Når deres sønner skal bli fedre

[Anonym bruker]

Vil dere da fortelle ham at han som far ikke er så viktig, at mor alltid er best, at han ikke har krav på noe, at han alltid må vike og at mor bør, og skal, få bestemme mest?

 

Vil dere trykke ham ned og trampe på hans glede over å bli far ved å si "synes det er direkte urettferdig for kvinner (som faktisk har brukt kroppen sin i 9 mnd på å lage barnet), skal rett etter fødsel "miste" det til en uinteressert pappa, som aldri brydde seg i svangerskapet."

 

Tenker dere noen gang over at alle de fedre dere rakker ned på er noens sønn eller bror?? Og ville dere likt at noen behandlet, og snakket om, din sønn og bror slik dere snakker om andres brødre og sønner?

[2 små og en undulat]

Er det et annet innlegg du referer til?

Og snakker du om sønner som ikke er sammen med moren til deres felles barn?

[Anonym bruker]

Bra skrevet!

 

Syns det er på tide vi slutter å se på oss selv som den eneste viktige for barnet og la barnefar få dele denne rollen.

[Anonym bruker]

Snakker generelt om den oppfatningen mange her har om menn som fedre og deres forhold til barna

[Anonym bruker]

Tror ikke du har skjønt en meter av hva de innleggene har handlet om! =)

[Anonym bruker]

Vi er viktige, men far er OGSÅ viktig. Barn trenger, så langt det lar seg gjøre, begge foreldrene sine og man kan ikke sette den ene på en pidestall og den andre i fjøset.

 

 

[Anonym bruker]

Dersom min sønn vokser opp til å bli en udugelig far som ikke bryr seg døyt om barna før han evt ender opp som samværsfar, så skal jeg gladelig fortelle han at mor er viktigst, at han faktisk ikke har krav på mye. Man høster slik man sår, HI

[Anonym bruker]

Da kan du kanskje fortelle meg det da?

[Anonym bruker]

Tja, ikke alle fedre er viktige. Noen er mest far på papiret, men egner seg ikke som pappa. Da har jeg heller en god stefar til mitt barn. :-)

[Anonym bruker]

Men du ønsker sikkert ikke at han skal bli forhåndsdømt utelukkende basert på kjønn?

[Anonym bruker]

Kunne skrevet et langt innlegg, men gidder det ikke. Du er så ignorant at det ville tatt meg hele kvelden å prøve å få deg til å se en annen side enn din egen. Du er garantert ikke alenemor med en barnefar som er ute etter deg (ja deg, for det handler ikke alltid om ungen i syke menns øyne) på nakken. Så nei, jeg gidder ikke. Du har bestemt deg for å synes synd på alle sosiopater der ute, fordi de er pappaer. Våkn opp og les avisa iblant, jente. God natt.

[Anonym bruker]

Men det er jo ikke det som er poenget, poenget er jo at mødre (særlig her inne) trur at de uansett er den eneste ene for barna selv der far er tilstede og er en god far.

 

for å sette det litt på spissen: " det er aldri greit for mor å være vekk over en time fra barnet, mens faren ja det går fint om han er vekk uker i strekk, mammaen er jo viktigst uansett" virker det som er holdningen til dibbere

[Anonym bruker]

Hoho, 23:04, du er jo bare dum du! :-)

[2 små og en undulat]

Jeg er egentlig ganske enig med HI.

Her inne på forumet er ofte mammaen den viktigste. Men det er jo ikke så rart at det blir sagt her når det stort sett bare er mammaer her;)

Jeg mener far og mor er like viktige så sant de viser god omsorg og ansvar for barnet.

Mor er gjerne matstasjon den første tiden etter fødsel, men det betyr ikke at far ikke er viktig.

Når man prater om barnet snakker man ofte om mors følelser. Mor har bundet seg til barnet under svangerskapet, men barnet har ikke de følelsene for mor pga at barnet har ligget i magen i 9 måneder. Barnet knytter seg til den eller de som gir god primærbehov og trygghet, og det kan like gjerne være mor som far!

