En savn... en ubeskrivelig følelse...

[Puppeguri m/ 2 små dramaqueens]

Vet ikke hvor jeg vil med dette.. mistet morfaren min for noen mndr siden. Morfaren min som alltid har vært der. Ikke så nærme som noen kansje har med sin morfar, men nær nok.

 

Jeg ble knust når jeg hørte han døde.. Men ikke for min egen del. Men fordi jeg følte smerten min mormor hadde... og min mor...

Jeg gren som aldri før i begravelsen.. og nettopp fordi jeg følte andres smerter.. Jeg var lei meg, selvfølgelig... men det kan ikke sammenlignes med den sorgen min mor, hennes søsken og min mormor hadde det.... Min største frykt er død, og det å miste noen nære.... Jeg kan begynne å gråte av tanken...

 

Men det jeg lurer på... for de som har mistet noen. Dette er min første gang.... Er det normalt å drømme ofte om dem?? Og føle energien dems? At dem liksom er der... for jeg har våknet mange netter med følelsen av at morfar står der ..... å kikker.. dette skjedde 3 ganger en natt, sist jeg var hjemme hos mamma... og avogtil... når jeg er hjemme her.. så kjenner jeg det på kroppen, og blir redd/men samtidig får frysninger for det kjennes ut som om han står der.....

 

Håper noen kan dele sine erfaringer.. og at jeg selv ikke er blitt gal:S

 

 

[Puppeguri m/ 2 små dramaqueens]

dytter... beklager den kjipe overskriften... visste bare ikke hva jeg skullle skrive!

[Puppeguri m/ 2 små dramaqueens]

Jeg ser også at det har sneket seg en N isteden for et T i "En savn", som skulle være "Et savn" Tastaturet henger ikke alltid med

[Villa Perlesukker]

Hei du

 

Jeg tror det er ganske normalt å føle dette. Har selv hatt den sterke følelsen da min bestefar gikk bort.

 

Når man har god kjemi og er bundet med en person i livet og den faller bort er det ofte som om energien blir hengende igjen....

 

Jeg er overbevist om at det finnes noe mer der ute som vi ikke kan forklare og at de vi er glade i som dør blir værende hos oss innimellom

 

Du er ikke gal...helt normal:)

 

Klem til deg

[*Lissi*]

Hei:-) Tror det er helt normalt det du føler og tenker.

Beggravde søsteren min i dag, og føler en forferdelig tomhet, sorg og savn. Dagene jeg har vert mest hjemme, har det gått greit for det meste. Men, i kirken i dag var det forferdelig tøft. Å se og føle andres smerte er vondt og hardt....

 

Tror det er mer mellom himmel og jord enn noen av oss kan forklare.... Rett før søsteren min døde, fortalte hun at hun hadde sett vår bestefar stå ved henne. Hun var sikker på at han ville hente henne...

Er godt å tenke liksom at han tok imot henne.

Stor klem til deg:-)

 

[Puppeguri m/ 2 små dramaqueens]

Tusen takk for veldig gode og ærlige svar... og jeg vil si jeg er lei meg for det dere har opplevd og at jeg føler med dere... Liker ikke ordet "kondolerer"... for meg er det kaldt og upersonlig.

Men tusen takk for svar.

 

Lissi, dersom hun fortalte at bestefar sto der, er jeg sikker på at han sto der å ventet på henne.... Og det er en god følese å tenke!

 

Jeg ønsker og håper at vi kan føle og ikke minst møte igjen dem vi mister og elsker så dypt.. Død er frykt for meg......

 

Det at jeg engang skal dø selv, men å miste noen man ville gitt livet for......det er bare... ja, jeg finner ikke ordet.

 

Men det å føle at noen er der, uten å føle at jeg er gal, det er godt, men samtidig skremmende.....

 

 

[Puppeguri m/ 2 små dramaqueens]

Jeg er også overbevist om at det finnes mer ute der... men jeg vil ikke tro så hardt at det blir en.......... ja jeg finner ikke ord... "syn" , "oppdiktet", "fantasi".......er de beste ordene jeg kommer på for å beskrive.

