"Klart barna blir merket av dette,du må flytte

[Anonym bruker]

Dette er ett helt vanlig utsagn å lese her inne når man bor sammen med en psykisk syk mann.

Mener dere virkelig at man ikke kan være en familie når den ene forelderen er syk?

Sier dere det samme når det ikke er en skjult sukdom,som feks rullestol?

Klart det påvirker barna,men det er ikke omsorgsvikt ovenfor barna at den ene forelderen er syk. Det krever litt mer kommunikasjon med barna og en større innsats fra den friske enn det dere "vanlige" foreldre gjør.

 

[Anonym bruker]

Som barn av en psykisk syk mor så vil jeg si at det ikke alltid er bra for barna å vokse opp under slike forhold

[Anonym bruker]

Skjønner hvilket innlegg du refererer til, og jeg er faktisk en av dem som anbefalte henne og flytte. OG jeg lever med en mann som sliter psykisk i perioder, så jeg mener selvsagt ikke at man uten videre skal avslutte forholdet når en av partene sliter!

MEN DET FINNES GRENSER!

Har du lest alle innleggene hennes? Da vil du se at dette er et veldig ekstremt tilfelle, og hun har uten nytte gjort alt hun kan for denne mannen.

Mener du virkelig at hun skal leve sånn år etter år?

Hvor går grensen?

[Anonym bruker]

Men man vet jo at barn av foreldre med kreft også ikke alltid har det bra. Men det er aldri snakk om at man skal flytte fra en person lenket til en sykeseng.

 

HI

[Anonym bruker]

11:20

Jeg siktet ikke bare til innlegget du refererer til,men flere innlegg av samme arten. Så fort noen er psykisk syke så sier anonymforum at de MÅ flytte for barnas skyld.

Hvor går grensen sier du.

Ja,det er den debatten jeg ønsker å få igang. Siden helsevesenet likestiller spykisk sykdom med andre sykdommer så bør vel vi her inne og?

Da bør kanskje ikke barn vokse opp hos noen i rullestol,noen med kreft, noen med kols eller andre sykdommer som preger hele famiien.

Og hva med mødre som lider veldig av pms.Da kommer det jo ofte ett temprement enten i form av sinne eller tårer. Bør faren da flytte med barna.Det er en tilstand som man sjeldent blir behandlet for.Og hva med bekkenløsning når man allerede har barn.Om man ikke kan gjøre ting med barna man har,stelle huset, løfte barna osv- bør man da frataes retten til flere barn? dette vil jo påvirke de barna man har negativt.

 

Eller skal man godta at det er sykdom i familien og gjøre det beste utav det? Det krever mye av den som er frisk,men er kanskje bedre for barna enn å flytte.

 

Hvor går grensen deres for å flytte fra en partner som er syk?

[Anonym bruker]

11:55 er HI

[Anonym bruker]

Det som er med psykiske lidelser er at man kan ikke se dem og som mange andre i samfunnet synes også barn det er vanskelig med sykdom man ikke kan se og ta på.

En kreftdiagnose er "lett" å forklare for barn, men å skulle forklare og få et barn til å forstå hvorfor mamma, eller pappa, plutselig blir sint, ikke "gidder" å stå opp, ikke lager mat, gråter mye osv. uten noen tilsynelatende grunn er vanskelig.

 

Jeg hadde mye dårlig samvittighet som barn. Var redd for at det var vi ungene som gjorde at mamma ble syk. Jeg var sint på henne, gråt for henne, var redd osv. Turde aldri å ha venner med hjem pga. frykt for humøret hennes mm.

 

Å vokse opp med en psykiske syk forelder har gjort noe med meg og min søster. Dessverre....

 

11:16

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en mor som var psykisk syk og jeg trodde hele barnedommen at det var min feil. Det var min feil at hun aldri ville leke med meg, min feil at jeg ikke fikk se på barnetv(hun orket ikke lyd i stua), min feil at jeg aldri hadde med meg venner hjem. Jeg trodde rett og slett at det var meg det var noe galt med. Alt handlet om mamma, hvordan hun kunne ha det bra, hva vi barna kunne gjøre for at hverdagen hennes skulle bli lettere.

Min far reiste mye og jeg og min bror ble mye alene med mamma.

Det var ikke få ganger jeg måtte være hjemme fra skolen fordi mamma ikke ville være alene, da stod det i meldingsboken: "¤¤¤¤ var borte fra skolen de og de dagene pga sykdom i nær familie".

