Vondere å føde enn man kan forestille seg???

[snøfilla - mamma til 2]

Dere som har født vaginalt før: Var det enda vondere enn du i forkant hadde klart å forestille deg?

 

Jeg prøver å psyke meg opp på at det kommer til å være et jæ**** smertehelvete, men så er jeg redd for at smertene kommer til å være enda værre enn jeg i mine villeste drømmer kunne tro.

 

Hva er din erfaring?

[grysom Knut-Elias og lillebror]

jeg var forberedt på at det skulle gjøre VONDT men at det skulle gjøre SÅ vondt kom som et sjokk på meg.. jeg trodde det skulle være en varm kvalmende smerte som ved mens verk men hos meg var smertene skarpe og sinnsykt vonde..

så jeg tror ikke man klarer å forberede seg helt..

men noen er jo heldig å få lite vondt....

[Håp~~J99~G03~J10~~]

Ja, vet du at om jeg hadde kunnet huske hvor vondt det faktisk var, hadde jeg ALDRI igjen født flere barn vaginalt! Det er sinnsykt vondt, mer enn man kan forestille seg!

 

Jeg har født 2 ganger før vaginalt, og jeg husker ikke hvor vondt det faktisk var, hadde jeg husket, hadde jeg ikke begynt med nr 3...

 

Jeg var med og kjørte mor til mitt tantebarn til føden, og jeg husker hvor hun vrei seg i smerte, hun gråt under riene, og hun hadde SYKT vondt (ikke meningen å skremme deg) og hun sa noen dager etter fødselen at det var jo ikke så vondt! Da måtte jeg flire å si at hun hadde vist bare glemt smertene )

 

Heldigvis, vi glemmer disse vonde smertene... )

[Gjest]

Neida, med litt fantasi kan du forestille deg det. Litt som kraftig mens og mageknip samtidig:)

 

Altså, jeg skal ikke lyve: det ER vondt. Men mest er det slitsomt og det er fort glemt. I forhold til svangerskapet er det fort overstått.

 

Om jeg kan få øse av min visdom her ()

- det å grue seg er bortkastet tid. Du gjør klokt i å forsøke å ikke tenke mye på det og heller forberede deg fysisk ved å bevege deg litt hver dag. Det er slitsomt og å være i grei form er lurt.(er ikke dummere enn at jeg skjønner godt at man gruer seg, og at noen tilogmed får skikkelig angst, men det har man desverre ingenting igjen for...)

 

- å "jobbe med riene, ikke mot de" betyr mest å slappe av, ikke spenne imot når riene kommer. DET vil kreve mye kapasitet av deg, men du har igjen for det. Da jobber kroppen mer effektivt og det er fortere overstått.

 

- Du kjenner det når hodet står i åpninga, men det er ikke uutholdelig. Det er da du vet at nå er det snart overstått, du får babyen din og de fæle riene gir seg snart:)

 

Ønsker det lykke til med føding. Det blir nok såååå bra:)

 

 

[Gjest]

Dette er noe jeg hadde lyst å spørre om selv! Er redd for at det skal være så vondt at jeg besvimer/mister kontrollen. Sykt å ikke vite hva man går til. Tenker på dette oftere og oftere jo nærmere jeg kommer! 11 dager igjen!

[snøfilla - mamma til 2]

Jeg har prøvd å spørre noen venninner om dette, men de "husker" liksom ikke (det samme sier min mor). Men den kjøper jeg ikke! Hvis det er det vondeste du har opplevd i ditt liv, hvordan klare å glemme det da??!

 

Nei, jeg tror ikke helt på dem som sier at når babyen ligger på brystet ditt er alt glemt og bla-bla-bla... Det overrasker meg stadig at så få er ærlige om smertene ved en fødsel. Skal til jordmor i neste uke, og tar det nok opp med henne da (hun har selv født, så hun burde vite hva hun snakker om).

[Mjølkekua]

Det er veldig individuelt hvordan smertene oppleves og hvor godt man takler de. Jeg synes det hjalp at smertene skulle føre til noe godt

 

Jeg hadde ikke forsøkt å forestille meg noen ting før fødsel startet, tok alt på sparket i forhold til smerte. Det jeg hadde planlagt var en naturlig fødsel - noe som jeg dessverre ikke fikk oppleve da fødsel endte i haste ks.

