Barn som snakker veeeldig mye (3,5 år) What to do?

[Anonym bruker]

Har ei jente på snart 4 år som snakker så uendelig mye at noen dager blir både jeg, mannen og andre som er på besøk her helt ør i hodet.

I tillegg til den ustanselige snakkingen så har hun en høy og skjærende stemme. Det går i ett fra morgen til kveld, blir så utslitt av det noen ganger.

 

Vi må svare på alt hele tiden, dersom vi ikke gjør det blir det krise og hysterisk anfall. Prøver så godt vi kan å være engasjerte i hva hun forteller osv men noen ganger hadde det vært godt med en pause. Bare når det er barne tv f.eks så forteller hun om alt som skjer og vi skal svare. F.eks se det er en ballong på tv, se ditt, hør datt..tusenvis av ting i løpet av en tegnefilm. Prøver å si ja jeg ser det men nå kan du spise maten din og være stille litt f.eks men det hjelper ingenting.

 

Noen ganger når vi har besøk blir jeg litt stresset pga hun snakker så mye at ingen andre slipper til, uansett om det bare er voksne på besøk.

 

Andre som har barn som snakker myyye? Hvordan setter dere grenser?

[Anonym bruker]

Når jeg var liten ble jeg bedt om å være stille av og til..

 

men tror det er gått av "moten" mht oppdragelse

[serin@]

Hehe, kjenner meg igjen i det du skriver, sønnen min på 5,5 er likedan...

 

Lar han prate, prøver å svare, men blir jo litt åååja, sier du det...okay, det hørtes bra ut... typ svar. Og går det over i regelrett tyting så sier jeg at han må lukke igjen og slutte og tyte for at mamma blir sliten i hue! Funker en liten stund, men ikke lenge.

 

A sette grenser for praten er ikke mulig her, er jo slik han er, personligheten... men skiller altså mellom prat, fortellinger, samtaler og _tyting_ om ingenting.

Uansett så er det jo innimellom litt slitsomt, heldigvis er han større nå og aktivisere seg selv lenge av gangen med lek så ørene mine får litt fred, var verre når han var på jenta di sin alder. Krevde mer av meg da og snakkingen opplevdes som mye mer slitsom enn nå...

 

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

jeg sier "nå må du være stille, for nå skal jeg snakke litt med XXX"

 

og om han spør eller sier noe igjen, så gjentar jeg meg selv.

 

om han ikke gir seg så tar jeg han med til rommet ved siden av og sier at nå snakker mamma med XXX og da må du finne på noe annet. så kan heller vi leke sammen og prate etter på.

 

om om han så fortsetter og bable så sier jeg "skal du gå på rommet?"

 

lenger en det har jeg aldri kommet før han har tatt poenget

[Ranveig R]

Vi har ein på drøyt 4 1/2 som har snakka non stop sidan han kom med første bevisste ord ved 9 mnd.

 

Vanlegvis får han berre snakke. Det aller meste av dagen. Om eg held på med noko (leser eitt eller anna, lagar mat, snakkar i telefonen eller med andre menneske) hender det at eg må bremse han litt. Seier då noko slikt som at "Eg skjønar at du vil at eg skal sjå på deg, men akkurat no MÅ eg få gjere *kva-det-no-er* i fred. Og så kan vi snakke saman etterpå". Han er stor nok til å tåle det, han må etter kvart lære at andre har lov til å komme til orde dei og.

 

Det fungerer av og til.

 

No har for øvrig lillesøster på 2 1/2 begynt på akkurat same måten, så eg kjenner ørene mine (og hovudet) får nok til tider.

[Anonym bruker]

Måtte flire og lese dette høyt for mannen for dette kunne jeg like gjerne ha skrevet selv hehe

4 åringen her i huset er et mareritt om dagen for å være ærlig.. HUn skravler og lager lyd konstant! Selv når hun sitter inne på rommet sitt å leker alene så prater hun, lager rim, nynner, synger sanger, LAGER sanger osv. Eneste gangen hun er rolig er når hun sover faktisk :-S

Jeg er selv en såkalt skravlebøtte, men jeg trodde ærlig talt ikke det gikk an å prate så masse som datteren vår gjør altså.

Vi prøver å si til henne at noen ting kan man bare tenke eller "si til seg selv inne i hodet sitt", at alle må få slippe til når vi prater osv. Men hun klarer bare ikke å holde tyst i mer enn (uten å overdrive) 5 sekunder.

 

Godt å høre at det er flere med tytehøner i hus

[Tokatter_USA]

Min mor ble betalt 25 øre for å holde munn i 5 minutter! Men det hjelper vel ikke med en treåring.

[Anonym bruker]

Sønne vår på snart 5 er også helt vannvittig skravlete, og vi "blir gale" av det noen ganger. Kjenner igjen det med at alt på f.eks Barne-TV skal kommenteres! Hvis han ikke får respons kan han gjenta spørsmål og kommentarer i det uendelige.

Vi må rett og slett bare be han om å være stille av og til, og det pleier å fungere en liten stund. Enkelte ganger må vi si det i en streng/irettesettende tone, noe som føles litt slemt siden han jo vil snakke om hyggelige ting, men han må jo bare lære at han ikke kan snakke HELE tiden!

