hvordan gjøre stebarn fornøyd?

[Anonym bruker]

jeg har hatt en hyggelig 17 mai sammen med stebarn og barn. stebarnet takket for en hyggelig dag,

 

men så overhørte jeg en telefonsamtale stebarnet hadde med sin mor, hvor han klagde på alt. han hadde kjedet seg, han hadde ikke fått nok penger, ingen av hans kamerater ville gå natursti mm.

 

jeg ble skuffet. slik har det vart i 10 år og jeg begynner å bli lei.

[Anonym bruker]

Men det er da ikke DITT ansvar at barnet er fornøyd. At ingen av hans kamerater ville gå natursti, kan umulig skyldes deg. At han kjedet seg, må jo totalt være hans eget problem. At han ikke fikk nok penger, det sier litt om hvor kravstore noen unger oppdras til å bli, i tillegg til at prisene i Norge er altfor høye.

Hvor var faren da?

 

 

Nå går jeg ut i fra at hos dere har han småsøsken, hos bm er han enebarn. Da må han ta hensyn til masse mer hos dere, hos bm kan han gjøre omtrent som han vil. Sånn er det å ha ste-ditt og ste-datt.

[Anonym bruker]

jeg er kanskje for sensitiv i forhold til stebarnet og tar det mer innover meg. jeg blir også mer såret når han ikke liker maten min, enn når egne barn sier det samme. stebarnet sier æsj til maten min ofte.

 

han har søsken hos oss og fikk en bror hos mor i fjor på denne tid.

 

noe annet han klagde på var at vi kjøpte ett lodd hver til de andre barna våre, og ikke til ham fordi han var ikke der akkurat da. og mora hans hadde kjøpt en sjokolade til sin minste gutt og ingen til ham. dette følte han var veldig urettferdig.

 

han ville også til "byen" og ingen ville kjøre ham.

 

han ville også kjøpe vanngevær. noe mora sa nei til og da sa vi også nei siden mora hadde sakt nei.

 

ikke fikk han nok is.

 

 

 

[Anonym bruker]

du gjør ikke noe mer enn med andre barn; setter grenser og av og til er det umulig å gjøre barn fornøyd,uavhengig om de er stebarn eller egne barn.....

 

 

[junijente fikk julijente]

Er dette ting stebarnet sa til dere, eller til mor? Du skriver ikke hvor gammel han er, men for meg kan det høres ut som han kanskje nærmer seg tenårene?

Du sier at du selv er mer sensitiv i forhold til stebarnets negative bemerkninger enn dine egne barns bemerkninger. Kanskje har han det på samme måte - at han tolker ting mer negativt enn det er ment? At når han ikke får lodd eller sjokolade når de andre får, så ser han ikke at det var fordi han faktisk ikke var der, men oppfatter det som en utestengelse, og at han ikke er en del av familien på linje med de andre barna?

Eller kan det være at han klager litt ekstra til mor for å "beskytte" henne mot deres fine dag sammen? Eller for å få litt ekstra oppmerksomhet fra henne, og "utnytte" at han har to familier?

 

Jeg bare spør, fordi jeg tror vi stemødre ofte har lett for å tolke ting i verste mening... Og som det ble påpekt: du har bare satt grenser, som de fleste gjør for barna sine. Det er ikke alltid like populært, men like fullt viktig og nødvendig.

Prøv å ikke henge deg opp i de negative kommentarene (ja, jeg vet det er vanskelig), men tenk at sånn er det faktisk i ditt hjem og din familie, og de som vil være en del av det, må faktisk godta felles spilleregler.

Forresten: ekstra bonus til dere som respekterte mors nei til vanngevær og holdt fast på det :-)

[Anonym bruker]

Det er fryktelig vanskelig det der. Å være stemor er en utakknemlig rolle - når vi gjør ting riktig blir det tatt som en selvfølge, og når vi gjør ting feil er vi inne i "den onde stemor"-rollen fortere enn svint. Ikke minst i vårt eget hode.

Jeg tror det er der det ofte ligger - i vårt eget hode. En dårlig samvittighet og en redsel for å ikke strekke til og gjøre de feile tingene.