Jeg skal lære mine sønner at de skal vise ansvar, helt fra første gangen de har sex. Det kan bli barn av sex og da må man ta ansvar om man skal være seksuelt aktiv. Jeg håper mine sønner vil bli gode fedre, uavhengig om at de er sammen med barnemoren. Setter man barn til verden SKAL man ta ansvar og fedre er vel så viktig som mødre.

[Anonym bruker]

Det er jo klart, at fedre som ikke bryr seg i graviditeten har heller ingenting de skulle sagt når babyen kommer ut. Har de ikke giddet å engasjere seg før, så trenger de ikke gidde å gjøre det nå heller:)

[Rampejenta82]

Så morsomt at du tar opp detta temaet i kveld! Jeg har akkurat diskutert det samme med ei venninne...

 

Jeg er så politisk ukorrekt at jeg mener det er litt spesielt bånd mellom mor og barn de første mnd.

Som mor til to sønner vil jeg oppdra dem til og bli gode fedre, de har heldigvis en fantastisk rollemodell i sin egen far.

Når det gjelder permisjonsordningen mener jeg at det må de diskutere med kvinnen de har valgt som mor til sine barn!

 

Bare et lite PS fra meg:

Jeg tenker ofte at at jeg håper jeg aldri vil få en svigerdatter som mange her inne. Som bare vil ha hjelp og meninger fra sin egen fam. Der svigermor blir stemplet som en ugle, hvis hun våger seg og dele erfaring og synspunker osv..

 

Dette er jo også en side av saken...

[Anonym bruker]

Jeg vil tro at mor er viktigere helt i starten. Ellers er ikke jeg noe viktigere for vår sønn (17 mnd) enn min mann er. Jeg synes at permisjonsdelingen skal være 4 mnd hver og fire til "delings". Hvis min mann og jeg mot formodning skulle gått fra hverandre kan det være at lillemann hadde blitt boende med Pappa, selv om jeg helst ville hatt ham hos meg selvfølgelig.

 

Min mann og jeg er likestilte og noe utradisjonelle? Jeg tjener mest og han gjør mest husarbeide...

[Anonym bruker]

Jeg synes du skriver rotete, uoversiktlig og utydelig.

 

Utover det kan jeg si at fedre er viktige, mødre er viktige og det finnes åpenbare kjønnsforskjeller som gjør at rollene til mor og far helt naturlig er forskjellige overfor barnet, spesielt i småbarnsårene.

[Anonym bruker]

Til anonym 23:56 Hva er de åpembare kjønnsforskjellene?

 

Anonym rett før deg

[Anonym bruker]

Hormoner, reproduksjonevner, amming, instinkter og sånne ting enkelte feminister og sosialister i dagens Norge ønsker å glemme at eksisterer. Nei til biologi!

[Anonym bruker]

Mammaer er og blir viktigst for barnet i mine øyne. Det betyr ikke at barnet ikke trenger sin pappa, men morsinstinket råder. Jeg er glad og stolt mamma med en fantastisk mann som er super i alt han gjør, men han kan aldri erstatte meg, nei.

[Ikkelektuell]

Utrolig at 23.09 klarer å tolke HI dithen at hun sympatiserer med alle sosiopater der ute "fordi de er pappaer". Spørs om ikke konflikten med faren til barnet ditt har satt skylapper på deg. Det går vel over med tiden, kanskje.

[Ikkelektuell]

Hva var dumt med det 23.04 skrev?

 

Herregud, det er jo bare idioter her inne! God natt, rasstapper.

[Anonym bruker]

Dette er ett tema jeg har gjort meg mange tanker rundt, og jeg har vel egentlig kommet frem til at fedres "viktighet" koker ned til hva slags far han er og det samme for mor.

 

Jeg har sønner, jeg oppdrar mine sønner til å ha høy moral, til å bli ansvarlige og omsorgsfulle mennesker. Nå har jeg så store sønner at jeg begynner å se resultatet av min oppdragelse og jeg ser nå som min eldste sønn nærmer seg myndighetsalder at så langt ser det ut til at jeg har gjort en strålende jobb!! Så jeg tror faktisk at mine sønner kommer til bli fedre som er viktige for barna sine.

