Angående det å være enebarn!

[Anonym bruker]

Vet det var en lang tråd angående dette, men føler bare et behov for å utdype hva det faktisk innebærer å være enebarn.

 

Jeg er selv enebarn og selvfølgelig har ikke oppveksten min vært fæl på noen som helst måte. Ensomt har det vært, men alle andre forhold har vært til stede for at jeg fikk en fin oppvekst. Mine foreldre er fantastiske mennesker.

 

MEN, det er ikke positivt å være enebarn, det er "greit". Og JO, man kan savne noe man ikke har. Mennesker som ikke kan få barn SAVNER å ha barn!! Jeg har alltid savnet søsken.

 

Som noen nevnte i den andre tråden, er det som voksen man opplever hvor tungt det er å være enebarn. Som barn blir man passet på og det er foreldrene som har ansvaret. Når man blir voksen og flytter hjemmefra, snur situasjonen seg ofte. Det blir da barnets oppgave å passe på at foreldrene har det bra.

Det er ekstremt slitsomt å bære denne byrden alene og jeg går med konstant dårlig samvittighet for at mine foreldre ikke har andre enn meg. Det tærer veldig og jeg sliter en del på grunn av dette.

 

Hele livet mitt har vært et evig jag etter å være tilstede, produsere barnebarn, være hjemme alle høytider osv. Alt for at foreldrene mine ikke skal være ensomme. Samtidig har jeg en ekstrem redsel for å bli alvorlig syk og dø fra foreldrene mine. Jeg føler jeg har et konstant press på meg.

 

Etter jeg fikk barn føles det enda tyngre å være enebarn. Jeg er ikke nå lenger kun mamma og pappas jente. Jeg tilhører også svigermor og svigerfar og må til en viss grad tilbringe høytider sammen med de også. Dette er sårt når jeg vet at mine foreldre sitter alene hjemme. DE HAR BARE MEG! Jeg føler at livet mitt består i å løpe frem og tilbake, og tilfredstille alle - og det er slitsomt.

 

Jeg gruer meg til en av mine foreldre dør. Da blir min byrde enda tyngre. Jeg må da passe på at min mor eller far ikke blir ensom. Jeg gruer meg også til begge foreldrene mine er borte. Jeg har ingen søsken å dele sorgen med, dele det praktiske arbeidet med osv..

 

Jeg vet det finnes verre ting i verden, og at mange har det verre. Men jeg ser INGEN positive sider ved å være enebarn. Jeg er i hvertfall sliten og lei av å være enebarn.

 

Sorry, men måtte bare få ut dette.

Mange fokuserer kun på hvordan det er å vokse opp uten søsken, men glemmer hvor sårbar en slik familie blir når barnet vokser opp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du har mange issues du burde få proff hjelp til å sortere ut. Har du i tillegg veldig gamle og sykelige foreldre?

 

 

[Anonym bruker]

Fint og reflektert skrevet.

Jeg synes foreldre som bevisst velger et barn bør tenke seg grundig om og tenke fremover. Tror, som du sier, ikke at det er når man er barn man merker det best, men når man blir voksen.

[Anonym bruker]

Jeg har bare et barn og skal bare ha et barn. Og jeg kommer IKKE til å legge noen form for press på henne og hennes "jobb" er ikke å passe på meg og at jeg ikke bli lei meg. Selv om hun er enebarn har hun selvfølgelig rett på et eget liv og hun skal ikke måtte vokse opp for å bli en rævdilter etter mora

 

[Anonym bruker]

Selvom du ikke legger prass på henne kan hun allikevel føle dårlig samvittighet slik som hun over beskriver.

Det er også typisk jenter å føle det. Tror nok at gutter som er enebarn har det litt enklere sånn sett.

[Anonym bruker]

Alle barn KAN selvfølgelig føle dårlig samvittighet overfor sine foreldre. Jeg gjør også det innimellom selv om jeg har søsken. Vi mennesker er nok bygd slik.

