Er det noen som har slitt psykisk- og blitt frisk her?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg ikke klarer dette mer. har jobbet og kjempet, gjort alt jeg skulle, stått i mot. Men jeg kjenner med hele meg at jeg ikke klarer det så veldig mye lenger. Jeg kjenner at jeg ikke orker å kjempe for en hverdag som aldri blir bedre. Hva er vitsen liksom? Jeg er så sliten. Og er redd for hvordan dette skal ende.

[tre ønsker fler]

Det er litt vanskelig å gi genrelle råd om psykisk helse.

Det du beskriver her er depressive tanker, og du bør søke profersjonell hjelp. Ta kontakt med fastlege og be om å få behandling hos psykolog.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke deprimert, og jeg får hjelp. Men jeg blir ikke bedre. Jeg har alltid vært positiv og tenkt at dette vil gå over tilslutt, at det bare er å kjempe. Men merker i det siste at jeg plutselig har begynt å tenke annerledes.Jeg orker liksom ikke mer.

Jeg tenker på og vurderer ting som en tobarnsmor ikke burde. Og det gjør meg veldig skremt.

 

Når jeg leser andres historier så virker det som om alle bare fortsetter og slite livet ut. Finnes der ingen solskinshistorier? Dersom jeg ikke kommer til å bli frisk noen gang, så er det bedre å bare gi seg med det samme tenker jeg.

[Anonym bruker]

Kjære deg...

 

Hva er det du har gjort hittil som du ikke syns funker? Har en søster som har slitt veldig, men som nå har det ganske bra. Hun holdt på i mange år, men hun syns det var verdt det i dag!

[Anonym bruker]

Jeg har kjempet alene, og jeg har søkt hjelp. jeg har tiet stille, jeg har fortrengt, jeg har åpnet meg, jeg har pratet, jeg har skrevet. jeg har gjort alt av råd jeg har fått om hvordan få det bedre. Men så sitter jeg her, og har det akkurat like ille som jeg hadde det da det hele begynte.

 

Jeg klarer liksom ikke å finne noen måte å håndtere det på som fungerer.

[Anonym bruker]

jeg har slitt myye psykisk...

 

begynte vel når jeg var rundt puberteten, ble mobbet, begynte med selvskading. så roet selvskadingen seg, så rett før jeg ble gravid tornet det seg skikkelig til. jeg kuttet meg så mye og dypt at jeg flere ganger måtte inn og sy, jeg låste meg inne på badet med samboeren utfor og skjærte meg til blodet spruta.

 

så roet d seg litt når jeg var gravid, men etter fødsel kom helvete!

jeg ble manisk depresiv. jeg kunne stå og ordne meg for og dra til byen så spurte samboer hva klokka var/når bussen gikk/om buksa han var fin og da klarte jeg ikke dra alikavel, synes jeg var stygg, feit. løp på rommet og gråt. klarte ikke møte mennesker sånn helt uten videre.

 

så fikk jeg psykoser, når vi småkrangla litt, klikka jeg helt, jeg frste, slo, kastet ting, raserte leiligheten vår, ødela pcer, kutta meg, ville ta selvmord, var helt på bærtur! når jeg var på mitt værste klarte jeg ikke tenke, bare ville dø. satt og vugget med et barberblad i hendene og ville ta livet mitt, tenkte at alle hadde d bedre uten meg.

 

NÅ ER JEG FRISK!! jeg har gått til spykolog, flyttet fra samboer, flyttet sammen med han igjen... og ting har gradvis gått over uten mye hjelp.

 

spurte aldri ordentlig om hjelp, men når har jeg en lege som er super og som sier at med en gang jeg får mørke tanker skal jeg komme til han med engang.

 

DU MÅ SØKE HJELP NÅ!!! før ting går over styr og ut av kontroll. man merker d ikke selv da...

jeg kan egentlig ikke tro at d var jeg som ville dø, jeg som skreik, jeg som kutta meg så....

 

vi tilkalte til og med politet selv en gang fordi vi holdt på og tok livet av hverandre.......

[dårligfantasi]

Ja, jeg har det.. Orker ikke å legge ut alt her nå, men send meg gjerne en melding om du vil ha noen å prate med.