 

Jeg får aldri barndommen min tilbake, men det spiller ingen rolle nå. Min mor er frisk og ble det da jeg ble ungdom og klarte å ta vare på meg selv. Selv den dag idag lurer jeg på om det var min feil at mamma var syk. At hun ble så sliten av meg. Fordi når jeg var uavhengig av henne ble hun plutselig frisk igjen. Jeg vet jo egentlig at det ikke stemmer. Et barn er jo aldri skyld i dette, men uansett.

[SuperGlad]

Jeg mener det er stor forskjell på en psykisk syk person og en fysisk syk person.

Hadde min mor fått kreft istedet for å bli psykisk syk hadde livet mitt vært annerledes. Jeg hadde vært med på de tunge stundene, de gode stundene, trøstet og elsket henne, snakket om alt mulig, forberedt meg på det værste. Det hadde selvfølgelig satt spor, og formet meg som person. En stor påkjenning i livet der jeg vil tro kjærlighet og familie ville stått i fokus. Hadde hun dødd hadde savnet vært umenneskelig, jeg ville vært knust og savnet henne hver dag.

Istedet fikk jeg en psykisk syk mor, som valgte meg bort for en mann da jeg var 14 år. Jeg fikk en mamma som lot seg bli manipulert av et annet menneske, som ikke brydde seg om hvordan det gikk meg meg og lillebroren min. Jeg fikk en mor som ringte meg når ting var tungt å gråt å bar seg, der jeg måtte ta tak i ting å være morsfiguren ovenfor henne. For så i neste sekund så betydde jeg like lite for henne. Det gikk på min selvfølelse, det gikk på min oppfatning av hva jeg selv var verdt.

Dette har i hvertfall formet meg. Venter på å bli sviket, at alle rundt meg skal snu ryggen til meg når som helst uten grunn. Jeg stoler ikke lett på mennesker. Det eneste menneske i verden som skulle vært der for meg uansett, hun valgte meg bort. Jeg har perioder der jeg håper på en tlf der jeg blir fortalt hun er død, for alles skyld. Hun har det ikke bra, å ingenting hjelper. Jeg har det ikke bra, resten av familien hennes har det ikke bra. Hun har det vondt, å jeg har ønsket i alle år at hun enten kunne bli frisk, eller velge den lette utveien.

 

DET har formet meg, DET har skadet meg. DET gjør enkelte ting i livet mitt utrolig vanskelig.

 

[Anonym bruker]

Det er et kjent fenomen at alvorlig sykdom kan knekke forhold, ikke fordi at den ene bare blir lei, men fordi det faktisk er en psykisk belastning for begge og en belastning for følelsene mellom partene.

 

Psykiske sykdommer krever mye av en partner og barn. Det er fælt å si det men psykisk syke mennesker tapper krefter av dem rundt seg, selv om det er ikke alltid noe den personen selv ønsker. Psyken henger tett sammen med det fysiologiske, så dersom en person stadig går på tærne for ikke å såre en psykisk syk partner så vil de før eller siden kjenne det på kroppen. Går det også i lengre tid ut over barna, og den syke ikke er i stand til å vurdere sin egen tilstand er det kanskje best for mor og barn å trekke seg litt unna. Men det er vanskelig....

 

Fysiske sykdommer krever også mye, men ofte er det lettere å takle den fysiske delen. Særlig hvis vedkommende selv er åpen og positiv, og klar på at når de er nedfor så er det ikke familiens skyld.

[Anonym bruker]

Huff, dette var forferdelig trist lesing, SuperGlad.

Håper du bare får det bedre og bedre i livet ditt.

Min beste venninne vokste opp med en psykisk syk mor med psykopatiske trekk. Da hun ble mamma for første gang valgte hun å bryte all kontakt med henne.

Jeg ser hvor utrolig påvirket hun har blitt av oppveksten sin og hvor ofte det preger henne.

Jeg får så utrolig vondt av å tenke på barn som vokser opp med psykisk syke foreldre.

[ellen-propellen]

Det er også mer sosialt akseptert å forlate en psykisk syk mann fremfor en som havner i rullestol.

Og den psykiske belastningen på familien er fortsatt enorm.

[blond]

Det kan absolutt være en ressurs å ha (hatt) utfordringer i livet når man skal oppdra barn, men det er ikke problemet/lidelsen/sykdommen i seg selv som gjør ressursen, men bevissthet, kunnskap og klokskap som gir barn av slike foreldre noe ekstra. (det er også mulig å oppnå dette uten å ha ekstra utfordringer i hverdagen).