 

Tror jeg nok hadde en ganske smertefull fødsel da gutten lå fast i bekkenet og presset på nerver (stjernekikker) men klarte det fint uten smertestillende fram til de besluttet KS. Da hadde jeg hatt rier med mindre enn 10 min i mellom i 3,5 dag. Mest fortvilende var hvor lang tid det tok, og at jeg ikke sov på 4 netter. Når man tappes for krefter sånn ble jeg motløs, noe som jeg opplevde som verre enn selve fødselen.

 

Jeg gruer meg ikke til en ny fødsel - tvert om tror du er godt forberedt, og det hjelper nok ikke å tenke på hvor vondt det skal være. Mitt råd er å sove og slappe av så mye som mulig, vær forberedt på at ting kanskje ikke går helt som man planlegger. Lykke til - og - gled deg

[JGG&J]

Synes jeg mener å huske Snøfilla fra sist jeg var her inne..? Enten i 2006 eller i 2008..stemmer det?

Nok om det..

 

Det er ikke selve det å føde som er vondt, men riene!

Ubeskrivelig smerte, men kroppen tar over og med litt lystgasshjelp så går det som en lek...ehm..nesten iallefall;)

 

I det øyeblikket skatten ligger på magen din å ser opp på deg, er smertene glemt-det lover jeg!

 

Hilsen ei som snart skal føde sin fjerde vaginalt:)

[Håp~~J99~G03~J10~~]

Joda, skjønner at du ikke kjøper dette, men det er faktisk slik at du "glemmer" smerten, for det kan ikke sammenlignes med noe... Eneste jeg kan si, det er DRITVONDT! Men jeg kan ikke forklare deg hvor vondt det er...

 

Du skjønner dette når du ligger i rier! Det er åpningsriene som er de værste(fra 5-10 cm) synes jeg, mens det å presse, det er mer befriende, det er sånn at man føler at endelig kan man faktisk hjelpe til selv... Men det vondeste med pressinga er når hodet er akkurat i åpninga, det husker jeg svei, noe så sykt å, men det var sikkert pga at jeg revnet... Ikke mye, men litt... Når hode er født er det bare å presse litt mer å så er kroppen ute )

 

 

 

[Mammatiltoskatter* spire 2016]

Det går igrunnen ikke an å forestille seg hvordan de smertene er, og det varierer nok veldig fra person til person også hvordan det oppleves.

 

Jeg har født før og husker igrunnen ikke annet at jeg i ettertid tenkte at andre har nok hatt det verre enn meg, og det der kunne jeg klart igjen. Men jeg husker at tankene mine under fødsel var ganske annerledes...

 

Men det viktigste er at du ikke bruker energi på å bekymre deg. For hver rie du har kommet deg gjennom er du ett skritt nærmere til å se den herlige babyen din =) Det er en tøff jobb og du vet ikke hvor lenge det varer, og det kan være ganske tøft psykisk...... at du ikke vet når smertene kommer til å gi seg.....Sånn sett kan mye av smertene ligge i hodet også etterhvert, for man blir så sliten. For meg var det veldig motiverende å se sengen som stod klar til å legge babyen oppi etter fødselen.

[millie+2klumper]

Det var vondere enn jeg i min villeste fantasi hadde kunnet forestille meg! Du må nesten bare oppleve det;).

For min del var smertene heller ikke glemt så fort jeg fikk barnet på magen. Det tok minst et par uker;)

Regner med at når riene kommer denne gangen så vil jeg forbanne meg selv som var Så dum og utsatte meg selv for dette FRIVELLIG enda en gang:P. Men det vil vel også være glemt etter litt tid:=)

[Selo]

Hehe... det er vondt ja, men jeg husker ikke de smertene så godt. Verre med s ju mnd med bekkenløsning, det husket jeg i laaaaang tid etterpå.

 

Epidural er ett godt tips.... da kjenner man ikke smertene noe særlig. Men det gjør jo vondt før man får det da.

 

Gleder meg til å kjenne litt smerte jeg, er så lei nå.....

 

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ i magen]

Det er helt sant at man glemmer, men så kommer man på det igjen neste gang. Husker jeg tenkte da fødselen med nr to tok seg opp at sverte f***! Det var sånn det var, ja....Det var litt kjipt:) Men så gikk det jo så fint så, og nå sitter jeg her høygravid med nr tre:) Husker følelsen da jeg kom på hvor vondt det var, men ikke hvor vondt det var. Kommer nok tidsnok på det. Men det rare er at jeg gleder meg masse, for det er både rått, brutalt og FANTASTISK!

