Takler ikke synet av gravide.

[Anonym bruker]

Enig med deg 20.58

Samboeren min kommer til å bli den beste pappaen, så det stemmer hvertfall ikke her.

Men selvfølgelig, mulig det stemmer hos noen, men syns det er upassende å komme med en sånn påstand.

[Anonym bruker]

Hvis stress skulle påvirke fruktbarhet ville det bety at folk ikke blir gravide i krigstid, i sultrammede land, eller hvis de har alvorlige sykdommer, og det er vel ingen som kan påstå at dette ikke skjer. Stress har ingenting å si for fruktbarhet.

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre om hvordan dere som sliter med å få barn ønsker at gravide skal forholde seg til dere?

 

Jeg synes dette er litt vanskelig selv. Har noen bekjente som jeg vet har prøvd lenge og som heller ikke ble gravide gjennom prøverørsforsøkene. Før vi skulle møte dem ble mannen min og jeg enige om å ikke bringe graviditeten på bane selv (jeg var da synlig gravid og de visste om det fra før). Vi lot det være opp til dem å kommentere om de ville og vi var bevisste på at vi uansett ikke slukke lage et tema ut av graviditeten. I andre sammenhenger prøver jeg også å være litt tilbakeholden med å sprudle over graviditeten...både i forhold til venninner som ønsker seg mann og barn og ikke har det, eller folk jeg er usikker på om har problemer med å bli gravide (dvs at de ikke har barn fra før)

 

 

[Anonym bruker]

det er ikke sånn stress det menes med her da. Stresset med å bli gravid.

[Anonym bruker]

Jeg syntes også det var forferdelig å se gravide, kvinner med barnevogn etc i den perioden da jeg og mannen min prøvde å bli gravid.

 

Vi var til utredning, jeg var ok, han hadde litt dårlige svømmere. Han begynte på sink og selen fra apoteket, og jeg gikk til akupunktur (og til den som spurte ja, du sier hvorfor du ønsker akupunktur, for det er ulike punkter i kroppen som stimuleres alt ettersom hva problemet ditt er).

 

Etter tre måneder var vi gravide (cirka så lang tid det tar før sink og selen virker skikkelig, og han tok ny sædprøve som var helt fin!).

 

Nå har vi to jenter :-).

 

Og til den som sa at "stresser man blir man ikke gravid": Vi stresset som bare det, og ble likevel gravid. Skikkelig teit argument.

[Anonym bruker]

Vet hvordan det er.. Eller: Jeg har ikke hatt noe problem med andre gravide da. Men jeg og mannen min strevde lenge før jeg ble gravid. Brukte ikke prevansjon på et par år, og begynte utredning i fjor høst.. Mannen leverte prøve og jeg tisset på glass. Skulle begynne å notere ned morgentemp. på skjema ved første mens i november.. Hadde termometer og kjema klart på nettbordet.. men mensen kom aldri. Det viste seg jeg endelig hadde blitt gravid.

 

Og ja: Jeg tror det kan ha mye med stress å gjøre. Både jeg og min har begge vært forholdsvis rolige mtp. graviditet, det var min gynekoog som peste på utredning og vi tenkte at vi fikk gripe muligheten. Vi har ikke vært stresset med å få barn. Men det har vært mye som har foregått eller, husbygging og usikker jobbsituasjon. Når huset var ferdig og ny jobb var bankers, så ble det av seg selv.

 

Det er viktig å snakke om dette med barn og fertilitet. Vi snakket mye omkring dette med barn, og at der var mulighet for at vi ikke kunne få barn (jeg har feks. hatt eggstokk- kreft). Vi var begge innstilt på at dersom vi ikke kunne få barn, ville vi vurdere adopsjon, kanskje tom. før vi var ferdig med alle mulige runder for å få "våre egne". (Jeg var usikker på om jeg orket tanken på mange hormonkurer og å være dårlig lenge pga dette.) Vi har hele tiden vært sikker på at vi ville elsket et adoptivbarn like høyt som om det var vårt eget kjøtt og blod.

