jeg er 4 dager over termin og kjempesliten. Lei av alle som spør om det ikke har skjedd noe enda...... Lei av å våkne på morningen uten å kjenne så mye som en liten rie...... Lei av å legge meg om kvelden å kjenne kynnere som er så harde at jeg lurer på om det er rier på gang, men sovne alikevel......... Lei av utflod med blod i, som de på føden bare sier er tegningsblødning (som jeg har hatt i noen uker nå). Er bare kjempelei...... Sur, gretten og redd at dette skal føre meg inn i en depresjon (hadde en depresjon for noen år siden og vil ikke tilbake i en slik tilstand). Jeg har bestemt meg: i morgen ringer jeg fastlegen og ber om å få en time på fødepoliklinikken for å vurdere om de kan sette meg igang - for jeg vil få mini i magen ut NÅ! Håper de hører på meg.

 

Dersom du har det slik du beskriver så ville jeg tatt kontakt med jordmor eller fastlege i morgen, forklart hvordan du har det og si at du vil til vurdering på sykehuset med en "anbefaling" fra jm eller fastlege om at fødselen blir satt igang.

 

Lykke til!

[Gjest]

Jeg er på 10.dagen på overtid her nå og er like frustrert. Jeg holder meg kun hjemme (skikkelig asosial) og svarer ikke engang på tlf.

Orker ikke mer av dette her. Har time på sykehuset til onsdag og håper da det blir en avgjørelse på hvordan det skal bli.

[To tette og ei badehette]

Takk for at dere deler deres liv og bekymringer.

Er nå litt godt å vite at vi er flere. Føler meg ikke så unormal da:-)

 

Har en legetime tirsdags morgen, så jeg får prøve å lufte litt hva jeg føler der. Er bare så mye lettere og prate med dere enn legen. Pleier og måtte ta med søstera mi, ellers så bagatalliserer jeg alt de 15 minuttene jeg er hos legen og føler meg som en idiot etterpå.

 

Uansett, tusen takk jenter!