Hvordan har dere det etter fødselen?

[Anonym bruker]

Fødte for en uke siden, og føler ,eg bare sliten og deprimert. Har verdens nydeligeste baby og er helt oppi skyene forelska i hele gutten.

 

Problemet er at jeg føler jeg ble kasta rett tilbake i hverdagen. Har to barn fra før som har vert mye hjemme pga fridager og planleggingsdag i bhg osv. Og samboeren min har vert på jobb så jeg har tatt meg av alle.

 

Har ikke komt meg etter fødselen. Sliter med å gå, sliter med vonde sting, sliter med amming og såre brystvorter og brystbetennelse, og har hatt konstant hodeverk etter fødselen som ikke går bort etter å ha tatt paracet. Og så er det jo opp å amme og bytte bleier på natta, så har ikke fått hvilt skikkelig ut etter fødselen.

 

Storesøsknene er lei av at jeg ikke klarer å leke med de, så de bråker og krangler og nekter å høre på meg. Det ender med at jeg klikker og kjefter på de, kaster de på gangen og sitter i stua og gråter etterpå.

 

Har ingen å hjelpe meg heller. Alle er opptatt med jobb. Om ettermiddagen kommer samboeren min hjem og er verdens beste. Får sove middag selv om han er sliten selv. Han har prøvd å få fri fra jobben for å hjelpe meg, men det fikk han ikke. Det var visst helt krise på jobben da...

 

Er det sånn det skal være? Er dere hjemme med alt ansvar for alt og alle rett etter fødsel? Har lyst til å pakke en stor koffert å reise tilbake til fødeavdelingen og være der i en måned og bli dullet med.

[Anonym bruker]

Jeg har det ganske bra nå =) Har en liten en på en mnd, ammingen går fint og han begynner å ta flaske nå i tillegg (slik at jeg kan få sove en natt i fremtiden mens mannen tar han) Er jo litt sliten i rygg og nakke etter amming, men det går seg vel til når jeg behersker riktige ammestillinger.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det likt som deg den første måneden.... Bortsett fra at jeg ikke har eldre barn, så holdt jeg på å gå på veggene fordi jeg var så sliten og deprimert, og hadde vondt i underlivet og mannen min var på jobb hele dagen...

 

Men nå går det bedre og bedre dag for dag! Det er helt utrolig hvilken forskjell det har blitt. Men jeg tror jeg var i ferd med å gå inn i en fødselsdepresjon, og vil råde deg til å snakke med helsesøster hvis du føler det samme!

[Anonym bruker]

Følte det også slik som deg.

Alt ble overveldende og jeg følte hverdagen kom for fort.

Ingen stod på påler for meg og ropte hurra slik de gjorde med de første barna.

Følte også min mann var for lite til stede.

I ettertid ser jeg at jeg var en ustabil og svært hormonell.

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Men han har da krav på velferdspermisjon fra jobben, uansett om det blir krise der...?

Det er da ikke han s problem!

Nå er det jo krise i hjemmet og familien i stedet, syns da virkelig han må stå på krava og få være hjemme med dere i de to ukene!!!

 

Sjekk det ut, om jobben virkelig har lov til å nekte ham det.

[Anonym bruker]

Hei

Huff, stakkars deg. Alle pappaer har i følge norsk lov rett på 14 dager velferdpermisjon i forbindelse med fødseL. Man har ikke krav på lønn men det har blitt veldig vanlig at arbeidsgiver lønner pappaen i denne perioden.

Lykke til

[Anonym bruker]

Han sa i fra for flere mnder siden at han kom til å bli borte i to uker etter fødselen så de har hatt god tid på å finne vikar, men den dagen han ringte å sa i fra om fødsel og at han skulle ha fri ble det plutselig helt krise... De er helt håpløse hele gjengen! Tror ikke de kan nekte han å ta fri, men han er livredd for å få sparken, for han er fortsatt i prøvetid. Og her vi bor er det ikke lett å få ny jobb!

 

Godt å høre at det har blitt bedre etter en mnd! Er nok veldig hormonell jeg også! Gleder meg til å bli normal igjen..

 

 

hi

[Prinsesse Kuul]

Jeg fødte for ni dager siden. Samboeren min har vært hjemme sammen med oss fram til i dag og nå har mamma kommet på besøk for å bli en uke. Jeg har ett barn fra før av.

 

Jeg føler jeg har masse energi. Litt smerter i skuldre og nakke, men ellers i god form. Er veldig glad, for barnet og fordi jeg ikke er gravid lengre.

 

Det høres for meg ut som samboeren din må lære seg å sette ned foten på jobb og kreve sin rett. Hva er viktigst? Din og barnas velvære eller sjefens annerkjennelse?

[Anonym bruker]

Jeg fikk nr 4 i januar, så det er en stund siden jeg var fersk fra føden, men da jeg kom hjem, var de tre eldste på barnehagen. Mannen min jobber også mye i perioder, og så brakk toåringen lårbeinet, da var det ikke kult! Men jeg har heldigvis venninner og slekt som hjelper meg, kanskje du også har en venninne du kan be om hjelp? Folk vil ofte gjerne hjelpe, om det så er å trille en tur så du får tatt deg en lur på dagtid. Lykke til!