Er det noen som kjenner seg igjen?

[mumphi]

Hei!

Jeg møtte mannen i mitt liv for 8 år siden. Han er 10 år eldre enn meg og har et barn fra før. Etter vi hadde vært sammen en stund kom naturlig barnespørsmål opp og han var klar på at han ikke ville ha flere ban..dette var helt umulig for meg å leve med, så jeg sa fra at hvis det ble slik måtte vi gå fra hverandre. Så han gikk med på å få ett barn og sa tydelig da at han ikke klarer flere barn etter dette. Han elsket meg så høyt at han ville gi meg dette som han sa..Nå er imidertid sønnen vår 4 år og jeg merker "presset" fra omverdenen som forventer at jeg snart skal bli gravid igjen og at jeg egentlig vil ha flere barn..jeg var veldig ung da vi ble sammen..Jeg føler en viss sorg over at jeg bare får oppleve å være gravid en gang og bare få ett barn..føler det blir helt feil hvis jeg tar opp dette temaet igjen..

Jeg lurer egentlig bare på om det finnes noen der ute i min situasjon og hva de føler og tenker? Fint å ikke føle seg alene..føler at " alle andre" får to tette som en badehette;)

 

[Anonym bruker]

Jeg kommer også bare til å få ett barn med mannen min. Han har flere barn fra før, og hadde egentlig ikke lyst på flere, men siden jeg ikke hadde noen så skjønte han jo at jeg gjerne ville ha.

Men det blir nok med det ene, og jeg synes absolutt det er trist at han skal vokse opp som en slags enebarn (de andre barna er store), og også at JEG bare skal gå gravid og føde én gang, som du sier...

[mumphi]

I begynnelsen var jeg bare så happy over at vi skulle ha barn sammen og følte meg så heldig..føler meg verdens heldigste også fodri jeg har fått verdens beste sønn og er i et godt forhold..men har spesielt i det siste begynt å få et stort savn etter et barn til..Kanskje jeg er for kravstor? Prøver å tenke på at det faktisk finnes mange som ikke får noen barn og hvor stor forskjell det er på meg som faktisk har en..men allikavel..

Har du anonym klart å akseptere at det blir slik helt ut?

[♂ 06+sept.pie = Ferdig!]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du tenker mumphi.

 

Jeg er gift med en som har en gutt fra før. Jeg har alltid sagt at jeg vil ha 3 barn, men etter at vi ble sammen så 'justerte' jeg og sa at jeg ville ha 3 til sammen.

 

Nå har vi hans gutt på ni, og vår gutt som blir 4 til høsten. Mannen min har lenge sagt at han ikke vil ha ett barn til, mens jeg har holdt hardnakket på at jeg SKAL ha et barn til. Det har hele tiden vært dealen, i hvertfall siden han aldri har sagt at det ikke ville skje.

 

Jeg har av forskjellige grunner ikke ønsket ett barn til før nå. Men kjenner nå at det er på tide. Så jeg håper vi får det til i løpet av høsten. Det er nok jeg som er mest gira for å si det sånn.

 

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal vokse opp som mer enebarn enn det han er. For det er jo det han er hele uka, og selv om han og storebroren er supre venner nå, så er det ingen som vet hva som skjer i fremtiden spes pga at de ikke bor sammen mesteparten av tiden og at aldersforskjellen er såpass stor. Jeg ønsker ikke at mitt barn skal oppleve å en dag stå 'alene' her i verden.

 

Og selv nå så opplever jeg at jeg tenker, 'bare' en graviditet til, 'bare' en fødsel til, 'bare' ett barn til, og at et føles litt lite......

 

Men jeg skjønner og hvordan du føler det i forhold til alle andres forventninger til deres familie planlegging. De har nå kommentert det i barnehagen i 2 år at xx burde bli storebror snart, og så fort jeg har lagt på meg eller kjører så får jeg skjeve blikk fordi at folk tror noe er på gang..... Folk burde virkelig tenke seg litt om, det er ikke alle som kan/ får til/ ønsker å følge malen med barn på 1,2,3....

 

[mumphi]

Så bra egentlig å høre at det er flere som har det som meg:)

Egentlig blir jeg litt sint på meg selv som blir så påvirket av "alle andre"..man burde jo egentlig bare drite i det og leve sitt eget liv og være happy for det..jeg er jo det også da, men..

Jeg er helt enig med deg..hvis dealen mellom dere hele tiden var at dere skulle ha to felles barn ville jeg stått fast på det..her er det jo litt anderledes da siden dealen hele tiden har vært at han bare klare et barn til..Han fikk tidlig alt ansvaret for hans første barn og det ble overveldende mye for han..han fikk litt skrekken faktisk for alt anvaret..selvom jeg har tatt mesteparten av ting og tant for vårt felles barn tror jeg ikke han orker tanken på en til..Jeg kan jo ta det opp, men vet egentlig svaret..

