Huff, dårlig samvittighet... (Langt)

[Anonym bruker]

Vi har en kompis i vennekretsen som har to barn.

En på 2år og en nyfødt.

 

Hver gang han treffer meg og sønnen vår skal han alltid spørre en rekke spørsmål. HVER GANG! Uansett alder så spør han.

Nå er gutten vår 9mnd. Så i går så var det.

-Kan han snakke enda da?

-Kan han gå enda da?

Osv osv, svaret mitt er da bare nei, ikke enda, han er bare 9mnd.

 

Han kommer også med påstander om barneoppdragelse som:

Det er din feil om gutten din ikke liker at jeg kaster han opp i været. Du er overbeskyttende. Hadde ikke du vært her, så hadde han likt det.

Når han skal sove så MÅ du bare la han ligge og skrike, ikke sånn tull som dere driver med,

NEI, ikke gi han den kavringen, han kommer til å sette i halsen og bli kvalt! osv osv...

Disse komentarene blåser jeg bare lett bort med en spøk e.l. men kjenner at jeg begynner å bli irritert.

 

Så kommer det store:

 

"Har han begynt i barnehagen enda da"?

Jeg svarer nok en gang, rolig at, "nei, han er kun 9 mnd, så ikke enda"

Han sier da litt stolt: "vel, jeg presset på og fikk sønnen min i barnehage da han var 6-7 mnd!!!"

Jeg: "Beklager, men det synes faktisk jeg at er litt SYKT"

 

Der tråkket jeg feil.

Jeg skulle ikke sagt det. Skulle bare blåst det vekk med det andre.

Jeg så han tok på vei for det. Og etter en stund så spurte han hvordan jeg kunne si noe slikt. Det var jo en grunn til at barnehagene tok inn barn fra 6-7mnd alder??

Jeg vet at det er en grunn til at ungen ble plassert i barnehage så tidlig.

Kona hadde depresjoner, og han gikk på skolen. MEN, problemet oppi det hele er jo at nå har de fått en til. Og de kan ikke tilstrekkelig ta vare på den første en gang.

Han eldste er usikker, man ser at han er helt panisk til tider. redd for å bli forlatt. Usikker rundt alle voksne. osv...

 

Huff, nå angrer jeg bittert, og føler meg råtten. Jeg tenkte bare ikke i øyeblikket. Jeg lot frustrasjonen ta overhand, og det skulle jeg ikke ha gjort.

 

Burde jeg be om unskyldning?

[Anonym bruker]

Nei, du bør ikke be om unnskyldning. Synes det var flott at du sa i fra!

[Anonym bruker]

Nei hadde ikke bedt om unnskyldning, hadde han spurt etter en så hadde jeg sagt rett ut at da skulle du også ha hatt for alle gangene han tråkket over din grense.

Hadde sagt til han at hvis jeg ville hatt råd fra han så kan han værsegod å vente til jeg hadde spurt han.

 

Hadde han ikke tatt det til seg så hadde jeg stilt kritiske spørsmål tilbake til han de gangene han ikke klarte å dy seg. Bare regn med at han kommer til å bli fornærmet og langsint. Men ikke bry deg, la han bli langsint, da slipper du i allefall å se noe til han.

[Anonym bruker]

Nei, du burde ikke be om unnskyldning. Om du har dårlig samvittighet så kan du forklare til vennen din hvorfor du sa det du sa og hvorfor det rant litt over for deg. Kanskje han da skjønner?

[Anonym bruker]

Denne fyren høres litt spesiell ut, minner om en jeg kjenner, som kunne funnet på å si akkurat det samme. En skrytepave som konstant må stikke nesa si i andres saker.

 

Men, jeg ville faktisk bedt om unnskyldning.

 

Mennesker som kritiserer andre er ofte veldig usikre, og han har det sikkert ikke helt greit. Og det ble sikkert forsterket i den perioden kona var deprimert.

 

Vis storsinn, og si unnskyld, det ville jeg gjort:-) Kanskje han forandrer seg da?

[trollmamma]

Ein tanke -om det er mulig.

Kva om du ber om unnskyldning, og samtidig forklarer at sånn han følte det da du kritiserte han, sånn føler du det kvar gong han kritiserer deg?

Kanskje de kan bli einig i at de skal slutte å kritisere kvarandre?

Og mannen virker usikker, ofte kan sånn kritikk være et ønske om at du skal bekrefte at han har gjort rett.

Synst egentleg ikkje at du skal jatte med eg. Det er lov å ha egne meininger og gjere ting annerledes enn andre, og det burde han som venn respektere.

[Anonym bruker]

HI her:

 

Ja jeg føler jeg burde be om unnskyldning.

 

Jeg mente det jeg sa.

Men, jeg kunne latt vær og si det. Og i det minste på en så krass måte.

Vi får tross alt permisjon i 10mnd så vi kan være hjemme med barna vi får. Det er nok ikke helt gunstig å sette et barn i barnehage så tidlig.

 

Jeg spurte mannen min hva han synes.

Han sa at ja det var unødvendig av meg og si det, men at han ikke synes jeg burde be om unnskyldning.

Huff jeg vet ikke jeg. Tror jeg bare skal holde meg unna denne mannen. Han provoserer meg med en rekke ting, og det er vanskelig å smile og være høffelig til tider.

Han er i tillegg listet som singel på facebook. Og flørter som en gal med jenter på skolen. Deriblant min niese på 19 år.

Dette er jo fryktelig når jeg vet han er gift, og nettopp har fått et barn til.

 

Kona har jeg aldri møtt, men jeg må si, at om jeg hadde følt at jeg ikke strakk til til det barnet jeg allerede hadde, så ville jeg nå iallefall ikke gått hen og blitt gravid igjen.

Mannen hennes har jo sagt til meg at ungen ble plassert i barnehage så hun fikk litt avlastning og kunne sove hjemme.

Når man er gift, og kona er så sliten, så er det vel en selvfølge at han stiller opp litt? Må si det er en bedrøvelig situasjon disse stakkars barna sitter i...

 

Jaja, tror jeg har bestemt meg for å bare trekke meg tilbake og holde meg unna.

 

Takk for innspill. Og setter gjerne pris på flere!