Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #1 Skrevet 17. mai 2010 Jeg har vokst opp med mor og far som er rusmissbrukere..mest alkohol men sterker dop som speed og piller og sikkert andre ting også.. Jeg er 30 år å har greid meg fint her i livet Har ett barn på 7 mnd jeg ELSKER overalt på jord ,har fått meg en utdannelse som jeg har jobbet med i 10 år å er på vei med ny utdannelse pga omskolering,jeg har greit nettværk rundt meg og noen nære venner,jeg har nådd målene mine her i livet yrkesmessig ,og på private plan soeks å ta førerkort,fullføre utdanning,kjøpe leilighet osv,så nå er neste mål å bli økonomisk uavhengig ,gjennomføre høyere utdannelse,være en god og trygg mor ,få meg ett hus med gode omgivelser for barnet mitt som nå er 7 mnd og litt andre "matrielle" ting+bli gjeldsfri ikke minst....Jeg er alene med barnet mitt og har liten kontakt med bf annet en at jeg gjør alt i min makt for at barnet og bf skal ha så god kontakt som mulig. Men jeg har ingen å lene meg på hvis noe skulle oppstå både moren og faren min er disfunksjonelle og bf har sitt eget liv.Har ingen som kan ta meg imot hvis jeg sklal kolappse!Moren min er missunelig på meg fordi jeg har greid meg bedre en henne og hun får meg altid til å få dårlig sammvittighet fordi jeg er "bedre og penere" enn henne som hun sier.Har brukt opp vennene min i krisesiuasjoner gjennom livet ..Har ingen å feire jul,17mai osv med og venner har sine egene planer.Jeg som egentlig er så familiekjær og har altid drømmt om å skape tradisjoner ,gode minner og ha ett stort rundt bord på julaften med famile og barn rundt.. Det som gjør så vondt i hjertet er at barnet mitt ikke har NOEN andre en meg..Jeg elsker henne over alt på jord ,men føler så skyld for at jeg satte henne til verden uten noen familie,og nei det er ingen kusiner ,tanter,grantanter osv der ute heller.. Forhold greier jeg ikke ta være på sikkert mye på grunn av at jeg har så mye bagasje,men også fordi jeg er dårlig til å velge menn..Så jeg har bestemmt meg for å leve uten en mann fordi jeg er redd jeg vil dra barnet inn i ett negativt forhold meg krangling og ustabilitet.Jeg vet hvordan det er å ha det sånn og vil ikke at mitt barn skla oppleve det samme!! Hva i allverden skal jeg gjøre for å få denne shitty sjebnenen til å bli positiv og noe tilnærmet "normal".. P.s skal begynne til psykolog,men må innrømme at jeg er litt redd de for jeg føler de kan bruke det imot meg feks til bv og vri det om til at det er jeg som er gal,dårlig mor osv osv...Kan sånt skje?Har "mistet" en bror til bv på en svært truamatisk måte så jeg stoler ikke på slike offentlige instanser som bv,politi,psykolog men heldigvis har jeg en lege jeg stoler på..Og beklager dårlig sammensatt teks og dårlig grammatikk,værså snill å ikke heng dere opp i det hvis det er noe feil..trenger bare evt noen råd:)
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #2 Skrevet 17. mai 2010 Jeg kan ikke gi så mange råd annet enn at man fint kan ha koselige tradisjoner som familie uten at familien består av så mange. Pappa hadde lenge ansvaret for meg og søsteren min alene og det var koselig nok det (før han begynte å drikke). Barnet ditt vil jo vokse opp med å ha bare mamma og for henne vil det være det normale :-) Men hva med broren du mistet, kan du finne ham og kanskje bli venner med ham nå i voksen alder? Ellers tror jeg nok ikke at psykolog kan brukes i mot deg. Hva skulle man si om det liksom? "Huff hun tar ansvar og skaffer seg hjelp før hun får alvorlige problemer"? En psykolog hjelper jo mest folk det egentlig ikke feiler noe og hvem som helst kan gå hos psykolog.