 

Det er hvertfall mulig å komme seg ut av det!

[Anonym bruker]

Å se på fortiden som en del av sitt nåværende "jeg",- alt som har skjedd har vært med på å gjøre meg til den jeg er.

 

Jeg kan velge om jeg vil dvele ved ting i fortiden, som jeg IKKE kan endre på, eller velge og se på disse hendelsene som en del av meg og livet mitt. Erfaringer som ikke er alle forunt og få, og som jeg gjerne skulle vært foruten, men som samtidig har gitt meg en sterk "base" og trygghet når det kommer itl å vurdere ulike situasjoner jeg NÅ kommer opp i....

 

Mange gang begynner jeg og tenke,- KUNNE jeg gjort noe annerledes..ja, jeg kunne det, men KAN jeg gjøre ting annerledes nå? Ikke mtp det som skjedde i fortiden.... Også går de destruktive tankene over etterhvert...Vil fortiden innhente meg noen gang? Ja, det KAN den..Kan den ødelgge for meg i nåtide? Ja, om jeg lar den gjøre det.. Jeg VET at det som har skjedd, hva jeg har gjort og det jeg har opplevd KAN skyve folk unna meg, men ikke hvis jeg forteller HELE historien..Inen den tid, trenger ingen og vite "historien" min.. Den vil bli så ødeleggende jeg lar den bli.

 

Hverdagene går stort sett som vanlig, med arbeid, unger, trening, barns aktiviteter osv..Noen gang blir jeg trist og lei og ser ikke "ende på" de grå hverdagene og A4 livet..Men da kommer fortiden til nytte...Det er så mye bedre enn hva som KUNNE vært.Uforutsigbarehet og spenning er heller ikke noe å hige etter for meg..også blir den grå hverdagn elitt lysere igjen.

 

Jeg jobber med og være fornøyd med det jeg HAR, og ikke sikle etter det "alle andre har": Jeg terper på å sette pris på alt jeg har oppnådd og alt jeg har i livet mitt, istedet for å å sette meg så høye mål at jeg ALDRI vil nå de..Visste har jeg mål og strekke meg etter, men heller små mål slik at jeg kan nå de og dermed lage med nye.:Det e rMIN form for spenning i hverdagen..

 

Ble langt dette. Men jeg har som sagt opplevd en del, og jeg har gått til psykolog, men det hjalp IKKE:....Man kan ikke snakke ihjel fortiden..Man kan ikke snakke ihjel problem man har i nåtiden..Man må GJØRE noe. Men folk er forskjellig og noen blir kvitt "dype depresjoner" med en gagn de får snaket ut og satt ord på tankene, andre kommer seg aldri ut, og andre "tenker seg selv ut"......Man må bare finne "sin" måte og takle hverdagen på...I dagens samfunn har vi alle komme tlenger enn jakten på å dee de primære behov, dermed sukker også flere psykiske problem opp, fordi vi har tid og mulgihet til å "fokusere" på disse. Men uansett grunn, sykiske prolbem må overvinnes, og man må kjempe og finne sin vei og gå....

[Anonym bruker]

Dårlig fantasi: vet ikke helt. redd for å bli "outa". Men. jeg kjenner at det jeg virkelig trenger er en solskinnshistorie. Alle sier at dette kan man komme seg ut av. Men når det kommer til stykket så er det liksom ingen som kan gi meg et eksempel.

[tre ønsker fler]

Godt du får hjelp, men jeg leser mellom linjene at du har "selvmordstanker". Vet terapeuten din det?? Viktig at du formidler dette videre.

Tungt å ha det sånn, bruk hjelpen rundt deg!!

[Anonym bruker]

Nei, det vet han ikke. Det er en stund siden jeg har vært der. Det gikk bedre en stund, og da fant vi ut at vi skulle ta en pause. Og siden da har det bare gått nedover. Jeg vet ikke helt om jeg tør og si det heller. Jeg er redd for hva det innebærer. Det blir så virkelig når man sier det.