Helt enig med deg tåkeluren...folk tenker seg virkelig ikke om..bare buser ut med om x snart skal bli storebror..for meg er det jo litt sårt, men jeg har også tenkt på alle de som faktisk ikke har barn og som sikker også får høre det hele tiden ..det må ihvertfall være kjipt..

Jeg prøver å tenke at ingen kan få alt i livet..man må prøve å være glad for alt man har..men ikke alltid like lett..

Mitt bonusbarn er mest hos oss da så jeg ser på han som en fullverdig bror, men jeg vil så gjerne føde igjen og ha et barn til..har vært så avslappet til dette fram til nå..hvordan skal jeg klare å akseptere dette?Eller skal jeg det?

 

[Anonym bruker]

Anonym her )

 

Jeg synes det er vanskelig å svare på om jeg har akseptert det eller ei. På en måte har jeg det, jeg synes også jeg er heldig som får lov å få ett barn, men samtidig så synes jeg ikke det er ok at MITT liv skal styres av hans tidligere liv...

Jeg har også en del problemer med hans barn, som nå begynner å bli store (tenåringer) og moren deres, som er helt talentløs, i følge meg.

Jeg synes så store deler av livet mitt blir diktert av andre, og jeg har bare å innrette meg, og det er jeg usikker på om går i lengden.

 

Så jeg har mer enn én gang tenkt tanken om at jeg kanskje får flere barn - med en annen mann. )

 

 

[Anonym bruker]

Jeg fikk også en deal med et felles barn. Men så ville han ha et til :-)

 

Snakk med mannen, ingen kan leve etter disse dealene, man lever tross alt i nuet. Det er noe helt annet å bryte en avtale om å skulle få barn, enn å ville ønske å bryte en avtale om ikke å skulle få barn.

 

For det å få barn er alltid en glede, å avstå fra å få de barna man ønsker seg er en stor sorg. Om han ikke skjønner dette er han ikke mye å samle på.

 

Du skal ikke kvi deg for å ta opp temaet igjen. Nå har du fått lyst på et barn til, og da må du kunne si det til mannen din, såpass må en kunne snakke om. Om han blir sint og sur, eller du er redd for at han blir sint og sur, så skurrer det. Det er ikke rett at du ikke skal kunne snakke med han, og bli møtt på en skikkelig måte. Det er viktige ting her i livet, og det må opp og ut.

[Gjest]

Hei

 

Faktisk var det vanvittig deilig å lese disse innleggene i dag, til tross for deres sørgmodige karakter..

 

Jeg er gift med en fyr som har en datter fra tidligere forhold. Hun er 10 og bor hos oss 2.hver uke. - Felles har vi 1 sønn på 3 år. Og jeg ønsker meg så inderlig et barn til..

 

For 1 år siden ble jeg gravid, ved et uhell, men vi mistet. Og det var han lettet over, jeg utrolig lei meg for.. Og siden har ting egentlig bare tilspisset seg mellom oss. Jeg ønsker meg så inderlig et barn til.. og klarer ikke legge fra meg tanken på det.

 

Han blir bare mer og mer steil, og VIL ikke.. samtidig som han skylder på at han begynner å bli for gammel. 2 år til han er 40... ;o)

 

Jeg har gått til det skrittet nå, at om vi ikke kan snakke om dette her, fornuftig og saklig, så må vi få hjelp til å bearbeide dette. For en slik sak er vanskelig å inngå kompromisser i.. Hvem har retten på sin side?

 

Han har gått med på å få hjelp. Endelig. Han har ikke gått med på å få et barn til, men jeg får i allefall en mulighet til å fortelle ham, og en uavhengig 3.part om hva dette gjør med meg mentalt, iom at jeg ønsker meg så inderlig et barn til.. Kanskje det kan få ham til å åpne øynene? Eller evnt meg til å innse at jeg er for kravstor.. For kanskje jeg er det?

 

Glad vi er flere i samme båt, for jeg har begynt å føle meg veldig alene med denne følelsen..

[Anonym bruker]

Dette må dere bare få ordnet opp i. Det å spontan abortere er en veldig vond opplevelse. En blir ikke letter over å miste, det blir helt feil. Mannen din har vist en veldig merkelig reaksjon som kun inkluderer han selv, og ikke tar hensyn til deg i det hele tatt.

Du må få bli hørt, og han må også gi en ordentelig forklaring på hvorfor han kun tenker på seg selv, og ikke på deg, og ikke på dere som par, og derfor heller ikke på familien som et hele. Å begrunne det med at han er gammel når han er 38 år, er ikke en fullgod forklaring.