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #3 Skrevet 17. mai 2010 Takk for svar:) Joda jeg vet at man godt kan ha det hyggelig med få familemedlemme på feks julaften ,men når det bare er 1 mamma og ett barn rundt julebordet år etter år blir det ikke heeelt det samme!Men det er ikke det jeg er mest bekymmret for for man kan jo altid invitere seg selv hjem til noen selvom det skjeldet blir noe tradisjon da man ikke kan bare innvitere seg selv hjem til en vennine år etter år,men dette handler litt om at jeg syntes det er sååååå veldig trist å ikke ha noen som vil være der for meg i "tykt og "tynt" som i mine øyne er en familie..man kan ha værdens beste venner og kjærester men kan seff ikke regne og ta det for god fisk at at de vil være der for deg som en familie vil være... hi.
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #4 Skrevet 17. mai 2010 Det forstår jeg veldig godt HI. Jeg har bare søsteren min av familie (bortsett fra barna) og det er utrolig godt å vite at jeg og søsteren min alltid er der for hverandre. Men man må jo bare gjøre det beste ut av det man har her i livet. Klem, annie ovenfor deg
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #5 Skrevet 17. mai 2010 Helsearbeidere har opplysningsplikt hvis de er bekymret for en mors omsorgsevne, og det kan jo nettopp skje når man går til psykiater/psykolog at det avdekkes noe som vekker bekymring. En del personer er "ramme" på det å sende bekymringsmeldinger dersom de er bare litt bekymret, mens andre sender aldri selv om de ser barn bli ødelagt rett for ansiktet på seg... Jeg ville derfor ikke ha snakket med psykolog hvis jeg hadde tanker om å skade meg selv, anså meg selv som deprimert eller ustabil, eller andre drastiske tanker. Da ville jeg heller snakket med en prest, en sjelesørger, Kirkens SOS eller Mental Helse. Disse har nemlig ikke opplysningsplikt, og du kan si nærmest hva du vil til dem (håper jeg da, ikke godt å vite når Storebror ser deg).
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #6 Skrevet 17. mai 2010 åja,glemte å svare ang broren min...Han er 19 år å har bodd ho fosterfamile fra han var 6 til 15..Nå er han i opprør å har nok med sitt og er redd det ikke vil gå så bra med han som med meg,,mye dop og kriminalitet tross att jeg virkelig hat prøvd å være tilstede å hjlpe med det jeg kan!Men det blir så deprimerende at jeg detter lett i kjelleren av det å kan rettogslett ikke utsette meg selvfor det siden jeg må ta vare på den lille som jeg fortsatt ammer... Takk for klemmen:=) Skulle ønske det var en snill liten familie som kunne"adoptere oss jeg ,selvom det høres helt galskap ut...!
blond Skrevet 17. mai 2010 #7 Skrevet 17. mai 2010 Veldig flott at du begynner hos psykolog og er villig til å jobbe med deg selv, det tyder på ressurser og selvinnsikt!! Min oppfordring til deg er å jobbe aktivt med nettverk. Engasjer deg og bli kjent med nye mennesker, ha et åpent hjem. Nettverket dukker ikke opp av seg selv, men hvis du jobber aktivt hele tiden vil du se at det nytter. Lag nabofest i hagen/på gårdsplassen, begynn på babysang el.l, vær ute hver dag på steder du finner foreldre med barn, veksle noen ord med naboen og bli langsomt kjent med hverandre, bli med på dib-treff! Trist å høre at du har hatt en vanskelig barndom, men godt å høre at du ikke lar den stoppe deg! Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #8 Skrevet 17. mai 2010 Ja ikke sant!! Skummelt det der altsa..magen min vrir seg av å tenke på det..Jeg har ikke slike tanker om selvmord osv..Har jobbet mye med meg selv,og min egen psyke så vet hva jeg må gjøre hvis jeg blir litt nedfor og fortvilet.Har gått til coach(?) en gang i uken ett helt år så har jobbet mye med meg selv,mål,tanker osv..men trenger å gå litt dypere nå føler jeg for jeg er ikke sikker på hvilke påvirking det med min barndom egentlig har på meg..Knakje jeg hadde greid å hatt ett forhold hvos jeg ble kvitt grums og dermed stifte en liten familie:) hi
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #9 Skrevet 17. mai 2010 Hvordan kontakter jeg en prest, en sjelesørger, Kirkens SOS eller Mental Helse.? hi
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #10 Skrevet 17. mai 2010 Du kan jo sette inn en annonse der du spør om en familie å besøke i helgene? Kanskje frivillighetssentralen kan formidle noe. Ikke sikkert du tar sjansen på å ta kontakt med Barnevernet og spørre om besøkshjem. Men det er altså en mulighet. I forhold til nært fellesskap, kunne kanskje Frelsesarmeen vært noe. De har stor toleranse for folk som har hatt rusproblemer eller alkoholproblemer. Nå har ikke du selv hatt slike problemer, men du kan sikkert snakke med Frelsesarmeen om din familie.
