Gå fra 2 til 3 barn?.trenger råd....

[imperator]

Jeg har to gutter, og kjenner jeg har muligens har lyst på et til barn.

Men mannen min sier han helst ikke ønsker flere, men hvis jeg føler sterkt for det så vil han gå med på det.

 

Er det flere her som er i samme situasjon, og som evnt. har fått et til barn?

 

Synes dette er en vanskelig situasjon, føler meg ego som vil ha et barn til.

Vi har nettopp hatt en litt tung periode med syke barn i heimen, lite søvn deretter. Blir automatisk mer krangling mellom oss, og dette har fått meg til å være usikker på om vi vil takle å få nr. 3. Tror at ansvaret på nr. 3 vil falle mer på meg, og at jeg ikke kan spørre min mann om hjelp til diverse da. Han er av den typen som må delegeres oppgaver til, hjelper ikke til så mye sånn uten å bli spurt.

 

Akkurat nå ser jeg iallfall litt svart på det, fornuften sier at vi ikke bør få flere barn. Heller bruke kreftene våre på de vi har. Må sies at yngstemann er 6 mnd, og at hvis vi skal ha et barn til blir det evnt. ikke noe av før om et år. (å bli gravid)

Men kjenner i hjertet mitt at jeg liksom ikke er ferdig, synes og det er kjekt at barna har mange søsken. Men såklart det bør jo ikke gå på beskostning av de barna man allerede har.

 

Håper det er flere som kan komme med råd, erfaringer og innspill her. Ble visst langt dette her.

 

[SpongeBob]

Har to gutter, født 04 og 07, og hadde veldig lyst på en til men mannen min syntes to holdt veldig. Brukte sommeren 2009 på å "sørge" over at vi ikke skulle ha flere, at jeg ikke skulle være gravid eller ha baby igjen osv - og da høsten kom var det i grunn helt OK. Ga bort alt i boden osv og lo godt da våre jevnaldrende naboer plutselig skulle ha smått igjen - og så begynte jeg å få mistanke om at vi hadde vært litt uforsiktige...

 

Var rimelig skjelven da jeg skulle fortelle mannen min at jeg trodde muligens kanskje liksom atte! Men han tok det veldig pent, og tredjemann spreller for tiden godt i magen min - termin i juli.

 

Svangerskapet har vært MYE tøffere enn med de to forrige, men så er jeg også 36 år nå og har jobbet mye denne vinteren. Guttene gleder seg til å få en lillebror til, mannen min ser lyst på alt bortsett fra å få plass til et barnesete til i bilen - så nå bare venter vi! Jeg ville kanskje ikke hoppet i det av fri vilje, men et barn er jo en gave uansett så her er det bare å se hva som skjer og ta tingene som de kommer, tenker jeg:)

[fjellfiol]

Jeg har også to gutter, 6 og 4 år. Var leeeeenge i tvil om at dett var dett, at vi hadde nok med de to flotte fyrene vi har. Men etterhvert så vi vel at to kanskje blir litt lite....? Vi tippet lenge mellom "alt er jo blitt så enkelt nå, de er jo blitt så store, skal vi orke å begynne på nytt?" til "men unger er jo så herlige, skal vi virkelig bare ha to?". Nå venter vi i alle fall nr.3, om ikke før i desember, men dog så klar for å bli trebarnsforeldre. Vi er enige om at vi kommer ALDRI til å angre på de ungene vi får, bare evt de vi ikke fikk...... Den hektiske hverdagen klarer vi alltids, 2 eller 3 spiller vel ikke alt for stor rolle, rutinene er jo der uansett......

[ingridmarie]

hehe, dette kunne jeg ha skrevet selv! Hadde den følelsen av at det ville manglet en, om vi ikke gikk for tredjemann.. Men mannen ville stoppe på to. Selv om det meste av barnestell og nattevåk alltid har vert mitt felt. Ba han derfor om å sterilisere seg, slik at jeg iallefall kunne slutte på P-pillen som jeg har hatt mye ubehag av å gå på. Nei, det ville han ikke, kunne jo være at han fikk lyst på flere.. Vel, jeg nærmer meg 37, så viss det skulle bli flere måtte det bli nå eller aldri. Litt gambling med sikre perioder funket i et års tid, men nå er lillemor på veg, og vi er heldigvis begge blitt komfortabel med det. Vi gleder oss!

[maria isabell]

ikke føl deg egoistisk som vil ha flere barn.) det er en stor gave til de to barna du har og det barnet du får...søsken er gull verdt:) vi er 4 søsken og er veldig takknemlig for det..mamma har gjort en utrulig flott jobb:)

 

her venter vi 3 små på 3,5 år og gutten vår er kronisk syk store deler av året..mannen lar meg stort sett styre hvor tett vi ønsker oss barna og hvor mangen...han nevner til tider at vi snart budre stoppe...men på en anna side er han veldig glad i barn og elsker liv rundt seg...føler meg ikke egoistisk,men at eg gir mine barn en stor glede, trygghet og rikdom i livet:)

[maria isabell]

viss du får mesteparten av arbeidet med nr 3 trenger vel ikke det være noe dummt?

 

her tar eg mesteparten av arbeidet her. nattevåke og har alle barna hjemme hele dagene, ofte helt til kvelden...mannen er veldig flink på kveldene og i helgene... syntes denne fordelinga er helt fin:) litt tungt når det blir mye nattevåke...men koser meg veldig med å være hjemme og stelle med ungene:)

[Gjest Antarctica]

Hvis det går på bekostning av forholdet du har til mannen din vil jeg si det ikke er verd det. da sitter du kanskje en dag med tre skilsmissebarn i stedet for å fortsatt være gift og ha "bare" to....

