Har du et nært forhold til din mor?

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hatt et nært forhold til min mor. Hun har alltid tatt avstand fra meg, og vært kald fra jeg kan huske til nå. Min far har bekreftet dette ovenfor meg og det var vondt å høre han si at han aldri skjønte at hun kunne være så kald mot oss barna. Min far har liksom vært min "mamma". Det er han jeg kunne fortelle alt til. Min mor ville aldri vite noe, for hun orket ikke å forholde seg til mine problemer.

Men siden min far var mye borte med jobben ble jeg og broren min stuck med en mor som levde i sin egen verden(psykisk syk).

 

Jeg var derfor ikke et lykkelig barn, men jeg husker at jeg holdt maska i offentligheten og ingen visste om min families problemer. På en måte har dette gjort meg veldig sterk og selvstendig, men på en måte føler jeg meg snytt for en mamma. Blir misunnelig på venninner som har et nært forhold til moren sin.

 

Nå har jeg sett at hun har denne holdningen til barnet mitt også. Og det har også min far bekreftet. Det er så vondt å se på

Jeg orker nesten ikke å være hos de lenger. Er på besøk kanskje to ganger i året eller noe(bor 2 timer unna) men min datter er der mye oftere på besøk da, men da er det min far som tar seg av henne.

 

Men jeg er jo et voksent menneske nå, så jeg kan jo ikke forvente at min mor skal støtte meg. Men uansett jeg skulle så sårt ønske at hun brydde seg...bare litt........

 

Hvordan er deres forhold til deres mødre?

 

 

[Anonym bruker]

Har et nært forhold til min mor, vi ringes hver dag, hun er den eneste jeg kan spørre om alt og snakke med om alt.

Synes synd på deg som ikke har ett godt forhold til din mor, håper du har noen gode venninner.

[Anonym bruker]

Har et dårlig forhold. Hun er som en fjern tante

[Anonym bruker]

Min mor og jeg er uenige om nesten alt. Men nå som jeg har fått et barn har vi en felles interesse, og plutselig mye å snakke om.

[Anonym bruker]

Ja men jeg var jo så dum å flyttet fra dem alle sammen, så går mange mnd mellom hver gang jeg ser de. Men snakker på tlf en gang i mnd eller noe.

Det er jo min stakkars samboer som må lytte til alle mine drømmer, håp, problemer, ønsker ja alt jeg har på hjertet. Men prøver å begrense det mye da, for å ikke plage han.

 

Det er stygt å si men jeg har ofte tenkt at jeg skulle ønske jeg var adoptert eller at min far hadde ei på si, og at han fikk ansvar for barnet. Og at jeg da egentlig hadde en annen mor der ute. Nei huff det var stygt sagt. Min mor har alltid gitt meg mat, klær, sendt meg avgårde på skolen og alle de tingene der selv om hun var psykisk syk.

Trodde i mange år at det var min feil, siden min bror ga meg skylden for hennes helse. Men skjønte jo i ettertid at jeg var bare 4 år når hun begynte å bli syk så det kan jo ikke ha vært min feil.

 

H.I

[Anonym bruker]

Har ikke et nært forhold til moren min, men jeg har da andre mennesker i livet mitt så jeg gidder ikke å fly og analysere og plages over ting som skjedde for over 20 år siden. Man er da voksen og er mor selv. Livet er for kort til å dvele ved alt som ikke er ideelt..

[Anonym bruker]

Jeg har et nært forhold til henne nå, men hadde det ikke da jeg var liten.

 

Jeg er den yngste av 3 barn. Moren min forskjellsbehandlet oss kraftig, noe som gjorde meg veldig sjalu og gjorde at jeg fikk store problemer med selvtilliten som voksen. Hun hadde mye humørsvingninger og truet annenhver helg med å flytte fra pappa. Vi barna trodde hele barndommen at det var vår feil.

 

Jeg slet, som sagt, mye. Tok mye avstand fra moren min etter jeg flyttet hjemmefra. Var bitter på henne fordi hun hadde ødelagt meg så mye. Fikk aldri noen forhold til menn til å fungere, følte meg aldri bra nok. Vi småkranglet en del også etter jeg ble voksen.