blond Skrevet 17. mai 2010 #11 Skrevet 17. mai 2010 Du ringer prestekontoret, bruk telefonkatalogen. Høres ut som du trenger å gå dypere, men samtidig høres du veldig bevisst ut. Hvis du vet hva du trenger hjelp til kan det være lettere å hjelpe deg. På den andre siden har en psykolog erfaring og faglig kunnskap og bredde, noe som skiller h*n fra de andre yrkesgruppene som er nevnt. Jeg vil også tipse deg om psykiatrisk team i kommunen som kan gi deg en vurdering av hjelpebehovet ditt. Det er gratis. Ring Psykiatriteamet, mulig det heter noe annet i din komune.
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #12 Skrevet 17. mai 2010 Jeg har liten familie selv og er nesten fristet. Forresten har jeg trivdes godt med å gå i kirken. Selv om jeg ikke egentlig tror på oppstandelsen og alt det der er jeg veldig glad i fellesskapet i kirken. Det kan jo ikke erstatte familie, men det hjelper i hverdagen. Her vi bor arrangerer kirken trilleturer for barnefamilier, for eksempel, og det er en veldig fin måte å bli kjent med andre med småbarn på
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #13 Skrevet 17. mai 2010 Jeg selv går hos gestahlt terapaut. Der er fokuset mer på her og nå og jeg synes det hjelper uten at man må grave fram all møkka på en gang. Det gjør ofte psykologer og det hadde blitt for mye for meg tror jeg. Siden jeg har barn må jeg jo fungere i hverdagen, tross alt. Men det koster mer enn psykolog m/henvisning da. Jeg betaler 650,- per time (får en hel klokketime per gang).
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #14 Skrevet 17. mai 2010 Mange synes det er enklest å ikke møte disse personlig. Da kan man søke på nettet etter "nettprest", "nettmenighet" eller lignende. Kirkens SOS og Mental Helse er telefonnumre du kan ringe. Ringer man ofte kan det bli dyrt, men det er sannelig også dyrt å gå til psykolog! Prest eller sjelesørger finnes i menighetene rundt omkring. Det føles nok naturligere å ta kontakt dersom man allerede har gått en stund i menigheten. Det kan avtales tid for samtaler. Prester er jo vant til å ta seg av sørgende mennesker.
Gjest Skrevet 17. mai 2010 #15 Skrevet 17. mai 2010 Jeg har snakket med prest og fått litt sjelesørgingshjelp, uten at jeg tror så veldig på mye av det i bibelen. Men vet du, det var utrolig god hjelp i det! Så jeg vil anbefale deg å ta en telefon og avtale et møte med presten.