Du ber om et barn med mannen du elsker, det er et helt naturlig og normal ønske fra en kvinne som har et barn.

Jeg antar at begge barna er sunne og friske og ikke en trenger ekstra oppfølging. Eller at det ligger andre særlige grunner her, som gjør at han er så uvillig?

[mumphi]

Hei igjen:)

Vi er jammen ikke alene noen av oss som opplever dette..Jeg tenker også mye på dette, men må jo si jeg er veldig takknemlig for alt jeg har også..Syns kanskje den som svart her som å mener at mannen min ikke er noe å samle på fordi dette er et vanskelig tema for oss er litt rask i konklusjonen..for det første elsker jeg jo mannen min og vi har et flott forhold som kjærester også..for det andre har jeg jo valgt å få barn med denne mannen og det er jo ingen god løsning for barna at man går hver til sitt..av og til syns jeg folk er raske til å si de skal gjøre det slutt pga disse tingene..barn av skilsmisseforeldre har en ekstra sorg og ekstra utfordringer som jeg ikke vil påføre min sønn..det viktigste for meg er jo han og ikke meg nå..man må jo ta vare på de barna man faktisk har fått..det er hverken sikkert man møter en mann man vil ha barn med eller at man kan få flere barn..man skal ikke ta noe for gitt her i livet...

Klart vi kan snakke om det..jeg håper jo at han etterhvert vil ha flere barn, men i mitt tilfelle tror jeg ikke han vil skifte mening..Jeg syns ikke det var kjipt før,men nå syns jeg det..jeg har en sorg inni meg pga dette, men hvem går gjennom livet sitt uten å ofre noe? Tror de færreste får alt de ønsker seg..

Til deg som skev du mistet barnet forstår jeg deg veldig, veldig godt..min mann ville nok reagert på samme måte..det gjør han ikke til et dårlig menneske..vi har alle våre feil og mangler og ja det er en kjip måte å reagere på syns jeg også..men jeg vil ikke si man er ond pga en slik reaksjon..Jeg syns ikke du er egoistisk, men du skal faktsik være glad for at man har en mann som kjenner sin begrensing..hvis han vet han ikke klarer flere barn er det veldig bra han faktisk sier ifra selvom det er trist..husk på hva du har og tenk på hva du mister. En jeg kjenner har en mann som ikke hjelper til noe med barna, men allikavel vil ha flere hele tiden..ikke helt bra egenskap å ikke kjenne sin begrensing heller..

[Anonym bruker]

Samme her. Samboer har 2 fra før, vi har et fellesbarn. Jeg vil gjerne ha et til, men samboer nekter plent. Han mener 3 er nok, og ja jeg ser den, de er alle under 10 år, og krever sitt.. Men min kropp er ikke så fornuftig, den vil gjerne gå gravid en gang til å føde et nytt barn som er mitt til verden. Jeg blir straks 34 år og skal jeg få et barn til må det skje om ikke alt for lenge. Klarer ikke helt å svelge at det ikke skal skje, men hva skal man gjøre. Samboer kommer ikke til å endre mening. Jeg vil for alltid være litt ulykkelig, fordi jeg bare fikk lov til å få ett barn. Så fantastisk det var å gå gravid, å gå gjennom en fødsel og det fantastiske av alt bli mor til ett barn som er en del av deg, det gjør veldig vondt å vite at jeg aldri skal få oppleve det igjen.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Vil det ikke være vondt å gå igjennom resten av ditt liv og tenke på at du ikke har forsøkt å få de barna du hadde ønsket, når du teoretisk sett har en mann å få de med?

Jeg synes alle dere som er i samme situasjon må prøve å snakke med deres menn og få de til å innse hva dere har gjort av tilpasninger til hans liv ved å ta imot hans unger fra tidligere forhold. Mange mennesker ville jo dessverre takket for seg dersom han de likte hadde unger fra før av. Jeg blir oppriktig lei meg over å lese om alle disse savnene etter å få flere unger. Dette savnet vil jo ikke akkurat bli mindre med åra vil jeg tro?

Selv har jeg en jente med samboeren min, og han har tre unger fra et tidligere forhold. Jeg hadde et tøft svangerskap og kunne ikke tenke meg å gå gravid igjen. Nå 10 måneder etter fødselen begynner jeg for første gang å føle meg bedre fysisk og psykisk og jeg går fortsatt til rehabilitering. Likevel ønsker jeg i likhet med dere å få en unge til. Jeg forteller dette for å vise hvor dypt ønsket om å få barn kan sitte i en. Jeg håper dere får muligheten til å få flere unger at både dere og deres menn får glede dere over de små skjønne babyene.

