Ønsker dere å bli syk eller skadet?

[Anonym bruker]

Finnes det noen som virkelig ønsker å bli alvorlig syk?

På grunn av oppmerksomhet og sympati, fks?

Jeg kunne ønske jeg havnet i en alvorlig ulykke og måtte fraktes med helikopter i hui og hast til et stort rikssykehus, der akutteamet sto klar. Aner ikke hvorfor, kanskje fordi jeg aldri har vært en person som står i rampelyset...Merkelig nok skyr jeg for mye oppmerksomhet til daglig...

Noen som har det på samme måte som meg?

[Anonym bruker]

Det du har heter Munchausensyndrom

 

[Anonym bruker]

Jeg er litt sånn som deg ja. Tenker flere scenarioer. Men rett etterpå tenker jeg at nei, herregud får jo håpe noe sånt ikke skjer. Men et lite sekund ønsker jeg det.

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt noe av det samme, faktisk. Og er heller ikke den som elsker å stå i fokus til daglig. Det handler nok om å føle seg viktig, verdsatt og betydningsfull tror jeg. Jeg var forresten med i en kraftig kollisjon med bil for halvannet år siden, uten å bi skadet, og da endra tankegangen seg litt, har ikke helt like lyst til å oppleve noe sånt på "ordentlig". Tankegangen endra seg også litt etter jeg fikk barn.

Tror du er helt normal. :-)

[Anonym bruker]

Ganske sykt... Men må innrømme at jeg har tenkt på samme måten selv noen ganger. Men håper ikke at det skjer heller da..! Men etter jeg fikk barn, så er jeg bare livredd for at noe skal skje meg.

[Anonym bruker]

Nei, har faktisk opplevd den type oppmerksomhet et par ganger, men det har heldigvis gått bra alle gangene.

Ene gangen så trodde legene at jeg kunne ha kreft, heldigvis viste det seg å være noe annet og heldigvis noe kurerbart som hadde de samme symptomene som en kreftform. Den var litt vanskelig å finne denne årsaken, så det tok mange uker før de fant ut av det.

Den andre gangen gikk det hull på en blodcyste på livmoren, så legene trodde først det var en spontanabort, men jeg viste med sikkerhet at jeg ikke var gravid, gikk bra heldigvis til slutt.

Har også blitt fraktet til sykehus i ambulanse med premature rier i slutten av andre trimester, de fikk heldigvis stoppet, og jeg fødte et par uker før termin.

 

For å si det slik, vær heller glad for å slippe angsten og redselen. Det er ikke verdt at de man er glad i blir redde, og en selv redd. Den oppmerksomheten er temmerlig kortvarig uansett.

Kan være du har sett alvorlig syke få mye blest rundt sine blogger og sykdom, synes det er flott med støtte, men for meg blir det også grov form for sosialpornografi.

[Anonym bruker]

Hi har jo ikke Munchausen syndrom, hun prøver jo ikke å bli syk/skadet, eller setter tankene sine ut i live. Alle har nok noen merkelig tanker i blant, jeg tror ikke du skal bekymre deg og det du sier om at du ikke har vært en person som får mye oppmerksomhet, da høres det jo helt naturlig ut å stå 'i sentrum' for en stund. Det bunner nok mye i nysgjerrighet!

 

[Anonym bruker]

Munchhausen er ikke en lite ønsketanke om å få oppmerksomhet. Har man Munchhausen, påfører man seg selv skade, eller barnet/familie osv sitt skade. Å kalle det HI og andre annier her inne beskriver som Munchhausen, blir som å kalle en person med dårlig matlyst for anoretiker..

 

HI: Jeg har vel ønsket meg mer oppmerksomhet selv, men det var kun når jeg så mye på akutten som ung, at det virket gjevt å havne i en slik situasjon som du beskriver Så tror nok man blir påvirket av dramaserier rundt seg gitt Og så lenge du ikke går inn for å bli skadet eller syk, så er du helt normal

[Anonym bruker]

Joda jeg og gjør det. Tenker også på hvis jeg døde og hvordan folk hadde reagert da..vet jo ikke om jeg får se hvordan de tar det, men lurer ofte på hvordan begravelsen hadde vært og hvem som hadde kommet og hva som ble sagt...syke tanker..

