Har noen noen tips til legging av baby på 7 måneder?

[Anonym bruker]

Babyen min er verdens nydeligste, h*n er aktiv, blid og fornøyd, og er også bestemt og vet hva h*n vil. Vi leker og koser oss om dagene, triller turer, får besøk og går på besøk. H*n er trygg og fin, legger bra på seg.

 

Når vi skal legge h*n om kvelden, gjør vi faste rutiner hver kveld: amming, mat, stell, kos/synging, amming igjen, og nattasang. Vi prøver nå å legge h*n ved 19-19.30-tiden. H*n er trett. H*n pleier å gråte litt når h*n blir lagt, men som regel går det over etter noen minutter når jeg sitter der med en hånd på magen. Om gråten blir hysterisk, tar jeg h*n opp og trøster. Det kan ta alt fra 10 minutter til over 1 time før han sovner.

 

Ofte våkner h*n igjen etter en halvtimes tid, og da må vi sitte hos h*n til h*n sovner igjen. Noen ganger går hele kvelden med til legging, og det er så slitsomt...

 

Helsesøster sa at det eneste som virker er Ferbers metode, men det orker jeg ikke. Om jeg skal la h*n gråte, skal ikke gråten være hysterisk, og jeg skal sitte der sammen med h*n.

 

Jeg skjønner at det at jeg tar h*n opp igjen virker som en "belønning" for å våkne, men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Jeg vil understreke at h*n er trygg og fornøyd, og at jeg ofte får skryt for å gjøre en god jobb med h*m og at jeg er en god mor. Så h*n er trygg på meg og pappaen (men for tiden får ikke pappaen "lov" til å legge h*n, da blir det ofte bare mer gråt). H*n har "mammadilla" for tiden.

 

Har noen noen råd å komme med?

[Anonym bruker]

Jeg er trett så orker ikke skrive så mye;) MEN kanskje du legger baby for sent? Slik ar han er overtrett? Hva med å prøve å legge han kl halv syv en periode?

 

Kan det være tenner på gang?

[Anonym bruker]

Takk for svar! Vi har forsøkt å legge kl 18.30 også, men da tok det vel enda lenger tid... H*n klør og gnager, men det har h*n gjort lenge, og jeg kjenner ingen tenner ennå. Det virker vel heller som om h*n ikke finner søvnen helt, og ikke vil ligge alene kanskje? H*n har ligget i egen seng siden h*n kom til verden, så h*n er godt vant med det.

[Gjest Antarctica]

Dette er nok en viktig periode i hans liv mht tilknytning (barnet begynner å foretrekke visse mennesker og klager når de blir "borte" osv.) Bruker du gråteterapi vil du ødelegge mer enn du fikser...

[Anonym bruker]

Ja, men det er jo det jeg mener også... Litt sutring mens jeg er der tror jeg ingen har vondt av, men hysterisk gråt, selv om jeg er tilstede, orker jeg ikke. Og langt i fra gråt alene i et mørkt rom. Skal vi bare jobbe oss gjennom det og bruke hele kvelder, eller har noen noen tips? H*n kommer over i senga vår på tidlig morgen, da er det pupp og kos, og da kan h*n sovne igjen med en gang. Så egentlig har jeg vel svaret selv, h*n vil være sammen med oss:) Stakkar liten. Det er jo verdt det da. Jeg vil heller ha et trygt barn enn et barn som må gråte seg i søvn. Er ikke det rart at helsesøster anbefaler Ferber da?

 

 

[Anonym bruker]

HI, vet ikke om du har merket det, men du skrev han i hovedinnlegget, så du kan bare slutte med å skrive h*n. Forstår virkelig ikke vitsen med det.

[Anonym bruker]

Nei jeg har ikke skrevet det tror jeg. Samme det vel, poenget er ikke om det er en han eller en hun, men om leggerutiner.

[Anonym bruker]

"Det kan ta alt fra 10 minutter til over 1 time før han sovner."

[Anonym bruker]

Javel. Har du noen andre innspill? Noe som har med spørsmålet mitt å gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg mener bestemt at du skal følge mammahjertet ditt, og fortsette å avvise ideer om ferbers metode. Når barnet er rundt 7 måneder begynner etableringen av tilknytning til nære omsorgspersoner (som andre her inne også har vært inne på). I denne fasen kan det være ekstra vanskelig med søvn, fordi å sovne innebærer å miste kontakten med deg som han elsker og føler seg trygg på. Hvis du da i tillegg forlater rommet vil det bli enda vanskeligere for han. Han vet sannsynligvis ikke enda at du vil komme tilbake når du forsvinner, og trøtthet møtes derfor med engstelse hos han. Et tips som vil kunne bidra til større trygghet, om enn på litt lengre sikt, er å leke mye borte-titt-titt med han på dagtid, slik at han etterhvert lærer seg, og blir trygg på, at mamma kommer tilbake hver eneste gang hun har vært borte. Dette er en vanskelig fase for barnet, og jeg mener du føler helt rett.. Du skal ikke forlate han nå!..

