Gå til innhold

Har selvskading og spiseforstyrrelser blitt en "motegreie" hos unge jenter?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Det florerer jo av blogger om emnet, og man hører og leser stadig om disse jentene.

Hvorfor er det så mange av de nå? Er det er tegn på noe? De skriker jo etter oppmerksomhet...

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Man hører og leser mer om det fordi det er mer åpenhet om tema og at det fins flere fora å ta det opp. Akkurat som psykiske lidelser. Før var det tabu og hemmelig. Nå er det mer åpent og mer legalt å snakke om. Og det er bra.

Skrevet

selskading har "overtatt" for spiseforstyrrelser.. Hvem vet hva mekanismen bak er..Men selvfølgelig dreier det seg om oppmerksomhet. Det er viktig å bli sett, og føler man seg ikke sett kan man ty til ekstreme virkemiddler. Det er trist. og det er vanskelig å fatte at mange går så drastisk til berks. når "uvanen" først er etablert blir det en avhengihet det er vanskleig å komme ut av.

 

Et samfunn med mer medmenneskelighet, oppmerksomhet, empati og kjærlighet er muligens løsningen!

Skrevet

Påstår du at det ikke er mer av det nå enn før da?

Skrevet

De siste år er det blitt mer fokus på mat, overvekt og det å være suksessfull i arbeidslivet, og det presset som ligger på dagens ungdom kan for noen virke umennskelig og umulig. Noen tyr da til ekstrem slanking som fører til spiseforstyrrelse, og noen sliter såpass mye at de tyr til selvskading for å døyve den psykiske smerten med en fysisk smerte.

Skrevet

Jeg er voksen og har slitt med spiseforstyrrelser i snart 17 år. I behandling er det MANGE unge jenter som skriker etter oppmerksomhet. Virker som deres avhengighet/sykdom er oppmerksomheten, at de bruker spiseforstyrrelsen og selvskadingen for å få det. Derfor alle disse bloggene, og fokus på seg selv hele tiden.

Jeg har aldri møtt så mye drama og hunger etter oppmerksomhet enn på en spiseforstyrrelse avdeling.

Nå er det også viktig å huske at veldig mange med spiseforstyrrelser har en personlighetsforstyrrelse, slik som borderline, emosjonell ustabil osv. Derfor denne trangen til å søke oppmerksomhet hele tiden.

Det har jo også blitt lettere å få det nå med internett etc.

Skrevet

Det var et veldig godt poeng, 10:40.

At sykdommen deres er behovet for å bli sett! Jeg har alltid bare tenkt at hvis de bare gjorde det for egen del, så trenger de ikke kutte armer, hender osv. men de VIL jo bli sett, for å få oppmerksomhet på den måten. Trist.

Skrevet

10:40 her igjen ;

Og det "dummeste" man kan gjøre er å kommentere på disse bloggene "åhh, stakkars deg, du har det så fælt bla,bla,bla" da mater man dem jo med det de vil ha.

 

 

Skrevet

Jeg har alltid vært hard på slikt, blir bare irritert og føler ikke sympati. Burde sikkert det, for det ER jo en lidelse, selv om det er en annen lidelse enn de gir uttrykk for...

Skrevet

Jeg vet hvertfall at min egen spiseforstyrrelse vil jeg holde for meg selv. Ikke dele den med hele verden. Det beste er at ingen vet noe.

Skrevet

Jeg har inntrykk av at de girer hverandre opp med disse bloggene sine. Skremmende!

Virker nesten som om det er "tøft" å ha arr på armene nå - ser mange unge som ikke prøver å skjule at de er full av kutt på underarmer og legger...

Skrevet

Mange av disse har faktisk ett skrikende behov for oppmerksomhet..

 

I min tid som både spiseforstyrret, selvskader og blogger har jeg opplevd mange som kommer å skyter til meg, som sammenligner seg med meg og synes det er såå "kult" å kutte dypere enn venninnen. Eller være mer spiseforstyrret enn venninnen...

 

Det virker faktisk som om det er litt på moten nå. Men så vet jeg faktisk også at det er flere som står frem med det - og det har vel gjerne noe å si??

Skrevet

Jeg drev med selvskading da jeg var i tenårene. Det handlet ikke om oppmerksomhet. Det var kun ei venninne som vet om dette fordi hun ved et uhell så arrene mine. Ingen andre visste det. Det er nå 10 år siden jeg gjorde det sist og jeg har ikke plaget noe med dette. Så for meg handlet det aldri om oppmerksomhet.

 

Jeg begynte med det etter at jeg ble voldtatt som 15 åring. Jeg hatet meg selv og kroppen min. Ville egentlig ta livet mitt, men jeg turte ikke. Men jeg "lekte" med tanken da jeg kuttet meg opp på armene. Tenkte at en dag så kom jeg til å skjære over pulsåra mi, når jeg fikk nok trening og ble sterk nok.

 

Så begynte jeg å kutte meg hver gang verden gikk i mot meg. Kranglet jeg med foreldrene over en filleting gikk jeg rett inn på rommet mitt, kuttet meg til blodet rant og sa til meg selv "ja ser du, du fortjener å ha det vondt for du er så dum". Eller vis jeg kranglet med kjæresten så kuttet jeg meg. Også hvis jeg ble såret over å bli stengt ute i vennegjengen eller ett eller annent. Da "straffet" jeg meg selv ved å kutte meg. Jeg kunne bare ha det så godt tenkte jeg, fortjente å bli kuttet var det jeg tenkte.

 

Etterhvert utviklet det seg til å bli en mani. Jeg måtte kutte meg flere ganger om dagen. Jeg måtte kjenne at det svei og brant i armene mine. Jeg fortjente å gå med denne smerten hele tiden. Så jeg utvidet kuttestedene mine(før gjorde jeg det kun hjemme på rommet mitt) jeg begynte da å kutte meg på skolen, på toalettene. Flere ganger besvimte jeg, men det var bra tenkte jeg. Jeg fortjente jo det.

 

Da var jeg 19 ble jeg gravid og visste at dersom jeg skulle beholde kom jeg til å måtte ta blodprøver osv, og da ville legen se at jeg kuttet meg. Jeg var livredd for at noen skulle oppdage hva jeg drev med, så jeg bestemte meg for å slutte. Jeg fikk omtrent abstinenser av å slutte, begynte da å heller slå meg selv i hodet, for det kunne ingen lege se.

Men etterhvert som babyen vokste inni meg, ble jeg friskere i hodet og jeg tok meg selv virkelig i nakken og sluttet med det greine.

 

Nå er jeg over 30 og føler meg frisk. Men jeg skulle ønske jeg kanskje hadde fått hjelp av noen. Da var tungt å bære dette inni seg helt alene, så for meg handlet det absolutt ikke om oppmerksomhet. Jeg ville ha minst mulig av det. Men jeg ville ha hjelp til å takle tiden etter voldtekten. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det, så jeg taklet det på min måte. Jeg bærer på mange hemmeligheter som ingen av mine nære vet om, og det var for å beskytte de. Jeg ville ikke at foreldrene mine skulle få livet sitt ødelagt fordi dere lille datter ble voldtatt.

 

Min mor hadde vel aldri greid å sove godt om natten igjen. Så det var det stod i hodet på meg. Beskytte de rundt meg mot mine smerter. Jeg ser jo nå at det kanskje ikke var mitt beste valg, men jeg var 15 år og visste ikke hva som var riktig.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...