 

Mitt liv har lært meg at for barna jeg har fra mitt første forhold (med en psykopat) så var jeg som mor alfa og omega for mine barn, jeg var den som var altet da faren ikke var tilstede, han deltok ikke i ungene hverken i stell eller i omsorgsdelen og var praktisk talt ikke tilstede i hjemmet heller, derfor hadde han null betydelse for ungene. NULL betydelse, noe som da gjorde meg til barnas desidert viktigste person.

Etter mange år med mishandel og seksuelt misbruk kom jeg meg vekk fra denne mannen, jeg gav mine barn en trygg oppvekst hos meg... Så traff jeg en ny mann, etter ett par år fikk jeg barn med denne mannen, og han har vært en viktig del av dette barnets liv fra første minutt, han har stelt barnet, kost med barnet, gitt det rikelig med omsorg, puslet og stelt med barnet når det har vært sykt, stått opp om natten osv osv, og denne faren er utrolig viktig for barnet og han kommer til å være ekstremt viktig for barnet også i fremtiden.

 

Man kan desverre ikke sette fedre på lik linje med mor alltid da mor er og blir den som tar vare på barna samme hva (så og si alle i allefall), men fedre på sin side kan jo i prinsippet velge, de kan velge å drite i ungene sine, de kan velge å være dønn tilstede eller ett sted i midten... Derfor er min mening at en far bare er så viktig som han faktisk gjør seg.

 

Om en far velger å være fraværende, ikke deltagende og ikke yter omsorg for barnet har han null viktighet og har derfor heller ingen rett til å kreve noe som helst.. Den far som er tilstede har all rettigheter.

 

I en slik debatt som dette har man utrolig mange nyanser, men jeg vet med meg selv at om en av mine sønner velger å være en far som ikke deltar i sine barns liv, som ikke "gidder" eller bryr seg om å gi barnet omsorg, kjærlighet og trygghet vil få beskjed av meg at det ikke nytter å klage i ettertid, det nytter ikke å kreve noe som helst når han selv har valgt bort...

 

Men jeg mener i utgangspunktet at fedre bør være en stor del av barns liv, de bør være omsorgpersoner på lik linje med mor.. Og vi mødre må la fedrene slippe til, noe ikke alle av oss er like flinke til. Men jeg kan i allefall se med stor spenning frem til når mine sønner skal bli fredre for jeg tror de kommer til å gjøre en flott jobb! Og mine sønner er også så heldige at de har en god rollemodell i en stefar som er blitt den faren de egentlig fortjente fra første dag.

 

Jeg er så heldig at jeg kjenner en hel haug med "superpappaer", sterke flotte mannfolk som med kjærlig store never tørker små neser, blåser på oppskrapte knær, lar ungene få være med å mekke bil og gir dem en is i betaling for god jobb. Jeg ser dem stå å holde rundt sine koner og se med kjærlighet på de små barna deres som løper rundt i hagen og pappa passer på så ingenting skjer. Jeg ser dem tørke gulp og bytte bleier med den største selvfølgelighet, de hjelper til og passer på når de første skrittene tas, følger første dag i barnehagen, holder barna oppe når de får ski på beina, heier av hjertens lyst når poden har lært seg å sykle uten støttehjul. Pappaer som smører brødblingser til sultne små mennesker og som bærer barna sovende i seng etter en lang dag... Noen år etterpå ser jeg de samme fedrene Gi døtrene sine en liten pekepinn når sminken er litt for hard og som står i døra om jenta er litt for "lite" kledd.. De står med pekepingeren når de gir klar beskjed om at sønnen skal være hjemme klokka 23.00 og formaner at de ikke skal rote seg bort i tull... Pappaer som trøster når den første kjærlighetssorgen er ett faktum, som roser når karakterene kommer og gir gode råd om fremtiden. Og man ser da de samme fedrene som stolt følger døtrene opp kirkegulvet, eller ser på med en tåre i øyekroken når lillegutt blir ektemann..

 

Pappaene er utrolig viktige!!! Men de som ikke gjør seg viktige er desverre ikke verdt en dritt. Og alt barna da sitter igjen med er mor.. Men heldigvis har de aller fleste barn både mor og far, og da forhåpentligvis på lik linje.

 

 

[Adele Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ]

Jeg er så kjempeenig med deg, Rampejenta.

Her inne kan man slenge vilt med leppa om svigermor, men kommer det et skjevt ord om barnefar, da blir man stemplet som gal!