Godt å endelig elske barnet sitt.

[Anonym bruker]

Jeg er så lykkelig, for jeg elsker min yngste datter. Hun var en svært "vanskelig" nyfødt, det var mange bekymringer med henne, hun var svært syk og liten, lå på intensiven, hadde kolikk og gikk ikke opp i vekt etc etc. Jeg ble deprimert og lei meg og utviklet etterhvert et slags anti-forhold til henne. Og jeg skammet meg. Skammet meg så mye at jeg ikke turte se folk i øynene.. Når venner spurte meg hvordan det gikk med henne kunne jeg svare "Åh, det går, men det går mye bedre med storesøster og storebror" - jeg klarte ikke forholde meg til henne. Ventet bare på neste "helvete" - at hun skulle bli syk, etc. Jeg gjorde alt i min makt for å gjøre henne glad og tilpass, men jeg følte jeg aldri fikk noe igjen. At hun ikke smilte før hun var 17 uker gjorde at jeg følte meg elendig. Særlig når hun ikke smilte til andre enn pappaen sin..

 

Men nå.. Vi kjenner hverandre nå. Jeg ligger om kvelden og tenker på henne, at jeg vil hente henne inn til meg og ligge og se på henne, snakke med henne. Hun har lært meg hva kjærlighet er. Jeg er bare så glad jeg endelig kjenner på følelsen at jeg elsker datteren min - den kjærligheten jeg har til henne nå er helt fantastisk. Nå venter jeg ikke lenger på neste helvete - men på neste smil. På neste dag. på neste klem.

 

Herlig.

 

Hilsen en som vet at hun ikke er deprimert lenger, takk for at du leste innlegget mitt.

[Anonym bruker]

 

[Anonym bruker]

Herlig! Skjønner hva du mener.