Noen som opplever å ha mistet intr for mannen sin ?

[Reese]

off, høres vel helt på tryne ut, men jeg har fullstendig mistet intr for min mann... han er verdens snilleste, passer min datter når jeg er trøtt (ikke hans barn) vasker og rydder og lager mat når jeg vil. har gjør absolutt alt for å tilfredstille meg. Her sitter jeg da som en storstygg ulv og klarer ikke lukten av ham, takler ikke at han kysser meg, synes plutselig at han ikke er atraktiv lenger...

Hva sker? skylde på svangerskapet? hva med dere?

[Dette er lykken på jord!]

Tror dette er helt normalt!

Leste noe om dette. Selv går jeg rundt med en følelse som kommer over meg som en bølge.... "hva er det jeg har gjort? Vil jeg virkelig dette?"

I kassa på butikken i går fikk jeg den tanken. "Jeg kan jo ta abort, det er ikke for sent.

Men så går det fort over igjen. Men så kommer tankene...

Tror og håper og velger å tro at dette er helt normalt.

Men litt kjipt å evn konkluddere med "nei, dette vil jeg ikke" om 2 mnd liksom.

Usj.... nei nå ble det nesten jeg som tok over hele klaginga her... sorry!

Men jeg tror vi er normale altså.

[Margarita --]

Jeg blir like glad hver gang noen forteller om dette, for jeg har det akkurat slik selv!! HAr verdens snilleste kjæreste, han gjør ALT han kan for meg som lligger rett ut og syter og bærer meg dagen lang. Ikke orker jeg å sove i samme seng, han får ikke ta på meg, han lukter vondt, tvang han til å kjøpe SB12 for dårlig ånde;)), og jeg kan forsette og ramse opp alt som er galt med han..

 

Jeg er usikke rpå om han er den rette, om dette er rett, og jeg er ikek tiltrukket av han i det hele tatt.

 

MEN, som jeg leser og hører, er det sånn for mange av oss. For min del, tror jeg rettog slett at manglende lyst på nærhet(som er HELT normalt) gjør at jeg blir engstelig for om jeg egentlig føler noe for han, og så spinner jeg videre på alle disse tankene. tror min hjerne da skaper seg et bilde av at jeg burde forlate denne mannen , og heller finne en jeg vil ha nærhet med. Resultatet er en forvirret, sinna og utilregnelig meg, som egentlig bare er hormonell..

 

Og min måte å virkelig se dette på, var å finne ut om det var noen andre jeg kunne tenke meg, noen jeg ville være intim med. Og det er det virkelig ikke,vil helst bare være for meg selv:)

 

Har heldigvis en åpen dialog med samboer, som bare ønsker meg alt godt, og kanskje finner sge i litt for mye til tider...

[Lova]

Som å lese om meg selv...

Hadde det helt likt sist jeg var gravid også.

Bortsett fra den seksuelle delen....Den har vært helt fantastisk og bedre enn elers hver gang jeg har vært gravid.

Man er ikkeno glad i kyssing og klåing og synes også han ikke lukter som "han skal" lenger...

Vet heldigvis at det går over.

Har også lurt på om han er den retten, og vørt usikker på følelsene mine for ham. Gikk til og med til en dame so driver med akupunktur sist og lurte på om hun kunne gjøre noe med det...hun prøvde, men det funket ikke:/.

Etter fødselen var alle følelser på plass igjen.

[Reese]

SÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ gla for å ikke være alene om dette... å det hjelper virkelig å sette ord på det. jeg synes virkelig synd på typen min som er så snill som han er og jeg som er så stygg... ( tenk om det var oss liksom)

takk for svar, vil gjærne høre fra flerne om dere finnes

 

[Lilleprinsesse 07 og gull 2011]

Tuuusen takk for dette innlegget! Jeg har i hele dag gått å plaget meg selv med disse følelsene! Herlig å vite at man ikke er alene!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg også følte det slik 1. trimester forrige svangerskap. Synes han luktet ekkelt (han som vanligvis aldri har luktet svette, aldri har dårlig ånde..ja, rett og slett alltid luktet godt), at det var ekkelt at han kysset meg, og jeg ble fysisk kvalm av å tenke på sex. Det gikk heldigvis over etterhvert.

[my&E *mistet vår datter*]

Hmmm ... har ikke peiling på om dette er normalt, men jeg har det på samme måte. Før jeg ble gravid klarte vi nesten ikke holde hendene fra hverandre. Men nå ... til hans fortvilelse; jeg orker ikke ha sex eller noe som helst. Synes han klenger og maser. Og husker forsåvidt at jeg var slik forrige gang også. men bare i 1. tri.

Så jeg håper som sist, at det går over snart.

Godt man ikke er alene ...

[Vinterbarn og høstbarn?]

Heisann! Henger meg på her jeg også....merker at det skjer noe rart...er døds glad i typen å kunne ikke vært foruten, men klarer ikke nærhet! Føler alt bare blir klønete og slitsomt når han skal tafse eller kose...og jeg som er en skikkelig kosejente! Uff...skumle saker..bra disse typene våre er tålmodige

Tenker hele tiden på hvor fint det blir å se han som pappa jeg å hvor stolt han kommer til å bli )