[SpongeBob]

Nei, jeg synes ikke det var vondere enn jeg kunne forestille meg. Vondt, definitivt, særlig mot slutten før jeg fikk presse, da hodet sto fast mot en "kant" inni. Men Gytha Ogg gir gode råd her, fokuser på å jobbe med smerten i stedet for mot. Slapp AV i musklene og kjenn på hvordan du kan hjelpe prosessen nedover, for meg var det å sitte på kne og "rugge" det som hjalp til med å få guttungen nedover i bekkenet. Vær aktiv, delta - ikke bli skremt og stritt imot. Spør JM om råd, hun har jo sett mange flere fødekvinner enn du har!

Da andremann var ute flirte JM og spurte om det var nok nå, om vi skulle sende mannen min rett opp til sterilisering, men jeg svarte som sant var at OK, vondt, men jeg kunne født om igjen med det samme. Endorfinene etter en fødsel, når du ligger der og det er over, du har ungen på magen og oxytocinet får i gang ammingen og gjør deg snillest i verden er bare helt utrolige... DET er rus, det!

 

[Lillegull-juli2010]

Jeg har ikke født selv og vet ikke hva jeg går til. Tenker ikke noe særlig på det, mer enn at det blir slik det blir Ser på alle andre rundt meg som har klart dette og vet at jeg selv klarer det. Jeg er faktisk litt nysgjerrig hvordan det skal være å føde. Gleder meg litt...men det er nok fordi jeg ikke vet hva jeg går til Snakket med ei jeg kjenner som tre dager tidligere hadde født nr fire. Hun fortalte at hun gråt da hun forlot sykehuset fordi hun ikke skulle oppleve å føde igjen (Hadde bestemt seg for det, men sa hun ikke kunne love noe).

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

altså, vi opplever smerte veldig individuelt og jeg tror også at hvor lang tid man bruker på åpningstid og pressing også er avgjørende. Det GJØR noe inni granskauen vondt det her og dess kortere tid man bruker, dess vondere tror jeg det er, men dess fortere er det jo over også. Det noen over her sa om å jobbe med kroppen og ikke mot kroppen er alfa omega. Tror faktisk jeg vil anbefale lamaze og bruke pusten aktivt altså. Selv slet jeg med dette med førstemann og var veldig knytt i hele kroppen, men det gikk inni hampen fort og jeg stor til slutt og bare hyperventilerte og ønsket rett og slett å dø der og da.... Fikk epidural jeg og jeg kom til himmelen! Ba om at jeg fikk en lav dose slik at jeg kunne stå og jobbe med riene og jeg ville kjenne riene og når tiden var inne for trykking. Fikk det som jeg ville og supplerte med lystgass. Det som skremte meg de siste cm og under selve pressingen var at det var så beinvondt! Jeg kunne regelrett kjenne bekkenet som brekte seg utover for å gi plass til babyen og det føltes som et gigantisk beinbrudd i hele bekkenet for min del, Dette var jeg IKKE forberedt på. Jeg hadde kun forberedt meg på rie-smertene og sviing og intense menssmerter, men ikke disse beinsmertene.... Nå hadde jeg bekkenløsning i tillegg, så jeg vet ikke om dette var en medvirkende årsak til disse smertene......

Uansett; når syingen var ferdig (revnet bittelitt, men det kjente jeg ikke noe til. Men selve syingen kjente jeg veldig godt...) så sa jeg til sambo at dette kan jeg da gjøre igjen! Visst føles det som om noen har dytta masse alt for store ting oppi der og man føler seg som en kjøttkake der nede, men de intense smertene er borte. Nå er man bare veldig veldig sår og øm der nede og premien er så stor at man faktisk "glemmer" smertene litt, eller skifter fokus er vel kanskje mer rett å si....