 

Men jeg skal iallfall forsøke å legge til rette for at hun ikke skal få dårlig samvittighet. Ikke legge press og forvente at hun skal ta seg av meg, alltid komme hjem til jul osv. Slik at hun ikke vil føle det som en byrde og en plikt.

Jeg må dele på henne:-)

[Anonym bruker]

Er enebarn selv signerer HI.

 

Fikk ett barn etter mange år med prøving, var redd han skulle bli enebarn bare tanken kvelte meg nesten.

Takket være eggdonasjon har vi nå fått to til.

 

 

[Anonym bruker]

Tror ikke alle dine problemer kommer av at du er enebarn. Har selv 3 barn, og håper de blir gode venner, men har selv ikke noe forhold til min bror.

[Anonym bruker]

dette var noe til ettertanke ja, jeg har selv søsken, men bare kontakt med den ene, da den andre og jeg er totalt forskjellige. selv har jeg bare et barn, men hun har et halvsøsken, men er ikke det samme alikevel, og jeg har tenkt mange ganger hvor mye det vil bety for henne å få "ekte" søsken på mors side. og jeg prøver, håper å kunne gi henne og oss selv og familien denne gleden om ikke altfor lenge..

takk for dine ord! vet at ikke alle er enige, men jeg forstår veldig godt, og det gav meg noe til ettertanke, og sikkert andre og, .. pass på og ta vare på deg selv og , og ikke bare dine foreldre siden du er enebarn.... det finnes andre og man kan ha i nettverket og, som venner etc, og det trenger jo ikke være "blodsfamilie" hvis du sjønner... jeg har familiemedlemmer som jeg er glad i, men som ikke egentlig er "ekte" familie...

 

takk for dine ord :-) ta vare på deg selv, og dine :-)

[Anonym bruker]

Ingen regel uten unntak.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn av enslig mor, men kan ikke si jeg opplever det ekstreme presset HI beskriver. Moren min har riktignok ikke mange andre enn meg, og det er klart at jeg føler et visst ansvar for henne. men alle føler vel ansvar for sin familie. Vi feirer jul annenhvert år hos henne og hos svigers. Dette begynte vi med da vi fikk barn. Jeg ga henne beskjed om dette raskt, og sa at slik må det bli, det er rettferdig, og riktig overfor barna. Hun har da valgt å reise til noen slektninger/venner de julene vi er hos svigers.

 

Jeg ville aldri i verden hatt dårlig samvittighet for henne i jula dersom hun hadde hatt en mann! Da er man jo ikke alene!

 

Det eneste jeg kan føle på er at jeg ikke ønsker å etablere meg langt fra hjemplassen min fordi hun da vil bli veldig alene. Men nå har jeg lyst til å bo her uansett, så det er greit. I tillegg kan jeg også se for meg en slags ensomhetsfølelse den dagen hun dør, at det bare blir jeg som er hennes pårørende på en måte.

 

Men det får da være grenser for syting. Av og til synes jeg nordmenn er litt kravstore til livet. Alt skal være Lykke AS, med stor, happy familie hvor alle elsker hverandre og støtter hverandre. Sånn er ikke virkeligheten-. Det finnes mange som ikke har det slik.

[Anonym bruker]

Dette innlegget ser som jeg skulle ha skrevet det selv HI!!!

 

Det blir forventet at jeg skal være hos dem i alle høytider, fordi de har jo bare meg. Ja, det er sant det, men det er da ikke jeg som valgte å være enebarn det er ikke min skyld!! De skjønner liksom ikke helt at siden samboer har flere søsken så vil jo gjerne svigerforeldrene mine feire noen høytider med oss også! Enden på visa er at jeg gruer meg til jul hvert eneste år, og jeg er en person som egentlig elsker julen :-(

 

Mine foreldre er fremdeles veldig friske, faktisk så er de veldig ungdommelige for alderen. Men en dag blir jo de også gamle og jeg gruer meg til den dagen de ikke er mer, da er jeg helt alene uten familie, og det er jeg som må ordne med alt som er av begravelser osv. Ikke det at det er et ork, men blodsfamilie som jeg kunne støttet meg til og stått sammen i sorgen er noe jeg vet kommer til å bli et stort savn.