 

MEN, etter jeg fikk barn forandret det seg. Jeg orket ikke mer. Jeg tok et oppgjør med mamma og krevde at hun behandlet meg med respekt og at hun var blid da jeg tok med barna på besøk.

 

Det tok meg 30 år, men nå er det mye bedre! Snakk med moren din, det anbefaler jeg på det varmeste. Det kan virke "feil" å skal irettesette sin egen mor, men tro meg, det er deilig å få sagt hva man mener, og det kan bare bli bedre! :-)

[Anonym bruker]

Ja det er jeg enig med deg i jeg går heldigvis ikke å dveler over dette i hverdagen. Men det er en tanke som dukker opp i ny og ne.

 

Jeg har heldigvis samboeren min, den eneste egentlig men det holder for meg da. Men skulle så gjerne ønske ting var annerledes med min mor.

 

H.I

[Anonym bruker]

Og likevel er alt du kan gjøre å sørge for å ikke være en sånn mor selv:) tenk så heldig vi er som vet akkurat hva vi ikke skal gjøre.

 

(godt det ikke plager deg til daglig. Kjenner faktisk til folk som lar det styre voksenlivet sitt og det kan da ikke være verdt det:) )

 

21:49

[Anonym bruker]

Så godt å høre at det ordnet seg for dere

Min mor behandler meg med respekt, men hun er så kald. Hun bryr seg liksom ikke så mye. Virker som om hun ikke tør å knytte seg til noen. Er hvertfall det min far sa.

 

Jeg kan på ingen måte irrettesette henne, for da bryter hun sammen. Jeg har sagt meningen min før og hun braser ut i gråt og låser seg inne.

Jeg tenker egentlig at det er bare sånn hun er, og sånn får hun være. Tror neppe jeg får forandret henne, for hun er veldig lukket. Nytter ikke å få noe ut av henne. Hun vil ikke fortelle noen ting om livet sitt. Husker jeg spurte henne om tiden hun ble kjent med min far og hvordan de ble kjent osv, men da klikket hun i vinkel og sa at dette hadde jeg ingenting med..jaja...

 

H.I

[Lilleleen]

Jeg er så utrolig heldig og har ett nært forhold til min mamma. Vi har alltid vært nære.

 

Hun er kjempe fantastisk og stiller alltid opp for oss, og vi kan prate med henne om det meste. Slik har det alltid vært.

Hun stiller også alltid opp for mine og mine søsken sine venner også.

 

 

[Anonym bruker]

Ja nettopp! Jeg er veldig bevisst på å ikke bli sånn selv. Derfor så setter jeg meg ned på gulvet å leker med barnet mitt. Vi drar i parken og sykler og gjør masse ting sammen. Noe min mor aldri gjorde med meg eller min bror. Hun satt bare hjemme foran tven eller med et blad.

 

Jeg håper at jeg og datteren min får et like nært forhold i årene som kommer, som det vi har nå. Vil at hun skal føle at hun kan fortelle meg alt og vite at jeg støtter henne.

 

Nei det styrer absolutt ikke livet mitt. Det hadde ikke vært rettferdig for de rundt meg. Ikke ovenfor meg selv heller.

 

H.I

[Anonym bruker]

Har et godt forhold til min mor:)

Vi kan snakke om alt,bor 5 min unna å sees/ringes flere ganger i uka.

Men i tenårene klandret jeg henne svært mye for å ikke flytte fra min x-stefar tidligere enn hun gjorde. Han har med sin psykiske og fysiske terror ødelagt en del av meg følesesmessig:(

[moota m storebror&lillebror]

Jeg har ikke et nært forhold til min mor. Vi snakkes kun pga mine barn og mine tante barn.

 

Hun vil ikke ha meg eller mine barn. Jeg var voksen før jeg så dette, men det har vært slik mer eller mindre hele livet mitt.

 

Heldigvis er mine foreldre skilt og jeg snakker med min far nesten daglig =)