[Gjest]

Vi har blitt enige om å få hjelp til å snakke om dette sammen. På en kostruktiv og saklig måte.

 

Bare slik kan jeg fortelle ham de ofrene jeg har gjort for å være sammen med ham. Og bare slik kan vi komme til en enighet om hva vi gjør videre...

[Anonym bruker]

Samme hvordan man snur og vender på det. Det å ikke få de barna en ønsker er et mye større offer, enn å få et barn ekstra sammen med den man elsker.

Den som ikke får barnet den vil ha, får en sorg. Den som går med på et ekstra barn får enda en glede i livet sitt.

[mumphi]

Jeg må si jeg syns anonym ( som gjelder de fleste som svarer her..så vanskelig å vite om det er samme person eller mange forskjellige som mener noe...) er noe sneversynt i dette utsagnet..Ja..man har i min situasjon et ønske om flere barn, men det er jo mye mer komplekst enn å bare gjøre det slutt med mannen sïn pga det..for det er i mange forhold realiteten. Hvis jeg skulle gjort det slutt..ville jeg faktisk tapt mannen som jeg elsker..det er virkelig ikke sikkert jeg ville møtt en til som jeg har det tross alt så flott sammen med, jeg ville skapt sorg i hans liv og jeg ville skapt sorg i vårt barns liv..og hans sønn ville lidd under enda et samlivsbrudd..Og ingenting er sikkert her i livet..ikke sikker jeg hadde møtt en man til eller at vi kunne fått biologiske barn

Jeg føler at det har blitt litt slik på denne siden at jeg må forsvare mine valg og vårt liv..jeg hadde håpet med denne siden og få litt felles oppbacking og mer positiv innstilling.

Mange som har svart på denne siden føler jeg ville rådet meg til å gå fra mannen min.Livet er jo fyllt av kontraster...fyllt av masse flotte erfaringer,mange dårlige..mye nydelig og noe forsakelse..

Er det noen som føler som meg..litt trist fordi ikke livet ikke ble akkurat slik man hadde sett for seg, men som har et vidunderlig liv fordet?

Jeg mener virkelig ikke å støte noen, men syns det blir litt vel mye negativ fokusering her..

[Anonym bruker]

Hei fra 01:49 rett ovenfor.

Har svart to ganger her på denne tråden med samme svar, ettersom jeg mener det er et viktig poeng. Jeg mener ikke at du bør gå fra han. Som sagt jeg ble bare lovet et barn selv, og hadde nok ikke gått fra han av den grunn, i alle fall ikke i småbarnsperioden, men det er ikke godt å si hva jeg hadde gjort om jeg hadd ebveget meg godt oppi trettiårene, med bare et barn og en mann som hardnakket nektet å få flere fordi han da var passert førti. Fordi om jeg som 29,30 eller 31 hadde tenkt jeg skulle bli, så er det ikke iskkert jeg hadde tenkt det samme når je var 35.

 

Om din mann ikke kan tenke lenger enn at han aldi skal ha flere barn lever han ikke dynamisk, han tilpasser seg ikke situajsonen, han ser ikke hva som må til. Han tenker faktisk ikke fremove i sitt eget liv, i ditt liv, og i deres felles barn sitt liv. Om han ikke ser at det er et lite offer fra sine prinsipper å få et barn til, i forhold til hvilket offer det er for deg og hele deres familie å faktisk ikke få flere barn. De to offerene, ditt og hans må faktisk settes opp mot hverandre. Å det å ikke få barn, er faktisk et større gi, enn å få et barn til, for å få et barn vil alltid være positivt, å det å ikke få barn man ønsker seg vil alltid være et tap, et savn. Du ber han jo faktisk ikke om å ofre noe, du ber han om å tilføre noe, et stort positivt element i familien deres.

 

Du sier nå at du skal bli, det er ditt valg nå, men det er ikke sikkert at du greir det i fremtiden. Han som voksen mann bør ha innsikt nok i menneskets sterke trang til å få barn. Han som har flere barn selv, bør faktisk vite at det å få barn er et stort pluss i livet, og ikke et gode. Du ber han om et gode, han ber deg om et offer. Skal ikke begge parter gi? Jeg tror dette kommer til å gnage deg resten av livet, og det kommer enten til å bli veldig vanskelig for deg å leve med, eller du kommer til å gå, mens du enda har flere fruktebare år fremfor deg, du har ingen hast nå, om du er 28 år, men dine tanker kan endre seg og da drar du.

 

Du fortjener et skikkelg svar, en skikkelig dialog, der du faktisk er sikker på at han forstår deg og dine behov, og ikke bare rir prinsipper. For familiens ve og vel, og fremtid bør han faktisk tenke seg om.