 

[Anonym bruker]

En del skilsmissebarn/stebarn er også ganske flinke til å manipulere foreldrene, og si negative ting om den andre parten for å oppnå fordeler. Trist, men sant.

Det er ikke så mye vi kan gjøre med det, annet enn å ha integritet og vite at vi gjør det vi mener er det beste.

Så vil kanskje barna i ettertid se at du egentlig var en god steforelder...

[Anonym bruker]

Jeg tror at stebarn aldri blir fornøyde fordi de har den livssituasjon de ikke takler. Sorg, sinne og frustrasjon.

Man merker det jo selv også, er man misserabel, og misfornøyd med livet,er man stortsett misfornøyd med alt. Stakkars unger, med foreldre som først og fremt søker egen lykke.

[Anonym bruker]

Min erfaring er at barna er lojale, en dag som 17 mai ville nok barnet vært sammen med begge av foreldrene. Det å juble til den som uteble er nok ikke helt noe barnet har lyst til.

Her har jeg to "stebarn" som jeg har et kjempegodt forhold til. Vi koser oss masse sammen å de vet de kan prate med meg om alt, å det gjør vi også.

Men deres mor spurte for litt siden pappan deres om de likte meg eller ikke, for hun hadde ikke fått noe inntrykk av hvordan forhold de hadde til meg. Å da forklarte han henne hvordan vi hadde det sammen, å at barna prøver å "skåne" mor i redsel for at hun skal bli lei seg/sjalu.

 

Å mamma er å bli mamma, en person man sutrer litt ekstra til

Husker selv da jeg slo meg som barn, å jeg gråt litt. Kom hjem etter kanskje en time å DA begynte å stortute når jeg så mamma

[Anonym bruker]

Hos oss blir stebarna heller aldri fornøyd, ingenting er godt nok og aldri fornøyde. De er sure om faren må jobbe, og de er sure fordi de må legge seg, de er sure fordi de ikke får nok penger, de er sure fordi de ikke får nok klær, de er sure om det blir kjøpt noe til felles, de blir stort sett sure for alt. Tiltross for at de får mye mer av alt, både materielle ting, og av tid med sin far. Faren jobber aldri overtid når vi har dem, vi legger aldri opp til sosialetilstelninger når vi har de, et par bryllup har det riktignok blitt, men jeg har gått i flere bryllup alene.

Han legger minimalt med praktiske ting til samvær, husmaling, bilfiksing, plenklipping, når stebarna er her, er far 100% tilgjengelig. Slik er det ikke for felles. Det er vel også siden de helgene og de ukedagene stebarna ikke er her, har han det så travelt med overtid og praktiske ting at han knapt har tid å spise sammen med oss.

Vi har ikke råd til så mye, men stebarna får sitt, og mere til, de er i en sånn dyr alder. Kunne godt tenke meg å gjort mer med våre barn, bading, og lekeland etc, men det blir svært lite. Og når det blir så er det kun med meg, for far har jo aldri tid.

 

Det eneste barna våre har, som ikke stebarna har er foreldre under samme tak, ellers har de nok mindre av både tid med far og mor. Vi jobber begge to, det gjør ikke deres mor. De har bedre økonomi, og får mer materielle ting. Våre barn er fornøyde og tilfredse, og hans barn er utakknemlige, sure og mistilpass.

 

Tror nok ikke det er så vanlig å faktisk tenke over hvor ille det faktisk er for barna å ha skilte foreldre. Hvor ille de kan bli ramma. Tror nok at for mange barn finnes det intet plaster stort nok for et slikt sår. Enten det, eller så er det ren manipulering for å karre mer til seg selv. Faren springer ræva av seg for å legge tilrette for dem.

Våre barn må tilpasse seg stebarna og tilpasse seg oss. Det eneste stebarna må tilpasse seg er at foreldrene ikke bor sammen, og at foreldrene har nye kjærester, og i fars tilfelles også nye barn.

 

Tror ikke de kan bli fornøyde, som sagt intet plaster stort nok til å dekke såret.

[Anonym bruker]

Det er umulig!