Vaar norsk-engelske skjoennhet har sett sola!

[Prinsesse Kuul]

Hun kom i natt. En stor jente - nesten fire kilo og 56 cm lang, saa hun hadde kost seg der inne.

 

Foedselshistorie kan foelge, om det er av interesse.

[2010 Mammaen]

Stor, fin jente :-) Gratulerer så mye! Kos dere med skjønnheten deres i tiden som kommer!

 

Fødselshistorie er alltid av interesse ;-) Venter i spenning!

[DollyD ♥ Vida & Mikkel]

Gratulerer så mye ;o)

Fødselshistorie .. Ja, takk!

 

Lykke til videre med den lille snuppa!

Klem

[Hurra <3]

Gratulerer!!!

Klart vi vil ha fødselshistorie!

[Prinsesse Kuul]

Skrev ned foedselshistorien for et annet forum, saa kopierer den over hit

 

Jeg var lei og paa overtid naar...

 

Jeg snakket med jordmor paa soendag paa telefonen. Hun lurte paa hvordan det gikk, nesten en uke paa overtid, og jeg sa som sant var at jeg var mektig lei. Spesielt siden jeg hadde hatt migrene hele helga, maseriene var vonde om natten og bekkenloesningen bare ble verre. Hun, kjekk som hun er, sa hun skulle komme innom og sjekke hvordan det sto til.

 

Hun tok den vanlige svangerskapskontrollen (de er saa flinke med hjemmebesoek her i England), booket meg inn paa sykehuset for igangsettelse for fredag om ingenting hadde skjedd innen da og spurte om jeg ville bli undersoekt og strippet. Jeg er litt redd for alle typer underlivsundersoekelser, men jeg var mer lei migrene enn jeg fryktet dette, saa jeg slo til. Hun kunne informere om at jeg allerede var to centimeter aapen (den jobben ble nok gjort av maseriene jeg har kjent de siste ukene) og ganske klar for foedsel. Saa toeyde hun litt og jeg lovet henne blomster om det ble baby den natten Hun sa at ingenting skjer med en gang (bortsett fra enda mer maserier), men om det fungerer, saa fungerer det innen 48 timer. "Hold deg gaaende i kveld!" formante hun foer hun gikk ut doera.

 

Like etter at hun gikk ble maseriene ganske mye vondere. Innen to timer, rundt klokka syv paa kvelden) klarte jeg ikke sitte naar de kom, jeg maatte reise meg. Klokka aatte forbannet jeg hele strippingen, mens jeg lagde middag, pustet, spiste, pustet, ryddet, pustet...

 

Klokka ni tenkte jeg at jeg skulle legge meg og tok et par paracet, som hadde absolutt ingen effekt. Jeg maatte opp av senga hver gang en "mase"ri kom og puste meg igjennom den. Flere ganger forsoekte jeg aa ta tiden av nysgjerrighet, men de var sjeldnere naar jeg laa enn naar jeg sto.

 

"Er ikke all denne akrobatiseringen og pustingen tegn paa rier?" spurte sambo til slutt med et skeptisk uttrykk.

 

"Nei, rier kommer regelmessig. Det gjoer ikke disse" konstanterte jeg. Men vondt gjorde det... Jeg hadde ikke sjans om aa snakke meg igjennom de og snakket sambo til meg ble jeg veldig amper.

 

Rundt 11.30 bestemte sambo seg for aa komme seg i seng han ogsaa. Jeg var ikke saa mye i senga som paa do, hengende over spisebordet, hengende over barnesenga, traakkende paa gulvet... Riene kom ca. hvert 2-4 minutt naa og jeg forsto at en foedsel nok var naer. Men siden jeg ville vaere hjemme saa lenge som mulig, saa maatte jeg takle smerten en stund til. Timer, trodde jeg. Jeg sa til sambo at jeg maatte i dusjen.

 

"Hvorfor det?" spurte han og saa bekymret ut. Han trodde vel jeg hadde hatt en styrtbloedning eller noe.

 

"Fordi det gjoer saa sinnsykt vondt..." peste jeg ut mellom takene.

 

Dusjen hjalp i noeyaktig fem minutter eller gjennom to rier. Paa den tredje trodde jeg at jeg skulle besvime av smertene og med ett ble jeg bekymret for hvordan jeg skulle klare turen til sykehuset i taxi midt paa natten. Jeg innsaa ogsaa at naa kom riene annenhvert minutt etter klokka og varte godt over 60 sekunder. Jeg kom meg ut av dusjen, maatte la klaerne ligge, og sa i fra til sambo at det var paa tide aa ringe foedeavdelingen. Han var passe troett, stakkar, men han tuslet naa etter meg.