 

Jeg har hatt den samme erfaringen som deg. Da lillegutten min var rundt et halvt år ble det vanskelig med legging, og det jeg gjorde strider nok endel imot vanlig oppfatning, men det var slik mammahjertet mitt sa meg at jeg skulle gjøre, og da fulgte jeg det... Jeg la han i dobbeltsengen, og la meg også selv der, og ble der inntil han hadde sovnet... Når han sov dypt og godt løftet jeg han over i sin egen seng, og gikk ned. Han våknet ofte flere ganger iløpet av natten, og da gjentok jeg prosedyren. La han og meg selv i dobbeltsengen, og han sovnet veldig raskt. Hvis jeg derimot prøvde å få han til å sove igjen i sin egen seng tok det lang tid og mye gråt.

 

Vi gjør det fremdeles på denne måten, i dag er han ett år. Noen sier sikkert at jeg har gjort han en bjørnetjeneste, og at jeg vil få et svare strev med å få han til å føle seg trygg med å finne søvnen i egen seng, men jeg tar det som det kommer. Akkurat nå føles det bra og riktig slik vi gjør det. Det tar han i snitt en halv time å sovne dypt nok til at jeg kan løfte han over i egen seng (nå også på eget rom), og jeg synes det er en fin kosestund. Han sover natten gjennom kanskje 70 % av nettene, og våkner og gråter (gir beskjed om at han vil tas opp) de resterende nettene. For min del synes jeg det er ganske uproblematisk, da han sovner med en gang jeg tar han opp i dobbeltsengen. Jeg synes det er koselig å ha et lite barnekinn ved siden av meg, så lenge det ikke er hver eneste natt..

 

Uansett, jeg mener at ikke alt trenger å være som etter en oppskrift. Hvis noen anbefaler egen seng, eget rom, ferber, å raskt finne søvnen, ubrutte rutiner osv osv, så tenker jeg det er mest fordi det er praktisk for resten av familien. For det lille barnet ditt er det viktigst å føle seg trygg. Hvis du har kraft og energi til å fortsette slik du gjør, mener jeg du skal gjøre det. Hvis du derimot begynner å føle det sliten, og det er det som er problemet, så kan du jo finne på noe annet... men, jeg mener det er viktig å ha klart for seg om du gjør det for han eller deg. Med det mener jeg ikke at det er galt å gjøre det for deg, men at du kan droppe det hvis det er at du tror det er så viktig for han..

 

Beklager, dette ble kanskje rotete, men du skjønte kanskje noe av hva jeg mente...

[Anonym bruker]

Jeg tok også gutten min opp i sengen, han sovnet fort da.

Visst var det koselig, og det er det forsatt selv om han er 4.

 

Kan nok være du gjør han en bjørnetjeneste ja.

[Anonym bruker]

Vel, jeg kjenner ingen 15 åringer som sover i sengen til moren sin, og her i huset kan barna komme og sove i sengen min så lenge de vil. Kan jo tenkes det kan bli et problem likevel. hva er dine erfaringer du med fireåringen?

 

(ikke meningen å kuppe tråden her altså, men;-)

[Anonym bruker]

Min 4 åring ville hver natt sove sammen meg.

Det gjør han enda, men først nå i vinter kunne han legge seg før meg.

Har alltid tidligere måttet være der til han sovnet.

 

Neste skritt er å få han over i egen seng, er kos å ha han i senga, men har to babyer til som etterhvert da sikkert også vil opp.

De lærte å sove i egen seng fra dag 1, er nå 7 mnd.

[Anonym bruker]

ok, ja, jeg ser jo det problemet. Men jeg lurer på om det ikke er lettere å lære f.eks en to/treåring å sovne i egen seng (selv om han da har lang erfaring med å ikke gjøre det) enn en ettåring som ikke skjønner så mye, og som man ikke kan forklare ting, betrygge og snakke med... Hmm

[Anonym bruker]

Ja, vi leker mye "borte-tittit":) Det er morsomt og bittelitt skummelt.

 

Leggingen her har aldri vært uproblematisk da, men det har endret seg underveis. Jeg teller ikke med de første ukene/månenden, for da var han jo en liten baby som ikke visste forskjell på dag og natt. Vi hadde en periode der leggingen tok enda lengre tid, men der ting ble bedre da jeg sluttet å ta ham opp hver gang han gråt litt, men heller hysjet og trøstet i senga, eller ikke gjorde et stort nummer ut av at han gråt. Bare satt ved siden av senga hans. Da han først sovnet da, så sov han, kun avbrutt av ca 1 amming per natt. Da var det bare å legge ham i senga igjen etterpå.

 

Vi holder det ut, vi er ikke på randen av hverken skilsmisse eller nevroser, men det hadde vært fint å kunne se et tv-program for eksempel Men i kveld har han sovet hele kvelden, selv om leggingen tok over 1 time! Jeg vil heller bruke 1,5 time på leggingen, enn at vi må legge ham mange ganger.

 

Dessuten, denne tiden får vi aldri tilbake, han er jo baby bare en gang! Bare "kupp" tråden dere, det er artig å høre hvordan andre har det:)

 

hi

[Anonym bruker]

Og jeg må legge til at jeg også elsker å ha det lille barneansiktet ved siden av meg i sengen:) hi