 

Det er kjempefrustrerende med alt barnemaset når men strever med å få det til. Det kan være veldig sårende, og jeg mener folk skal være litt forsiktige med å mase om "når er det deres tur, og vi vil ha barnebarn"

 

Samtidig forstår jeg det slik at dere ikke har begynt på utredning ennå. Jeg ville ikke bekymre meg for mye før denne var ferdig. Det finnes mange løsninger og mye hjelp til å få barn i dag. Kanskje du skulle glede deg litt over at det faktisk finnes muligheter og hjelp til å få barn?

Om man faktisk skulle være max uheldig og ingen ting skulle fungere for dere, så finnes det mange barn som trenger et godt hjem.

 

Man må aldri se på det som en selvfølge å få barn, for det er det ikke - selv i dag. Tror nok at litt av problemet i dag er at mange faktisk gjør det, og så blir fallhøyden desto større om man ikke kan få egne barn.

Tror det er viktig at man så tidlig som mulig har alle muligheter åpne, og har en god dialog med partneren om hvordan man skal møte den utfordringen det er om man har vanskeligheter med å få barn, og hvilke løsninger man kan se for seg. Dette tror jeg sparer en for mye sorg og forvilelse dersom det viser seg at det ikke er så enkelt.

 

Men som sagt: Ikke bekymre deg for mye ennå - dere har jo ikke begynt på utredning en gang! Og snakk med hverandre om det, og se hvilke muligheter og løsninger som kan være aktuelle for dere om det skulle vise seg at det er noe som ikke fungerer som det skal.

Lær å sett pris på de mulighetene som finnes i dag.

[Anonym bruker]

Heisann HI.

Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Vi slet også med å bli gravide, var en helt grusom periode. Værste av alt var når bestevenninna mi ble gravid, etter første pp:( Det gjorde så utrolig vondt..

 

Men jeg lurer på en ting, har du hund?

[Anonym bruker]

HI, vil anbefale deg forumet på www.onskebarn.no.

Der møter du mange mennesker som føler på akkurat de samme vonde følelsene som deg.

I tillegg får du god støtte og råd om veien videre.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg og sambo har vært sammen i 9 år, og ikke blitt gravide (har ikke gått inn for å prøve, men har ikke brukt prevansjon på mange år). Nå når vi endelig fikk det til, har jeg nesten dårlig samvittighet ovenfor bestevenninna mi og ene søsteren min, som begge sliter med å bli gravide. Føler meg "skyldig" på en måte, siden de begge to er gifte, og har virkelig prøvd, både med prøverør og alskens metoder - det var jo deres tur nå.

 

Etter et tips fra søstra mi om å ligge med beina i været etter samleie, prøvde jeg dette, og vips så satt spiren på plass. Ekstra ille å fortelle henne at det hun har prøvd på i årevis satt på første forsøk for oss.

 

Har vært babysyk i lange tider, og følte også et lite snev av både sjalusi og andre følelser når folk rundt meg satt å dulla med magen eller sine søte små. Forhåpentligvis er det deres tur også snart!

[Anonym bruker]

Ja, for dette er et heeelt spesielt stress som påvirker akkurat fruktbarheten. Må være det dummeste jeg noen gang har hørt.

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt...der er vondt å ha det sånn som du..og det er jo så forbudt å føle det sånn...

Jeg strevde i ni år for å bli gravid...med en som hadde to barn fra før som ikke delte sorgen eller gleden like mye som meg. Følte meg masse alene om sorgen og strevde også med å glede meg på andres vegne. Venninner skjønte jo etterhvert som årene gikk at jeg strevde så de grudde seg for å fortelle at de ventet nr to og tre osv.... og det var heller ikke en god følelse.

 

Uansett så ble jeg gravid etter tre forsøk med prøverør og har nå ei lita tulle.... er blirr alenemor i tillegg, men min lykke i livet er å være mamma nå.

Har ikke så mye råd å komme med anna enn at jeg håper det ordner seg for deg en dag... Det er vondt å ikke greie å føle glede på andre sine vegne og det virker som alle har det så lett. Jeg spør aldri noen om de ikke skal ha barn snart osv... man vet jo aldri hvem som sliter og man skal trå varsomt i ett tema som er så ubeskrivelig sårbart.

Sender deg en klem:-)