 

Jeg tror at du rett og slett ikke skal gå å grue deg for noe du ikke vet hvordan vil bli, men innstill deg heller på å være åpen for smertestillende hvis du føler du trenger det underveis. Det er ikke vits i å være urkvinne bare for å kunne skryte av det etterpå at du klarte deg uten smertestillende (og ja; folk spør faktisk om det etterpå; som om det har noe å si liksom). Det å presse ut en baby er en urkvinnes jobb med eller uten smertestillende og vi er alle forskjellige. Det viktigste er at du sitter igjenmed en følelse av at fødselen var overkommelig og at du gjorde det som var best for deg. Premien i enden er så enormt stor og det er jo en grunn til at vi kvinner velger å gjøre dette både 2 og 3 og flere ganger, sant? Klart; smertene man opplever der og da er nok det vondeste man kan oppleve, men det er snakk om kun en veldig kort tid av ditt liv. Kanskje bare noen få timer med intens smerte og et helt liv med en fantastisk premie etterpå

Som sagt, vurder å ta noe kurs i lamaze eller gravidyoga for å lære pusteteknikk (jeg gjør det denne gangen og har begynt å glede meg litt til å teste ut dette og sammenligne med første fødsel)

Ønsker deg masse lykke til!

[Strandloppa og lillebror]

Jeg ble positivt overraska over at det gikk så greit.

Selvfølgelig gjør det vondt, men ikke vondere enn at du tåler det.

Riene syns jeg gikk veldig greit. Det som gjorde mest vondt for meg var når hodet stod i åpningen. Det svei ganske godt. Men så varte ikke det lenger enn max ett minutt heller.

Som noen andre så fint skrev litt lenger opp her: Å jobbe med riene er rett og slett å slappe av under riene, ikke stritte imot. La kroppen ordne seg selv. Det klarer den kjempebra hvis man lar den:) Jeg klarte å slappe av og puste meg gjennom alle riene, og det tror jeg er grunnen til at jeg opplevde de som overkommelige.

 

Og det er helt sant: Du er helt smertefri når babyen kommer opp til deg. Og smertene er neste glemt:)

 

[supermom* og ny på vei]

Ja - det var vondt, men ikke så ille som jeg trodde det skulle bli. Sikkert fordi jeg hadde epidural på slutten. Trodde ryggen skulle gå av før jeg fikk den. Viktig å slappe av så mye som man kan og jobbe med riene og ikke mot dem.

Jeg trodde hele tiden det skulle bli værre og værre og når det endelig nærmet seg og jeg fikk lov til å trykke så var det ikke så ille som jeg hadde trodd. OG det har jeg prøvd å holde tak i etterpå. Visste jeg skulle ha flere barn og da er det viktig å tenke på hvor greit det gikk istede for å henge seg opp i det som ikke var så greit (som f.eks. at det var nesten 20 timer med rier, og oppløftende jordmødre som sier "dette er ingenting, det blir mye verre... - takk det trengte jeg å høre).

[Bamse&baby+spire*fødeklar*]

Jeg hadde en relativt lang fødsel(12 timer fra 2cm til ungen var ute), men riene fram til 7cm var ikke verre enn at jeg pratet og lo mellom dem. Pustet dypt og godt og følte meg trygg med jordmora jeg hadde. Det har helt sikkert hatt mye å si.

Etter det var det såpass vondt at jeg ble stille helt til slutten der det kom noen skrik. Men da gikk det også VOLDSOMT fort ift resten av fødselen.

Jeg tigga og ba om hjelp, men det var jo ikke noe de kunne gjøre. Fødte uten medikamentell smertelindring.

 

Men da ungen kom på brystet, var faktisk alt glemt!

 

Nå gidder jeg ikke lure på hvordan smerten er. Vi mennesker er lagd slik at vi ikke kan vite eksakt hvordan smerten var sånn i etterkant. Vi husker vi hadde ufattelig vondt, men ikke hvordan det føltes.

 

Det beste er å slappe av og ikke bekymre seg:)

 

(ps: det jeg satt igjen med etter fødselen, var at jeg kunne født MANGE ganger, men hadde ikke taklet mange sv.skap da ryggen min ikke tåler det)

[SpongeBob]

Det ligger jo klipp ute på nettet av menn som prøver "fødsel" ved hjelp av TENS-maskin, f.eks Dagfinn Lyngbø. Der ser du egentlig mest hva kroppens eget smertestillende kan gjøre, siden de stort sett gir opp lenge før "fødselen" nærmer seg. Belønningen gjør at man takler det, og det finnes jo smertelindring:)

[Lala12]

Jeg syntes åpningsriene var til å leve med (2 cm til full åpning på 5 timer) og pressriene var nesten "gode" (fordi man får noe å jobbe aktivt med). Var forberedt på at det skulle være helt uutholdelig, så jeg fortalte hele tiden meg selv at "det kommer til å bli verre", men samtidig at "dette er kroppen designet til å klare" og "millioner av damer har født før meg, og tusenvis blir født hver dag. Det er helt normalt selv om det er nytt for meg". Slike tanker hjalp godt. Viktig å ha i bakhodet at smertene er der for en veldig god grunn!

