Jeg har ikke et normalt forhold til kroppen min lenger.

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev innlegget 'er man sykelig tynn om man er 173 og 42 kilo)

Det begynte da jeg fikk tvillinger for fem år siden. Veide 73 kilo etter fødsel og jeg ble så deprimert da kiloene tilsynelatende ikke ville av. Prøvde diverse slankekurer i tillegg til sunne livsstilsendringer for et varig vekttap. Virket ikke så jeg begynte å spise enda mer fettrik mat og snop. Så snudde det seg plutselig, vet ikke hva som skjedde men jeg kuttet ut alt som inneholdt fett! Stekt mat, ferdigmat, chips, kjøtt, til og med fisk.

Spiste råkost og salat, av og til med kylling, av og til med reker, men som oftest bare med salatblader, tomat, agurk og linser. Drakk ingenting annet enn vann og kaffe. Og sånn har det fortsatt. Jeg klarer ikke å komme ut av denne sirkelen. Jeg fører et spartansk regime når det gjelder mat, det vet jeg. Spiser aldri ribbe på julaften, kun poteter og rødkål. Vil så gjerne forandre dette men klarer det ikke. Jeg blir kvalm når jeg ser pizza, sjokolade o.l. i butikken. Ikke klarer jeg å kutte ned på treningen heller, den bruker jeg som en metode til å kontrollere at maten ikke 'setter seg fast' på kroppen. Veier nå 47 kg. Vet så inderlig godt at jeg ikke har et normalt forhold til mat og kropp lenger, likevel sniker disse tankene seg innpå meg, hver dag, "du kan sikkert gå ned enda litt mer", "kutter du ned på treningen ødelegger du alt", "vil du virkelig vise deg som en viljesvak person?"

Når jeg ser bilder av meg selv som tenåring og ung voksen, begynner jeg å grine. Jeg var helt normalvektig og flott, nå har pupper og lår forsvunnet. Det aller merkeligste er at jeg 'bare' skulle ned 10 fødselskilo, nå frykter jeg at jeg er i ferd med å få en en spiseforstyrrelse.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre:( Jeg vil endre mine kostholdsvaner og blir et sunt forbilde for barna mine, men jeg klarer det ikke! Det høres helt sykt ut, hvor vanskelig er det å putte i seg noen pizzaer, men det er som en mental og fysisk sperre i meg...

Er det noen som har det på samme måte? Føler meg så ødelagt av denne besettelsen...

Skal til lege for første gang på flere år i morgen og ta noen blodprøver, han kommer vel til å nevne dette.

Noen som kan hjelpe? Jeg sender deg gjerne en PM, men jeg vil ikke stå frem med nick på forumet for jeg er sikker på at noen husker det igjen.

Takk for at du leser og kanskje svarer.

 

[Gjest]

"nå frykter jeg at jeg er i ferd med å få en en spiseforstyrrelse."

Høres kanskje ut som du er litt forbi det punktet. Ut i fra hva du skriver, i allefall.

Benytt anledningen du har i morgen hos legen. Si at du ønsker oppfølging og råd.

 

Det er vel knapt noe mål å stappe i seg pizza hver dag, men at du kan spise litt ribbe julaften og pizza når du får det servert må du kunne jobbe mot.

 

Ellers så ville jeg lest om ernæring for å forstå hva kroppen faktisk trenger, slik at du fra et vitenskapelig syn kan endre matvanenen dine.

[Ugl@]

Uansett er det flott at du selv reagerer og innser at det er noe galt. Men du trenger hjelp av kyndige folk som kan hjelpe deg tilbake til en sunn helse og en sunn normalvektig kropp.

Har selv slitt en periode et halvannet års tid etter jeg fikk eldstemann, var da nede i 49kg, er 1.69 høy, så var ikke like tynn som du er, men i forhold til sunn vekt og helse var jeg radmager og sykelig tynn. Men det var flere ting jeg slet med i tillegg. Fikk til slutt den hjelpen jeg trengte og har fått et normalt syn på mat og kropp med tida.

Spiser nå sunt og har fått en voldsom apetitt på livet og elsker god mat.

Jeg hadde ikke hverken bulimi eller anorkesi, var depresjoner som førte til min undervekt den gang, mister lysten på å spise rett og slett.

Men det har en viss likhet, man surrer i sin egen verden på et vis, og gjemmer problemene for andre mennesker, lyver en del for seg selv og de rundt. Ja, jeg har spist, jeg er mett. ( til andre) I morgen skal jeg skjerpe meg ( til seg selv)....sånn går dagene....ukene og månedene.

 

Første sted er å gå til legen...be om henvisning videre til en psykolog, lurt å snakke ut om tanker og følelser.