 

[Anonym bruker]

Hender vi sier "Nå må du være stille" rett og slett. Vår også babler og babler... Se på det mamma, mamma se nå skjer det morsomme på tfvn, mamma idag var jeg i barnehagen og der spiste vi middag og så gikk vi ut oig mamma hallo mamma, hallooo mamma?

[Anonym bruker]

Det kan kanskje være en ide å innføre "tur" i snakkinga. Ved middagsbordet begynner mamma og snakke, deretter er det jentas tur, deretter pappas tur osv. Noen ganger kan man øve på at barnet skal vente mens mamma og pappa snakker og deretter rose barnet for at hun klarte å vente. Begynn i det små og gjør det vanskeligere etterhvert. Når telefonen ringer bør barna kunne være stille i noen minutter. Hun er selvsagt liten enda, men de har sikkert samlingsstund i barnehagen og der er det mange barn og de må vente på tur.

[trollmamma]

Jadda, kjenner igjen det der ja

Har ei jente som eg trur har prata non stop sidan den dagen ho vart fødd.

Da ho var i alderen 3-6 var det på det verste. Etter ein dag heime med ho så hadde eg gnagsår frå øyre til øyre tvers gjennom skallen, hadde ikkje plass til mine eigne tanker i hodet ein gong. Gud det var stressende. Men ettekvart blir ein flink å luke lyder ute.

Det verste er jo at ho må ha svar på alt -ordentlege svar.

 

Eg brukte å sette litt grenser, øvde oss litt på å sleppe andre til og sånt. Men ho er og ei veldig følelsesjente, så var ein balansegang det der.

 

No er ho 9 år og prater ein god del fortsatt, men nå er ho så stor at ho skjønner (stort sett) når ho må være stille. Men gud som den jenta spør altså -om ALT. Så ho veit jo mykje da, og kan ENORMT med ord, og det ganske tidleg.

Har litt problemer med å tie stille i klassen og rekke opp handa før ho prater og sånt, men jobber med saken.

[Anonym bruker]

Jeg må nesten le litt her jeg sitter!! Skravlete barn er jo utrolig sjarmerende, men kan bli en pain in the a** til tider hehe. Uansett er det jo fint å lære seg at man iblant må vente på tur slik at andre slipper til også...Dere må iallfall trøste dere med at dere har nysgjerrige og vitebegjærlige barn som helt sikkert vil gjøre det bra på skole/studier hvis de får utfolde seg fritt :-)

[Anonym bruker]

Gaffatape løser det meste, hehe

[Anonym bruker]

Vi har to pratsomme barn i hus, og jeg hører det ikke lenger. Jeg hører Mamma, eller om det er noe galt. Tror de har skjønt det nå.

 

Men jeg har mast masse på at inne bruker vi innestemme, og det har nådd inn. Når vi spiser så tenner vi ett lys, og når lyset er på så spises maten fint, vi sitter fint ved bordet, en og en prater osv. Gjøres ikke dette blåses lyset ut. Når lyset er brent ned venter en premie, det kan være at vi baker boller eller andre ting. Det har fungert veldig bra, både for de som prater og hun ene som ikke klarer å sitte rolig på stolen.

 

Jeg har måtte sende de på rommet noen ganger om de har pratet for mye og jeg helt ør i hodet. En gang så snakket de med mormor i tlf like etterpå, da kom minsta: Mormor, jeg prater så mye at det snurrer rundt i hodet til mamma. Og da må jeg gå på rommet, så da må jeg snakke så mye at det går rundt i hodet på alle bamsene mine.

 

Men jeg er litt glad for at de prater så mye som de gjør. De er ute alene i hagen, siden de prater så mye hører jeg hvor de er hele tiden. Blir det stille må jeg ut for å se, da pleier de å finne på noe ugang eller noe annet.

Hun ene pratsomme går på skolen nå, og hun gjør det veldig godt i språk, både norsk og engelsk, skriftelig og muntelig. Vi får ofte ros for at vi leser mye for ungene, men vi gjør igrunn syns jeg, men det prates uten stans i dette hus. Hun minste pratsomme jenta på 5år har nå lært seg hele alfabetet, skriver alle bokstaver og øver seg nå på å skrive. De pratsomme er mer innteresserte i slikt enn de som ikke prater så mye her i huset, så ser nesten ut som det er en sammenheng, og er det det så skal ungene få lov til å prate så jeg blir ør i hodet. Jeg har lært å slå av hjernen og bare reagerere på Mamma, og når det er noe galt.

[Anonym bruker]

4åring her, helt lik. Spør om alt, får svar og stiller samme spm gjerne 3 ganger til likevel, så over til pappaen med samme spm.. har no begynt å bare svare èn gang, spør han igjen så sier jeg at det har jeg akkurat svart på.

Når han ikke snakker, synger han..lager egne sanger om ALT, eneste røde tråd i alle sangene er at det inneholder bæsj, tiss, eller fis, gjerne helt ut av sammenhengen.

Er redd han skal bli såret om jeg sier at han skal være stille eller at jeg bli sliten av å høre på han. Men har nå begynt å si han må vente litt hvis jeg snakker med andre voksne eller pappaen, det har hjulpet litt, masse ros og oppmerksomhet når han har klart å vente.

Men hodet holder på å sprenges av og til, spesiellt idag med 2 timer søvn inatt, hodepine og tannverk, og skravlebøtte, 2 åring med trass og nyfødt..