 

Jeg snakket med en hyggelig jordmor paa telefonen. Mens hun stilte meg spoersmaal fikk jeg tre rier. Hun spurte om jeg hadde noen som var skikkelig vonde, noe jeg lett kunne bekrefte. Ja, da var det bare aa komme inn.

 

Mens sambo pakket de resterende tingene vi trengte, ringte for barnevakt, ringte etter taxi osv osv, saa hang jeg over spisebordet og pustet. Jeg rakk aa si litt i blant mellom riene, men stort sett maatte jeg bare hente meg inn igjen. Sambo maatte hjelpe meg aa kle paa meg, foer han gikk for aa vekke den kommende storebroren.

 

Jeg foelte meg usigelig kvalm av smertene innen guttungen ble plukket opp, saa jeg sto over do og pustet meg gjennom riene, mens jeg kastet opp middagen jeg hadde faatt i meg tidligere. Taxituren var forglemmelig. Jeg hadde en ri like foer jeg satte meg inn, to rier mens vi kjoerte og jeg maatte sitte stille (jeg har ikke ord) og en ri rett etter at jeg forlot bilen.

 

Saa snart jeg kom innenfor foedeavdelingen hadde jeg en ri til, mens den hyggelige jordmoren jeg hadde snakket med sto og stirret paa meg. Vi fikk rom med en gang, naturligvis.

 

Slik fortsatte riene, annenhvert minutt og de varte i over ett minutt hver. Inneimellom maatte jeg avlegge urinproeve. Jeg pustet meg fremdeles greit igjennom riene, selv om jeg var troett, men jeg kunne kjenne de bygge seg opp enda mer. Tanken paa at noe kunne vaere mye vondere enn det allerede var da kunne jeg ikke fatte en gang (sist gang hadde jeg epidural fra 4 cm).

 

Jordmor tilboed meg lystgass (gas and air) og jeg takket ja, men jeg avventet litt mens hun sjekket hjertelyden og leiet til babyen for sikkerhets skyld. Alt var fint. Hun spurte om jeg ville undersoekes, men vi ventet litt med det.

 

En halvtime senere sjekket hun paa vaar forespoersel, da var det nesten 6 cm. Hun sa at det ikke var lenge igjen. Jeg, som tenkte paa forrige foedsel (som tok 10 timer med riestimulerende drypp etter 5 cm aapning...), himlet med oeynene og tenkte: "Dette overlever jeg visst ikke." Sambo proevde aa si det samme som jordmoren, men jeg bare ristet paa hodet som om de begge var helt uvitende.

 

"Si i fra om du kjenner pressetrang" sa hun kjekt, foer hun gikk for aa ordne noen flere papirer. Da var klokka litt foer tre og vi hadde vaert paa sykehuset i ett par timer. I det hun sa det slo det meg at jeg kjente litt, men det var jo helt urealistisk. Jeg hadde jo bare 6 cm aapning for en halvtime siden. Saa jeg fortrengte foelelsen og fikk andre ting aa tenke paa.

 

De neste 2 riene var saa vonde at jeg slapp gassmasken paa toppen og bare klynket "Nei, nei, nei". Inntil da hadde jeg hatt staalkontroll paa pustingen og fokuseringen. Baade jordmoren og sambo var kjempeflinke da og hjalp meg finne kontrollen igjen.

 

Jeg ba om mer smertestillende elementer, men avslo badekar (jeg trodde innerst inne jeg ikke ville rekke det, selv om jeg ikke torte si det hoeyt) og epidural. Epidural hadde jeg bestemt meg for at jeg absolutt ikke ville ha denne gangen. Jordmor kom til slutt med en sproeyte med et opiat, slik at jeg ikke skulle faa panikk igjen naar smertene toppet seg. Den var i grunnen ganske bortkastet, da jeg hadde kun en rie etter det, foer jeg sa: "Naa maa jeg presse!".

 

"Saa press, da!" smilte jordmoren. "Bare gjoer som kroppen din vil."

 

Jeg sto da paa knaerne i sengen og lente meg over hodeenden, saa jeg ble i den stillingen. Den fungerte svaert bra. Jeg fikk mye skryt for pressingen min av sambo og jordmor, men sannheten er at jeg hadde svaert lite valg, kroppen min gjorde det helt av seg selv. Ca. 25 minutter etter var vaar lille jente foedt. Jeg sydde ingen sting.

 

Jeg ble altsaa strippet ca. halv fem - fem paa ettermiddagen.

 

Ankom sykehuset like foer ett paa natten.

 

Jenta var ute rundt halv fire.

 

Klokka syv paa morgenen var alle papirene i orden og vi kunne dra hjem.

 

Saa slik jeg oensket hadde vi kun en jordmor hos oss, ingen epidural, kun en undersoekelse av aapning (etter forespoersel fra meg) og kort tid paa sykehuset.

[Mammaønske]

Gratulerer! Og takk for fin fødehistorie!