 

Nå er mitt første barn bare noen få måneder gammelt, men jeg har ingen planer og ønsker om at hun skal bli enebarn. Kommer til å gjøre alt jeg kan for å få et barn til om et par års tid!

 

[Anonym bruker]

Hvis moren din er enslig, hvorfor tar du henne ikke med til svigers for å feire jul?

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er i samme situasjon som deg, forskjellen er at mine foreldre er skilt og bor begge alene.

Prøv å ikke legge så mye press på deg selv, du gjør sikkert en flott jobb for familien din.

Husk at det er foreldrene dine som har valgt å få barn og i tillegg kun 1!

Dette er ikke ditt ansvar!

 

Vil du forvente av dine egne barn at de stiller opp, bor i nærheten og kommer til alle høytider? tror kanskje ikke det...

Barna er en gave som man har til låns en periode. Man får ikke barn for at de skal "ta vare" på foreldrene.

At mange selv velger å gjøre dette er noe annet, for meg hører det ikke ut som om du har NOE grunn til dårlig samvittighet.

 

Selv føler jeg ikke så mye på dette som du gjør, visst hadde det vært kjekt å ha søsken nå som mamma og pappa er over 70. Visst hadde det vært kjekt å bli tante!

Men ikke ha dårlig samvittighet kjære deg :-)

 

[Anonym bruker]

Min mann er enebarn og deler mye av din erfaring. Feriene for han var ikke hyggelige, de dro mange steder men han hadde ingen å dele gledene med eller å være sammen med i feriene. Faren fikk kreft og han har kun sin mor igjen. Da faren var syk måtte han flytte hjem og avbryte studier osv for å kunne støtte familien. Han hadde ingen å dele sorgen med og ingen til å hjelpe og avlaste han. Alle høytider tilbringer vi med svigermor da hun ikke har noen andre. Det forventes mye av enebarn i voksen alder og mange kan føle seg svært ensomme som barn. Selvfølgelig har det mye å si hvordan foreldrene selv er og forholder seg til det å ha ett barn. At foreldrene er sosiale betyr nok mye.

 

MEN det er absolutt ikke bare negativt å være enebarn. Ingen vanskelige arveoppgjør, ett liv der man er den eneste om oppmerksonhet osv, man kan få ting man ønsker seg oftere fordi det blir mer oppnåelig både med tanke på tid, hjelp til diverse og ting.

 

Ikke alle kan få flere barn og heller ikke alle ønsker seg flere barn. det viktigste uansett antall barn er at man er en god forelder og bevist på egen måte å være på, dagliglivet og oppdragelse.

 

Enebarn betyr heller ikke at barnet er alene. Noen har annen nær slekt, naber eller liknende. Det går annå ha nære venner som ikke er søsken (men fungerer som det) og det går ann å ha søsken man ikke har noe til felles med

[Anonym bruker]

flott skrevet... og ingen regel uten unntak..

 

men noen bør ikke få flere enn ett barn.. slik som min mor..som fikk tre. Jeg er siste mann og hun har hele min oppvekst sukket over at hun egentlig bare ville ha ett barn.. I praksis har hun kun omsorg ovenfor min storesøster.. nesten som om jeg og min andre søster ikke eksisterer. Da jeg ble gravid (i en alder av 30, ferdig utdannet og gift) var hennes komentar." Jeg jubler ikke" og en lang avhandling om at hun har nok med min storesøsters unger så hun kommer ikke til å ønske å passe barnet mitt.. hun hadde ikke tid til å besøke meg på sykehuset i forbindelse med fødsel.. ei heller barnedåpen!!!!!!! han er nå godt over året og fått hverken julegave, dåpsgave, bursdagsgave eller velkommen til verden gave..(selv om hun er ei fin frue fra Bærum.gift med en meget rik mann .. og har nok med penger som hun bruker på min søster og hennes unger!!!) Kun meg og min andre søster som ikke ser noe til henne!!! Det på tross av at hun bor 20 min unna. Lurte på om vi fikk komme til henne i julen, men nei... det ble så mye med ungene!! (hun er utdannet lærer og på papiret glad i barn)

