Jeg trenger råd/erfaringer angående graviditet

[*betty*spaghetti*]

Hei folkens.

 

Jeg har kommet i en situasjon som jeg gjerne kunne vært foruten.

Men dette er ikke min skyld, har går på p-sprøyte så det at jeg har blitt gravid er jo et under i seg selv.

 

Men når det først er sånn så er jo jeg kjempe lykkelig!! Jeg tenker nå får mini et søsken, hun er 4 år og tiden passer perfekt.

 

Jeg og samboern min har begge gode jobber og tjener godt.

Det eneste som er problemet er at han ønsker og leve livet som vi har med vår lille jente.

Prøver og si du vet jo hvordan det er når man blir "kjent" med magen, du kjenner spark.

 

Akkurat nå merker han jo ingen ting på meg at jeg er gravid.

 

Han vil absolutt ikke bli far...

 

Jeg vet hva det vil si og være alene med et barn og jeg sitter ikke alene med to!

 

Men jeg vet lissom ikke hva jeg skal gjøre.

 

Abort- kun for han (jeg er på en måte av den oppfatning at man skal være to som ønsker barn, og vil nok ta hensyn i forhold til han, og sette mine behov bak)

 

Beholde- blir man alene? Jeg vet ikke hvordan jeg skal tenke eller føle ovenfor beholde tema!

 

Hva er deres tanker??

 

Klem fra meg

[*betty*spaghetti*]

Dytt dytt

[&#4326Bellღ&gullet&#4326]

Er ikke han far til barn nr 1?

 

Du sier: "Jeg vet hva det vil si og være alene med et barn og jeg sitter ikke alene med to!"

 

Har du vært alenemor før du traff samboeren?

 

Hvorfor skal du sette dine behov sist?

[lille sprelle]

Jeg tenker det er greit å snakke med noen om det. Ta kontakt med helsestasjonen og be om å få snakke med jordmor.

Det finnes også en forening tror jeg i forhold til dette, men jeg husker ikke navnet.

 

lykke til i valget!

 

(jeg er selv redd for å bli gravid, for kroppen min kan ikke takle det, men jeg skulle gjerne hatt et barn til....)

[*betty*spaghetti*]

Nei han er ikke den ekte pappaen! Men han er pappaen om du skjønner. Hun kaller henne for pappa og han sier dattera!

 

Jeg aner rett og slett ikke, er i dialog hos legen min, men hun synes dette er vanskelig hun og!

 

Som han sier til meg: Dette er på en måte ikke vår skyld pga du har brukt prevensjon osv osv.

 

Jeg: Men nå er det et liv i magen min eller som kan bli et liv om vi gir det lov.

 

Jeg vil absolutt ikke, du kan ikke presse meg til dette bla bla bla bla.

 

 

Jeg vil på en måte ikke tvinge han til noe han absolutt ikke vil, men skulle ønske at han kunne tenke det samme for meg!

 

Skulle ønske jeg aborterte naturlig så trengte jeg ikke tenke slik på dette problemet, da har ingen presset meg til noe jeg ikke ville, og jeg presser ikke han til noe han ikke vil!

 

Det er en stygg og grusom tanke sikkert utrolig egoistisk, værst av alt sitter jeg og tenker på alle som sliter med og få barn!

[Endelig 4 i familien :=)]

Det er nå du skal være egoistisk og tenke på deg selv og på hva du kan leve med, unsett hva det måtte bli. Det er din kropp, og det er du som må ta abort, eller bære fram barnet. Altså er det du som må leve tettest med konsekvensens av valget du/dere tar. Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg har aldri hørt at noen har angra på de barna de har fått uansett hvor planlagte eller ikke de var. Skulle du beholde, og bli alene, noe jeg ikke tror du kommer til å bli, så kommer du til å klare det også. Menn er noen rare dyr, og mange motsetter seg det å bli far til de har vært med på den ordinære ultralyden, eller til det øyeblikket de holder barnet sitt i armene. De har jo ikke det samme forholdet til graviditeten som vi har som kjenner bevegelser osv.

Dersom du bestemmer deg for å beholde "mot hans vilje" så må du gi ham tid til å bli vant til tanken. Regner med at han venner seg på det før de 9 mnd har gått...

Lykke til :=)

[&#4326Bellღ&gullet&#4326]

Du må til bunns i hvorfor han ikke vil. Har han opplevd noe i fortiden som gjør at han er livredd for å bli pappa? F.eks ble han foraltt av sin far, stygg skilsmisse etc

 

Ja, dere brukte prevangsjon, men ingen prevangsjon er 100% sikker. Det er det kun avholdenthet fra sex som er. Har en sex må en ta konsekvensen av det.

 

Amatea heter den foreningen som hun over snakket om.

 

Han sier at ingen kan presse han ( bak der ligger det en traume....

Men han presser i så fall deg til å ta abort eller han presser deg for han sier han flytter. Det er også press.

 

Dere er utrolig priviligert, mange sliter og gjør alt som står i sin makt for å få barn. Det koster tid, penger, krefter, tårer osv

 

Hva med adopsjon da?

 

Jeg mener ikke gi dårlig samvittighet eller være nedlatende. Bare gi knakker en kan reflektere over...

 

Bla siden han ikker er den biologiske faren, da er det lett å stikke om han selv kaller din for datter...hvor dypt stikker det?

 

[Ugl@]

Hadde heller risikert å bli alene med 2 enn å latt meg presse til abort. Graviditet er noe som kan skje på tross av prevensjon så lenge mann har sex, dette må menn akseptere og godta. Det er utelukket kun kvinnes avgjørelse om hun vil bære fram et barn eller ei, hva mannen synes kan tas med til vurdering, men skal ikke telle som overvekt i en vanskelig avgjørelse.

Ikke sikkert du blir alene heller, selv om han synes det er skummelt nå, gi ham tid og følg magefølelsen din. Alt praktisk ordner seg etterhvert skal du se.

Har selv vært livredd for å bli alene med flere enn en...mistet en gang med en eks, ble gravid på nuvaring alt for tidlig i forholdet med han jeg nå er gift med, var veldig i tvil da, hjalp jo med støtte fra ham, men avgjørelsen den var min. Har nå 3 barn som jeg ikke ville vært foruten, kun minsta som er planlagt av dem, men de to andre var like velkommne de også. Het utenkelig at jeg ikke skulle had kjekkingen på 12 år eller herlige nydelige jenta mi på 4 1/2år..