er det sånn det skal bli? Sutre-innlegg

[Anonym bruker]

I dag topper hormonene mine, og 5 uker til termin.

Blir alene med barnet og har ikke hatt problemer med det før nå. BF lovte å være ærlig og det endte med at jeg ble lurt. Nå kan han ikke engang ønske meg gratulerer med bursdagen min og bryr seg katta om hvordan det går med barnet i maven. Og han jeg nå har datet litt, er visst ikke klar for meg likevel. Han har følelser for en annen.

 

Føler meg diger og ulekker, ser kjærester overalt og føler plutselig at dette klarer jeg ikke. Hvordan skal jeg bli en god mor, når jeg ikke engang duger som annet enn "sengekos"? Ja jeg vet det er tåpelig å tenke sånn, men hvem høygravid er rasjonell?

Må bare dele lengselen etter å være noe for noen...

[Anonym bruker]

"Må bare dele lengselen etter å være noe for noen..."

 

Om 5 uker så kommer du til å være den viktigste for "noen" og "noen" vil være den beste babyen i verden. Tenk på det:)

[Anonym bruker]

jeg tenkte også sånn da det begynte å nærme seg slutten på svangerskapet. Nesten som om jeg fikk litt panikk for å vøre alene og ble ganske desperat etter en kjæreste.

 

Det var vanskelig de første mnd med barnet. Situasjoenne med bf plaget meg veldig.

 

Men nå er jeg SÅ glad for at det er som det er. Jeg har rett og slett ikke behov for noen mann i livet mitt. Selvfølgelig det hadde sikkert vært greit etter hvert men jeg har absolutt ikke noe stort behov for det.

 

Og jeg ser mer og mer de positive sidene med å være alene:

- Barnet opplever aldri krangling

- Du får bestemme selv hvordan du vil oppdra henne og hvilke grenser du skal sette

- Slipper å irritere deg over at han ikke stiller opp mer hjemme (ser alle innleggene om det her)

- Det er faktisk ikke så vanskelig å stå opp midt på natten når du VET at du MÅ (jeg har vertfall aldri følt meg så utrolig utslitt)

- slipper det der "din-tur" kranglinga

hadde egentlig mye mer å skrive men fikk besøk så det stopper der

[Anonym bruker]

Takker for gode svar. Det gjør det litt mer ok å ha det slik. Det går over og jeg har en nydelig gave som venter på å møte verdenen. Hun skal få all min kjærlighet og mere til!!

[Anonym bruker]

Jeg var alene fra dag en jeg også, og jeg skal ikke stikke det under en stol at veldig ofte var jeg så utslitt at jeg gråt..

Men så var jeg så "heldig" at jeg fikk et lite kolikkbarn.

Har du foreldre i nærheten? Kommer han til å stille opp for barnet?

 

Etterhvert går det bedre - det er eneste trøsten jeg har til deg.

Nå storkoser vi oss alene, barnet mitt og jeg:)

[Anonym bruker]

HI her igjen

 

Je jeg er så heldig at mine foreldre er i nærheten og stiller opp 200%. Det er veldig godt å ha de, og barnet får flotte besteforeldre.

 

Han har sagt han skal stille opp, men det er sålangt bare prat og han har løyet før. Nå er han rasende fordi han ikke får delt foreldrerett automatisk, så helt ærlig vet jeg ikke om han kommer til å bry seg nevneverdig.

 

Det er godt å høre at det blir bedre, at jeg vil oppleve større gleder enn sorger. Vil ikke bli en bitter mor som ikke klarer å elske det jeg har. Æsj, nå må jeg gi meg her