 

Nei...man bør ikke få flere barn enn man kan takle. Når det er sagt så tror jeg nok Hi har rett i at for enebarnet i seg selv kan det være tungt og ensomt.... spesielt som voksen.

[Anonym bruker]

Jo, det har vi faktisk gjort en gang også. Påske også for den saks skyld. Men poenget mitt er at jeg føler ikke at jeg MÅ dette. Hun må jo også ta litt ansvar selv. Selv om hun har lite nettverk, så kan hun jo spille på de hun har, og det gjør hun. Hvis jeg hele tiden skulle organisere jul og påske for henne så vil jeg for det første slite meg ut (som om jeg ikke har nok med å organisere mitt eget liv), samt at jeg vil umyndiggjøre henne.

 

Hun er en voksen dame, og hun er faktisk MIn forelder, ikke motsatt.

[Anonym bruker]

10:39,

huff, det var en vond historie å lese.

Jeg håper du har snille, gode og omsorgsfulle svigerforeldre som gjør en god jobb som besteforeldre.

Har du vurdert å kutte ut kontakten med henne? Det må jo bli veldig sårt for barnet ditt etterhvert som han blir eldre å være vitne til slik forskjellsbehandling.

Det er kanskje slemt å si det men jeg tror nok moren din er av den typen som aldri skulle hatt barn i det hele tatt...

Jeg føler virkelig med deg. Slike ting gjør ekstra vondt når man har barn. Da blir en jo ekstra følsom.

Jeg er ihvertfall mer opptatt av retferdighet og forskjellsbehandling nå som jeg er mamma.

Er utrolig på vakt når det gjelder barna mine.

Gudsjelov har ikke jeg dette problemet selv, men får klump i halsen bare jeg tenker på hvordan du må ha det.

[Anonym bruker]

HI, du kan takke din Skaper for at foreldrene dine ikke er skilt. Slik det er nå får du iallfall besøkt begge to samtidig! Det får ikke jeg, og jeg har oppigjennom årene følt meg ansvarlig for deres lykke.

Det er betraktelig enklere å kunne besøke begge sine foreldre samtidig, og ikke alltid føle at man er på "feil" sted.

[Anonym bruker]

Så du blir utslitt av å si; hei mamma, bli med til svigers i julen da vel? Utholdende type du.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn, og har ingenting å klage på. Har hatt en fantastisk oppvekst, aldri savnet søsken og gjør ikke det nå i voksen alder heller.

[Anonym bruker]

En jeg kjenner sa det ganske greit: "Eneste fordel med å være enebarn er arven."

 

 

[Anonym bruker]

bra skrevet HI! sjønner tankene dine veldig godt. fatter ikke at folk bevisst velger å få bare ett barn... men sånn er jo det ofte desverre:(

[Anonym bruker]

Livet er ikke over ved 40 eller 50. Man fortsetter alene gjennom livet som enebarn. Jeg har nr. fire på vei nettopp fordi jeg synes søsken er en gave for livet. En gave jeg aldri fikk! Likevel synes jeg at et barn skal være ønsket av foreldrene, og ikke unnfanget i prosjektet søsken! Et barn blir født som et selvstendig vesen, ikke som søsken til den og den, og barnet fortjener like mye kjærlighet og oppmerksomhet selv om det er nr.2, 3 eller