 

Jeg VIL leve. det er ikke noe jeg mer vil enn det. men jeg vill ikke leve dette livet som jeg lever nå. jeg vil få det bedre, og leve det livet. Hvis det skal være sånn som det er nå, så vil jeg ikke. Hver eneste natt er en kjempekamp. Og jeg er så utrolig utrolig sliten.

[Anonym bruker]

Du kan alltid velge døden fremfor livet. Men har du valgt døden, kan du ALDRI velge livet igjen. Det finnes mange solskinnshistorer, kjære deg, men du velger selv å tro at du en dag vil få oppleve solskinn selv. Velger du å dø med det livet du har i dag, vil du aldri få oppleve solskinn.

[Anonym bruker]

http://www.instituteforlifeenergy.com/let.html

[Anonym bruker]

Hang in there og håpe på det beste med andre ord;)

[dårligfantasi]

outa? .. som i f.eks at jeg skal legge ut historien din her?

hehe, jeg henger virkelig ikke med i diverse uttrykk, så må bare gjette meg fram her..

 

Hvertfall, om det er tilfellet, så er det vel ikke noe jeg kan si for å overbevise deg.. det valget må jo bare være opp til deg.

 

Jeg har vel ikke en direkte solskinnshistorie.. men jeg har vært gjennom det meste av tunge stunder, og jeg har nå lært hvordan jeg skal takle det.

 

Har det så ufattelig mye bedre enn for ett par år siden.. og den gang stod jeg vel nærmest med en for i graven...

 

Men igjen, jeg orker ikke legge ut alt her i "offentligheten".

[dårligfantasi]

*fot i graven .. skulle det vel stå..

[Anonym bruker]

Hold Ut!! Jeg vet det er vanskelig, men du må holde ut både for din egen skyld og ikke minst barna.

Jeg vet hvor tungt det er, har slitt mye psykisk i 3 år. Det er så vondt, det er så jævlig, det er så fortvilende. En venter og venter på bedre dager uten de kommer, hver dag og hver natt er en kamp og det er lett å gi opp håpet. Men du må forsøke å holde på håpet, for det er der og du kommer til å bli frisk. Jeg har hatt ptss men nå har jeg det mye bedre, så og si friskmeldt og nyter livet igjen.

 

Så kjære deg, uansett hvor håpløst, oppgitt og sliten du er nå så blir det gradvis bedre og bedre. Men det er ikke lett å være tolmodig når livet er så vondt og en ikke aner når marerittet skal stoppe.

Men de gode dagene vil komme tilbake til deg, så du har ingen valg annet enn å holde ut den fryktelige smerten.

 

God bedring

[Anonym bruker]

takk for fint svar 23:13

 

Nå har mannen min gått og lagt seg. Jeg er alene. Nå begynner "moroa". Nå må jeg bare holde ut i 6-7 timer. Så er det dag igjen.

[sånn ca]

Uff jeg får litt vondt av deg, vet godt hvordan det er å slite psykis i mange år. Jeg kjenner så godt igjen følelsene dine, og det tok meg selv flere år å finne tilbake livslysten.

 

Jeg kan ikke gi deg så mange flere råd enn de andre. Men selv om det kanskje virker håpløst og meningsløst akkuart nå, så skal du vite at det blir bedre med tiden og bearbeiding.

 

Kanskje du burde finne en ny psykolog å snakke med på nytt? Jeg byttet et par ganger før jeg fant ei som "passet" for meg, og kunne hjelpe meg å se livet på en litt annen måte.

 

Uansett håper jeg snart blir bedre

[sånn ca]

*håper jeg snart du blir bedre

 

 

 

[Anonym bruker]

Kjære HI. Jeg føler med deg, og vet hvordan du har det. Jeg hadde det helt j*vlig frem til jeg ble diagnostisert med bipolar lidelse. Etter endel prøving med diverse medisiner, har vi endelig funnet en som hjelper meg, og jeg har det bedre enn noen gang. Føler meg endelig stabil og som et normalt menneske igjen. Jeg går samtidig til psykiater en gang i uken. Jeg vet ikke hva slags "diagnose" du har, men det kan jo være at medisiner ville hjulpet? Uansett - vær 100 % ærlig med legen din, så får du den hjelpen du trenger. Lykke til og god klem fra meg!!