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #16 Skrevet 17. mai 2010 Tror ikke du skal frykte BV, uansett om noen hadde sendt en melding. BV kommer ikke å "stjeler" barnet ditt. Men du må jo forstå at BV ikke kunne se på at dere vokste opp med rusmisbrukende foreldre. Jeg jobber i BV, og vi har hjulpet mange enslige mødre med lite nettverk. Vi har opprettet "reservefamilier" for dem, hvorpå disse har fungert både som besøkhjem/ avlstning for barnet, samt mor og barn har kunne vært hos dem i jul/helligdager etc. Dette har vært og er noen fantastiske tiltak som både mor og barn anser som uunværlig. Selv om du ikke har fått den omsorgen du skulle hatt, er det ikke dermed sagt at du ikke er noen god omsorgsperson. Det virker på meg som du har fått til mye i livet, og har masse ressurser boende i deg. Det er ikke rart om du har med deg bagasje, hvem ville ikke ha det. Men du ønsker å jobbe med det. Ikke vær redd for å ta imot hjelp fra det offentlige, samme hvem det skulle være. Sender deg masse klemmer.
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #17 Skrevet 17. mai 2010 Jeg kommer forresten også fra et ganske dysfunksjonelt hjem og vurderer å begynne med dette opplegget: http://www.acanorge.org/ Men jeg har hørt fra en venninne som snart er gjennom hele programmet at det krever veldig mye av deg og derfor er det kanskje best å vente med sånt til du har bygget opp et nettverk sånn at du har gode venner å støtte deg til. Selv fungerer jeg bra og har venner og familie, men kjenner samtidig at jeg har diverse bagasje jeg burde rydde opp i.
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #18 Skrevet 17. mai 2010 Ja jeg har tenkt mange ganger at jeg skulle satt inn en annonse ! Men tørr liksom ikke å redd noen skal kjenne meg igjen ..Sikkert en del som kommer til å kicke på en sli annonse "ung jente på 30 med ett barn ønsker å bli adoptert bort til en liten hyggelig familile "det er jo bare evt å gå inn på annonsen ,si at man er intressert og dermed er det lett å få adr og tlf...Har ikke snakket i detalje om hvordan jeg tenker rundt dette til venner.Er redd for å bli behandlet annerledes dersom jeg sier alt ,enten med sympati eller at de "mister " respekt.. tusen takk til dere som svarer meg..
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #19 Skrevet 17. mai 2010 Annonseteksten behøver ikke være fullt så utleverende... Hva med "Lita jente søker snille reserve-besteforeldre"? Det finnes visst noe som heter Familievernkontoret, som kan være verdt å kontakte.
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #20 Skrevet 17. mai 2010 Familievernkontoret driver ikke med den slags. De driver med megling og barnefordelingssaker... Det er en god idè å sette inn annonse i avisa, ellers så er det hovedsaklig barneverntjenesten som formidler denne type tjenester. Det går an å ringe kommunen å spør om også andre instanser formidler.
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #21 Skrevet 17. mai 2010 Hvorfor ble du boende hjemme mens din bror havnet i fosterhjem??
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #22 Skrevet 17. mai 2010 Ok..Kan dere snille jenter komme med forslag på hva jeg evt skla skrive i teksten?Jeg øsnker jo egentlig mest reservebesteforeldre for barnet mitt ,men og jeg hadde satt pris på reserveforeldre..det blir kankje litt drøyt??
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #24 Skrevet 17. mai 2010 han er 13 år yngre enn meg og min mor hold seg i skinnene til tider ,men det tok helt av da han var rundt 3,da greide hun ikke sjule det lengre... som en her over skrev"du må jo forså hvorfor bv ikke kunne se på dett" da jeg sa jeg var redd bv..det var ikke det at noen kom å "reddet " oss men de gjorde det på en meget ukorekt,ulovelig,unten 0 tilvennig osv osv..var en stor rettsak om det i mange år og tilslutt fikk vi retten på vår siden at de hadde behandlet denne saken heeelt feil og IKKE til barnes beste..det burde vært en eller annen for for tilvenning osv osv... hi
Anonym bruker Skrevet 17. mai 2010 #25 Skrevet 17. mai 2010 Kjempeleit å høre at bv har taklet det så uprofesjonelt. Kjempeleit både for deg og for broren din. Synes det er trist for at dersom barnevernet hadde handlet korrekt, kunne du ha hatt den familien du savner for deg og jenta di i dag :-(
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå