er jeg barnslig eller er det andre som har et prob?

[Anonym bruker]

vell min mann har to søstre som jeg ikke går overrens med i det hele tatt. de er 19 og 17 år.

 

selv er jeg snart 21 år.

 

har hvert dårlig forhold hele tiden.

 

min mann og jeg har pratet lenge om dette,

vi har tilogmed startet og gå til psykolog for å få hjelp når det gjelder søstrene hans.. er ille at det har gått så langt.

 

jeg har ikke noe bra utgangspunkt for å få dette til.

søstrene lagde bråk i dåpen til ungen vår. i bryllupet vårt. i alle selskaper de har hvert i. de sier ting om meg til min mann som er løgn og det vet heldigvis min mann. de sender stygge meld rundt i familien om meg.

 

i dag fikk jeg en ny opplevelse jeg ikke hadde regnet meg i det hele tatt.

 

vi ringte besteforeldrene til vår unge og mormoren men ingen av dem kan være barnevakt for oss i morgen. helt uten videre får min mann melding av sin mor med at den ene søstra hadde fri fra skole og jobb i morgen så hun kunne jo passe ungen vår.

jeg sa det rett ut til min mann at det er ikke aktuelt.

 

men min mann syns det er okey at hun skal komme å sittte barnevakt.

 

søstra har ikke sett ungen vår siden jul. og ser ungen vår kansje 1-2 ganger i året. kontakter oss aldri. og svarer sjelden på våre meldinger og min manns telefonsamtaler. min mann har bedt begge søstrene flere ganger, da sier de nei og at de ikke vil komme hit fordi de mener jeg er ekel mot dem.

 

vell spør du meg kan dem vell ikke helt si det siden de aldri har hvert på besøk oss alene uten foreldre. og da er de som små unger som sladrer til foreldra med engang de syns noe er ubehagli. jeg og min mann ender opp med å få ganske mye kjeft av foreldra til min mann. noe som gjør alt mye verre.

 

min mann skjønner ikke at foreldra altid vil blande seg for søstrene er ikke voksne nok til å håndtere livet sitt selv. det har ikke endret seg på de årene vi har bodd sammen og jeg tviler på at det skal kunne forandre seg før dem flytter ut hjemmefra og har noen andre å dele livet med.

 

min mann ønsker så utrolig å ha søstrene i livet sitt og måten ting skjer på fra søstrene sin side er sårende for meg.

 

jeg er gravid og vet jeg er litt ekstra følsom men har alltid hatt de samme følsene som jeg har nå. men jeg klarer ikke dette stort le ingre. er for sårende.

følser jeg blir presset lengre og lengre ned. mine menigner er ikke bra nok. og etter min manns foreldre har sagt sitt er ikke engang min mann veldig intresert i å høre mine meninger.

 

 

jeg vet ikke lengre hvor mye lengre jeg orker dette. tanken på å ta med meg ungen å flytte er ganske mye i tankene mine for tiden.

 

jeg trenger råd.

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

En sak har alltid to sider. Du kan jo prøve å gjøre det DU kan for å bedre forholdet dere imellom, så skal du se at de også strekker seg lenger.

[Anonym bruker]

ja er sant at alle saker har 2 sider ved seg.

 

men jeg føler jeg har prøvd lenge for å bedre forholdet til svigerfamilien.

 

har tatt dem med på turer for å kunne prate om noe annet enn krangel og familie prob. det fungerer der og da med foreldra men søstrene vil ikke være med oss på noe, vil ikke se oss annet enn i selskap de kan ødelegge,..

 

jeg føler virkelig jeg har gjort mitt. og jeg har fått nok av å alt dette.

 

hilsen frustrerte meg.

[♡ A & E ♡]

Inviter begge søstrene til dere, sett dere ned og forklar åssen dere føler det. Blir det ikke noe bedring har du prøvd å kommunisere ihvertfall. Trist at voksne mennesker driver på sånn.

[Anonym bruker]

vi har bedt dem ca 10-15 ganger. men de sier de aldri har tid. og at jeg er ekel så de ønsker ikke komme. jeg er slik jeg er og slik er jeg mot alle. men ingen andre har dette problemet med meg.

min mann har sagt til meg og at det ikke er meg det er noe galdt med slik jeg er. min mann vet utrolig godt at det ikke er noe vondt i hva jeg mener om søstrene hans men jeg er dritt lei av alle unnskyldninger og alt tullet dem driver med.

 

jeg ønsker ikke ha det slik mer. og ordne det med de har vi prøvd.

nytter ikke....

[♡ A & E ♡]

Så slitsomt...

Tror bare jeg hadde kuttet ut kontakten, latt mannen få møte søstrene sine som han vil (synes kanskje han burde sette hardt mot hardt siden det er hans søstre og familie) La de snakke som de vil, en gang må de vel bli voksne!

[Anonym bruker]

Om vi synes du er barnslig eller ikke er lite viktig.

Men å være den som er "stor og raus" i en slik konflikt er lurt tror jeg.

Tenk over hvor mye tid i hverdagen dere(du og søstrene hans) faktisk bruker sammen.

Tenk over hvor mye tid og energi du spanderer på de i ditt liv.

Veier det opp?Det er sikkert ikke verdt det.

Tenk på hvor mye tid du kan ha det fint med mannen og barna uten å la dette "tynge" deg.

Det å klare å puuuuste og vite at man har rett inni seg er det vanskeligste i verden.

Synes selv det er kjempe vanskelig til tider men merker hvor mange konflikter som er ungått ved at jeg er sterk og klarer det.En meget undervurdert egenskap.

Etter hvert vil kansje søstrene hans se seg selv og sin del av konflikten dere i mellom.

Det er kjempe vanskelig å gjøre når man er midt oppi noe, men mye enklere når en "krangler med seg selv".

Familien hans vil ikke forsvinne og dette er en kamp du ikke vil "vinne"med krangel.

Ved neste annledning så SMIL og vær ydmyk(Og føl deg stooor,myk og snill inni deg skriv det gjerne ned i forkant for å minne deg på det og ikke la deg provosere av noe ).

Vær den store og tilgi uten å bli bedt om tilgivelse.

Jeg tror det vil lønne seg.

Min kjære mormor som ga meg dette rådet:Ikke vær så opptatt og ha rett hele tiden.

Du vet inni deg hva som er rett.Stol på det!

Har lenge måtte huske på dette da jeg til tider er en oversensitiv, hissigpropp;)

Fungerer for meg.

Håper det ordner seg for deg!

Lykke til med alt!

 

 

[Anonym bruker]

Har noe av det samme problemet..

 

Grunnen til dette problemet var at søsteren til mannen min er heftig sjalu på meg. En periode begynte hun å spre løgner, har stjelt fra meg osv.

 

Når hun er i nærheten sørger jeg for å være smørblid og fremheve at vi har det kjempebra. Tror hun spyr inni seg.

 

 

Hva som er problemet til de to du beskriver jeg ikke, men høres jo ut som at det er de som har et problem.

[Anonym bruker]

vell er lov å håpe at de blir voksne en gang.

 

jeg har sagt til min mann at jeg ønsker å bryte kontakten med familien hans. men han føler det blir feil for da er jeg den som er barnslig.

 

min mann skjønner ikke hele min side av dette.

 

min mann vil alt for å glede sine søstre selvom det sårer meg.

og det er det som er værst for meg...

 

 

min mann blir sur bare jeg nevner mine følser i forbinnelse med søstrene..

 

så føler jeg enten må flytte fra min mann og ta med ungen eller så må min mann endre på sine meninger og sine synspunkt..

 

jeg vet ikke hva som er riktig..

 

[Anonym bruker]

vell for meg er det vanskelig å være den snille og gode når jeg vet jeg har rett med det meste av det som er et prob.

jeg er hissigpropp selv og hater og ikke ha rett. men jeg ser ikke søstrene ofte. men vi hører mye dritt litt for ofte.. er noe nytt fra dem ca 1 gang i måneden. vi ser dem kansje 1-2 ganger i året. det gjør min mann og.

 

jeg har til nå lagt alt bak meg ikke `dømt` dem for noe uten grunn. og henger meg ikke oppi små bagateller som jeg gjorde før.

 

er hardt i hverdagen for meg dette.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

uff høres ikke bra ut.

 

ossen kan jeg da få min mann til å forstå at dem er problemet og få han til å skjønne hva som foregår.. få han til å bli en støtte for meg.?