Trenger noen kloke råd fra dere ang. dette:

[Anonym bruker]

Fikk for noen dager siden en mail fra en venninne som jeg er veldig glad i. Vi bor dessverre langt unna hverandre og jeg fikk litt sjokk når jeg leste den, for jeg ante ikke at det sto sånn til med henne.

 

Kort fortalt, så flyttet hun til mannen sitt småbruk som han fikk ta over for noen år siden. De bodde før dette i hennes hjemby, men mannen trivdes ikke der og ønsket bare å ta opp dette småbruket igjen. De hadde små barn og min venninne flyttet mye for hans sin skyld, men også fordi det gjorde at hun fikk være hjemme med barna.

Nå mange år etter er jeg redd hun er i ferd med å gå inn i en skikkelig depresjon. Hun skriver at hun føler seg så utrolig ensom, mannen jobber mye og er ute med kunder og hans venner (ikke ofte, men dog). Hun blir sittende hjemme med barna og fram til nå har det gått greit. Men hun sier hun tror hun har døyvet ensom-smerten ved å ta vare på barna. Nå har de begynt på skolen og dagene blir lange, ensformige og triste. De bor ikke veldig langt unna by, men da økonomien er litt trang så føler hun ikke får å dra noe særlig dit. Hun har ingen riktige venner på stedet, kun bekjente som hun treffer her og der. Hun har visst hatt noen prosjekter gående, men tydeligvis ingenting klaffer for henne og det tar ikke av.

 

Nå skriver hun at hun vil flytte tilbake til sitt gamle liv, finne seg en jobb og sende barn på skole og sfo. Tilbake til dette stressfulle livet hun en gang ville bort fra. Hun er redd for at hvis hun ikke gjør det nå så gjør hun det aldri (hun nærmer seg 40 år).

 

Men problemet hennes er at hvis hun gjør det, så ødelegger hun alt for mannen sin og det er der problemet hennes ligger. Hun vet at mannen ikke kommer til å trives i byen, også fordi han da må gi avkall på drømmen sin. Og jeg aner ikke hva jeg skal "råde" henne til, skjønner at det er en utrolig vanskelig situasjon, særlig med barn inni bildet. Er det noen som har noen kloke råd jeg kan hjelpe henne med? Trenger litt objektivt syn, da jeg føler meg litt inneklemt for jeg kjenner jo både henne og mannen hennes godt.

[Anastasia Beaverhausen]

Hun burde få seg en jobb eller en hobby, gjøre noe mer ut av dagene og gjøre en innsats for å bli kjent med folk

[Anonym bruker]

Ikke så mye jobber der hun bor dessverre, og jeg tror vel hun lengter tilbake til den jobben hun hadde før.

 

Jeg tror hun har prøvd å bli kjent og har fått endel bekjentskaper men ikke noe mer. Hun kan vel ikke tvinge folk på seg heller? Tror hun er i en litt ond sirkel, fordi et deprimert menneske tiltrekker seg vel ikke så mange...?

 

Hi

[Anonym bruker]

Dette minner veldig om min mor. Hun tok med seg oss barna og flyttet fra naturen til asfalten. Jeg fant meg slett ikke til rette og ble deprimert i byen.

Din venninne kan nok ikke regne med at mannen blir med til byen, så da blir det skilsmisse med alt det fører med seg. Barna blir borte i mange helger og høytider, og hun vil føle seg ensom da.

 

Som sagt brøt min mor opp fra landet, men det gjorde ikke nabokonene. Det handler vel om å engasjere seg litt i dyra og hjelpe mannen i hans arbeid på gården, det er meninga at gården skal være deres felles prosjekt. Det jeg også ser er at en del er med i bondekvinnelaget. En annen ide er at hun kan bli dagmamma. Da kjeder hun seg ikke.

Jeg ser også ei bondekone som går tur med mannen om kvelden. Det er deres private romantiske turer.

 

Din venninne bestemmer jo selv om hun vil bryte opp, men husk at alt vil bli mye tøffere enn hun tror nå. Barna kan bli misfornøyde, økonomien blir dårligere, hun blir ensom i mange høytider og helger, hun må stå på som alenemor...