[Anonym bruker]

Sikkert like trist og like mange som med de fleste andre unge mennesker som dør....da dukker alle opp, uansett om man ikke har snakket med dem på 20år for den del.

Har like mye med at mennesker er litt morbide og nysgjerrige.

Har selv opplevd at mennesker jeg har vært bekjent med har dødd i ung alder, av sykdom, ulykke eller for egen hånd. Det har ikke forandret mitt liv på noen måte, joda, det var jo selvsagt trist, og jeg har tenkt at det føltes rart at de er borte når man er vant til å treffe på dem på faste steder med jevne mellomrom. Men utover det har det liten betydning i det lange løp, livet og døden henger sammen.

Har også mistet noen av mine nærmeste, det var noe helt annet, det savnet vil alltid være der.

[Anonym bruker]

Tror nok det kreves diverse undersøkelser og psykiatrisk ekspertise for å slenge ut en diagnose som Munchausen her!

Hi: Som flere nevner over her, så lenge du faktisk ikke påfører deg selv skade, er disse tankene helt ufarlig!

Som tenåring var jeg sett på som en sær nerd som ikke hadde mange venner og som ble blankt oversett av de populære jentene i klassen. Jeg funderte ofte på om det hadde vært bedre om jeg tok mitt eget liv. Suicidal eller ikke, det gikk over! Jeg ble voksen og fant min vei i livet! Uten hjelp fra psykolog eller psykiater.

Hvordan har du det, forresten? En kan fint vært lykkelig og fortsatt ha slike tanker innimellom, det gjør det gjerne lettere å leve med.

[Anonym bruker]

Blir du alvorlig syk, varer kun omerksomheten en bitte liten stund...så er du glemt. Sliter du forsatt...er ingen intressert. Jeg unner ingen alvorlig sykdom, jeg unner ingen ulykker, de kan få tragiske konsekvenser. Jeg hadde aldri ønske om å bli syk, men ble det. Jeg mistet venner, helse, en utdannelse jeg ikke får brukt, sosialt liv.

[Anonym bruker]

ser ut som om det er mange av oss her inne som tenker slike tanker i ny og ne!er vel pga oppmerksomhet vi vil ha,å føle oss spesielle,verdsatt, tatt vare på og sett...selv om jeg blir alle disse tingene i hverdagen av mannen og barna mine så hvorfor jeg tenker slik er et mysterium...

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske jeg ble skikkelig syk, men jeg gjør ikke noe med det..

Orker av og til ikke alt ansvaret jeg har.

Og da skulle jeg ønske jeg ble skikkelig syk og lå på sykehus .

[Anonym bruker]

Jeg hadde lyst å knekke foten dagen før eksamen! hehe

 

Skjønner deg HI, hadde mange slike tanker før. Så ble jeg alvorlig syk, lå i ei uke på sykehuset, eneste som besøkte meg var sjefen- for å hente sykemeldinga mi. Var singel på dette tidspunket og familen bodde et stykke unna.

 

Nå har jeg samboer og barn, og er livredd for at noe skal skje noen av oss. Livet er skjørt.

 

Det jeg tror mangler i livet når man får sånne tanker, er positive hendinger i dagliglivet. Alle trenger en pause, oppleve noe nytt- få positiv oppmerksomhet fra mannen sin- venninner osv.

 

Er absolutt ikke unormalt med slike tanker. men å gjennomføre de- da kan man snakke om psykisk sykdom.

[Anonym bruker]

Ja gjerne, men ikke for oppmerksomheten, men for å slippe å gå på jobb. Og da tenker jeg noe litt uskyldig. Hadde det helt "femmenalt" da jeg var sykmeldt i 2 mnd pga beinbrudd for ett par år tilbake...