 

Det vondeste og mest slitsomme for min del var at jeg etter mange timer med rier ble satt på drypp pga manglende progresjon, da ble riene mye mer intense og kom veldig, veldig tett. Hadde en periode hvor jeg forsvant langt "inne i meg selv" og dette husker jeg bare vagt. Heldigvis var denne perioden relativt kort - vet ikke hvor lenge, men gjetter på et par timer - det meste av fødselen var altså til å leve med.

 

Ble også sydd mye, ble klippet og revnet i tillegg. Merket godt at jeg ble sydd, men revningen og klippingen gikk meg hus forbi. I ettertid var det smerter i forbindelse med stingene som var mest problematisk. Pluss at det tar litt tid å bli fortrolig med den nye, merkelige magen.

[petite fleur]

Alle sa til meg også at "du glemmer smertene så fort du får ungen opp på magen"....Nå vet jeg at det er bare tull. For det første la jeg omtrent ikke merke til ungen som lå der på magen min, for jeg var helt tom inni meg etter timesvis med sinnsyke smerter, for det andre har jeg ikke glemt smertene ennå, 2 år og 7 mndr siden i dag.

 

Men jeg skal ikke skremme deg, jeg hadde en tøff fødsel som har resultert i alvorlig fødselsangst, de fleste slipper jo det :-)

 

Lykke til!

[Pixie Power]

Det var vondt, men likevel ikke det verste.

Mulig jeg har høy smerteterskel (men tror den er på gjennomsnittet), og har min egen teknikk for å takle ekstreme vondter etter maaaaange år med hinsides jævlige migrenesmerter hver uke, men jeg ser ikke på fødselen som det vondeste jeg har opplevd :-)

 

Min erfaring er at når jeg vet at jeg jobber mot noe konkret, så oppleves smerten annerledes enn meningsløse smerter.

 

Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forestille meg første gangen, så jeg tenkte nok ikke så mye over det. Utover at det kom til å være vondt, og så bare go with the flow :-)

 

 

[Håp på 1 til :0)-Overtid]

Jeg syns slettes ikke det var så vondt som alle hadde snakket om på forhånd. Hadde forberedt meg mentalt på enorme smerter og ble positivt overrasket. Snakket allerede om neste mann mens de målte og veide gutten min.

Jeg hadde en rask fødsel, kun 4 timer. Men uten annet smertestillende enn badekar. Jeg hadde en stor gutt, på nesten 5 kg med en hodeomkrets på 39 cm, og en arm langs hodet når han kom ut.

Revnet grad 3b og måtte opereres etterpå. Akkurat dette hadde ikke noe med mine smerter å gjøre, jeg syns det var verst rett før pressriene startet. Kjente ikke noe hode i åpningen og dette som mange snakker om. Merket heller ikke at jeg revnet.

Forbered deg på det verste og bli heller positivt overrasket sier jeg, og som mange andre her har foreslått, jobb med riene, ikke mot. Det hjalp!! Lykke til!

[tingeling78]

Unnskyld! Starter med å si det, i tilfelle jeg skulle tråkke noen på tærne, men til HI; hvorfor spør du om dette, når du like etterpå gir sterkt uttrykk for at du ikke tror folk tør å være ærlige om smertene ved fødsel? På meg virker det som om du har malt et bilde av et smertehelvete som du bare vil ha bekreftet. Synes du bare skal skifte fokus og bruke energien din på noe annet. JA, det er jævlig vondt, men individuelt og ikke konstant. Mellom riene hadde jeg pauser uten smerter og riene var ubeskrivelig vonde. Og etterpå vil du aldri kunne gjenskape den smerten i hodet eller kroppen din. Derfor er jeg enig i at man har "glemt" smerten når barnet blir lagt på brystet ditt. Jeg kan sikkert detaljert beskrive begrepet smerte, men synes likevel at det ikke fullgodt vil beskrive fødselen. Gruet meg ikke til fødsel første gang og gruer meg ikke denne gangen heller. Helt ærlig. Og uansett smerte, så har ingen, så vidt jeg vet, dødd av smertene ved en fødsel. Vi er skapt for å klare det, smertene blir intense og uvirkelige på en gang og resultatet er et nydelig barn og det er DET du husker!!

Lykke til:)