 

Husk at selv om dere snakker om dette og han ikke blånekter, så kan det føre til dårlig stemning og mye konflikt etterpå. Du kan f eks ende med å føle deg sviktet, sint og urettferdig behandlet, og han likeså, dersom dere får et barn han ikke ønsker seg, men "går med på", og som han følgelig hjelper lite til med...

 

To friske barn er en gave, og dere er heldige som har hverandre og en hel familie. Jeg ville ha rådet deg til heller å si til mannen din at famlilielivet som helhet er viktigere enn det evt nye barnet, men at du gjerne vil ha en dialog med ham om hva han mener er fordelene og ulempene ved å bli flere.

 

Hvordan vil han f eks bruke den tida dere "sparer" ved å bare ha 2? Drømmer han om reiser og ferier med deg og barna, vil han ha mer av sin sexy og forelskede brud tilbake, eller er han bare kjei og lei og syns barn generelt er et ork? Hvordan vil du greie tre barn hvis han bare er sånn passe motivert til å hjelpe, og hva slags forhold ser du for deg at den nye får til faren dersom det er du som i overskuelig tid skal være hovedomsorgsgiver?

 

Hvis dere kan snakke litt "kaldt" eller nøytralt om dette uten å falle inn i emosjonelle feller (da mener jeg, en emosjonell felle er f eks en samtale der du gråter og trygler, eller der han bruker dine tunge sv.skap og syke barn "mot deg"), så kanskje dere kan komme nærmere en løsning på noe dere begge kan leve godt med.

 

Jeg opplevde dette så sterkt en gang for lenge siden at jeg ga min daværende mann an advarsel: hvis du fortsatt ikke vil ha nr 2 når nr 1 begynner på skolen, vil jeg komme til å finne noen andre som jeg vil leve med og ha familie med.

 

Jeg gjorde det jeg hadde tenkt, flyttet, fant ny jobb og etter et år ny mann. Det var prekært for meg å få flere barn, og han fikk en lang, lang frist (jeg ga han tidspunktet 2-3 år før skolestart...)og han ville fortsatt ikke. I dag er han samboer, helgefar, stefar og nybleven far, og det viste seg dermed at det var med MEG han ikke ville ha flere, og det respekterer jeg. Men jeg er glad jeg ikke presset det igjennom. Vi hadde begge blitt misfornøyde, og vi hadde uansett vært skilt i dag...

[imperator]

Takk for svar allesammen. Veldig fint å høre ulike sider.

Er ikke lett dette, og tenker at jeg bare bør slutte å tenke på det rett å slett. Men lettere sagt enn gjort.

 

Pasha: som du sier så bør vi vel ha en samtale etterhvert om det. Problemet til mannen min er vel det at han ikke liker "baby"-perioden. Han skulle helst sett at de ble født som 3-4-5 åringer.

 

Får prøve å la vær å tenke for mye på det, og heller ta en avgjørelse om ett års tid. Merker at jeg rett og slett ikke har godt av å være i permisjon så lenge, blir altfor mye fokus på unger. Litt for lite input av andre ting.

[06,07 og spire nr 3 i 2010]

Jeg følte etter nr 2 at jeg ikke var ferdig, og jeg ønsket 1 barn til. Min mann ønsket "kun" 2 barn, men når vi la grunnene våre på bordet og argumenterte for og imot, ble hans litt svake for å si det slik.hehe. han var ikke slik at han sa NEI jeg nekter, men mere er ikke 2 nok da? Når vi var i besøk hos andre var det alltd han som endte med babyene på fanget og det var han som tok initiativet. Han er en kjempe flink pappa:)

 

Nå venter vi nr 3 og alt er kjempe fint. Jeg kjenner på meg selv at dette blir den siste. Mannen er enig;) synd det ikke var tvillinger.haha.nei da.

 

men 3 unger på 4 år er bra:)

[#Aurora har tre gutter#]

er i samme situasjon som deg.Jeg har veldig lyst på et barn til.Har to gutter på 2 og 3 år.Men første mann slett vi veldig,måtte ha lege hjelp og fikk pergotime og ble gravid helt på slutten av den kuren.Fikk beskjed på sykehuset at jeg ikke kunne bli gravid på egenhånd så ville jeg bli gravid igjen så måtte jeg ta kontakt med legen igjen.Vips 3 mnd etter gutten ble født var jeg gravid på nytt.Føler at jeg ikke fikk nyte det svangerskapet og den tiden.Vi hadde to tette,bygde hus og min svigerfar ble brått revet i fra oss i ei mc ulykke.Jeg satte igjen helt alle med alt,min mann hadde mere enn nok med seg selv og sorgen var tung og merker den er der enda snart to år siden ulykken.

Min mann har ikke noe speielt knyttet til sitt siste gutt på 2år(var kun 5uker når farfaren døde)det var jo jeg som var der hele tiden for han.

Og nå mener han at han har det så godt som mulig,guttene klare seg litt alene,han får trene så mye han vil osv.Men jeg vil ha en til og vet jo ikke hvor lang tid det tar og bli gravid igjen etter og ha brukt perevansjo i 2år..kanskje tar det lang tid igjen eller fort..hehe.Men kjenner at jeg ikke gir meg enda...allkevell jeg skal være fornøyd med de to guttene jeg har..jeg som egentlig ikke kunne få unger!

 

Stå på..