 

At man ønsker så veldig å se noe, at fantasien spiller et puss... jeg vet ikke.. Jeg føler bare noe, som jeg aldri har følt før. Om det er et savn, en fantasi... jeg aner ikke... Uansett, så har jeg aldri før følt en sånn følelse... og det føles skremmende/ men godt samtidig....

[Gjest Lykkeliten2]

jeg vet hvordan du har det. Min kjaere mamma doede plutselig rett etter nyttaar, helt saann bang -du er doed! liksom.. neste uke er det akkurat 6 maaneder siden og hver dag er det savnet du skriver om der. Jeg har problemer med aa komme videre for aa vaere aerlig. JEg syns stadig vekk jeg ser henne.. saa mange damer har noe av trekkene hennes i seg, i gaar ble jeg helt satt ut, for det satt en dame paa et cafebort rett foran meg som hadde hennes oeyne, og hun saa stadig vekk paa meg aa smilte. Stadig vekk dukker det opp minner i hodet mitt og istedet for aa "vifte"de bort, saa foeler jeg at jeg maa gaa gjennom de.. det er som om hjernen jobber overtid, for alle disse minnene etc, blir avspilt samtidig som jeg gjoer andre ting. Jeg boer vel kanskje oppsoeke hjelp snart om ikke konsentrasjonene min bedrer seg.

Uansett, jeg har siden hennes doed, blitt akkutt bevisst paa at en kan doe naar som helst og blitt kjemperedd for livene til barna mine, mannen og resten av familien. Hver eneste hodepine gjoer at jeg tenker svulster og jeg ser for meg at en av ungene loeper ut i veien og blir paakjoert.. saa er nok litt overbeskyttende til tider.

JEg droemmer stadig om henne. Hun sier nye ting og det er ikke avspilte minner, en gang sa jeg til henne i droemmen at hun ikke skulle vaere der, hun er doed' jeg hadde sett henne...men det fnyste hun av.. Julen feiret hun her hos oss i spania og jeg husker at jeg sa til mannen min en kveld etter hun hadde gaatt aa lagt seg at jeg trodde hun var veldgi syk og at dette var siste gangen vi saa henne her.. jeg var redd for at hun visste om det ogsaa og skjulte det for oss, men nei, det var hun ikke. men likevel en uke etterpaa var hun doed.

 

Det er viktig aa prate med resten av familien, man kan ikke prate det ihjel. Jeg kan ikke gi andre raad enn det. Graat saa ofte du maa, og hold orden paa rutinene dine og gaa gjennom hverdagen som vanlig..

 

Stor klem til deg!

[Alba44]

Jeg føler med deg.

 

Mistet pappan min for få måneder siden, og jeg føler han ofte i nærheten. Ikke visuelt, men i tanker, i hjertet, i sjelen.

 

Drømmer ikke så ofte om han, men har drømt om dødsøyeblikket. Jeg var hos han da han døde, og det vil prege meg resten av livet.

 

Jeg savner han mer og mer, og sorgen vil alltid være der.

[Nå da?]

Først av alt, veldig trist å lese om dere som nylig har mistet et nært og kjært familiemedlem.

 

Jeg mistet bestefaren min for snart fire år siden. Vi hadde et godt forhold og jeg har ofte hørt at jeg ligner ham i sinn og skinn... Etter at han døde, er jeg sikker på at han ofte er i nærheten av meg... kan noen ganger "kjenne" lukta av Petterøes tobakk.

Jeg har fått det bekreftet av et medium jeg kjenner at jeg har fire hjelpere der en av de er min bestefar. Veldig spooky faktisk!!

Nå har vi fått en sønn og jeg føler at bestefar står bak ham nå, og det gjør meg faktisk veldig rolig og trygg!

Jeg tror det er mere mellom himmel og jord som vi ikke ser og at vi får "usynlig" hjelp til enkelte ting noen ganger.