Jeg er så lei av MEG SELV! Dagens utblåsing ...

[Bolle i ovnen [HØYGRAVID]]

Jævla hormontrollfaen!

Hater virkelig å være gravid, har hatt alle mulige gravidplager og den jæævla bekkenløsninga gjør meg helt handikappet. Så fort jeg er i noe som helst aktivitet er det bare å sette frem krykkene, det er så vondt! Og så kjedelig! Klarer jo ikke sitte i sofaen hver eneste dag, uten å gjøre en dritt. Føler meg som en elefant, og blir sur for alt og ingenting. Har altfor mye tid hjemme til å irritere meg over alt, og tenke og gruble altfor mye.

 

Har en rotekopp av en samboer som aldri klarer å lukke igjen dører, skapdører, lokket på skittentøysdunken (den ène gangen i uken han faktisk bruker den...), korker på alle mulige kremer/deodoranter osv. Åpner en pakke skinke og setter den inn i kjøleskapet UTEN å pakke den inn, så blir den tøff og må kastes. okkene ligger slengt overalt, og alle prosjekter blir påbegynt, men aldri ferdig. Nøkler, telefon og lommebok blir "borte" hvertfall to ganger daglig, for å legge tingene sine på det faste stedet jeg bruker, DET går ikke! Han sovner på sofaen, og våkner innimellom kjempesur og muggen, forsi jeg bråker når jeg spiser is/skriver på tastaturet eller har tven for høyt.

 

ALT irriterer meg, og jeg blir så SINNA! Hater å være gravid, hater å ikke være i form, hater å ha vondt, hater at folk ikke skjønner at jeg bare ikke ORKER en dritt. Har bare lyst til å legge meg ned å grine. HATER at "graviditet er da ingen sykdom, du kan leve akkurat som før". NEI, JEG klarer ikke det. FUCK DEG!

 

 

 

Flere som trenger å blåse ut litt idag?

[Ceekey]

Jeg skjønner SÅ godt frustrasjonen over "å være gravid er ingen sykdom, blablabla...:("

i ca uke 16 var jeg så svimmel at jeg omtrendt ikke klarte å stå oppreist, og tror du legen min ville sykemelde meg?? NEI, for dette her er ingen sykdom!

Så jeg skifta lege ASAP, ble sykemeldt og fikk beskjed om å ta to jerntabeletter om dagen... kom meg tilbake i 50% jobb de to siste mnd, og da var jeg helt gåen når jeg kom hjem etterpå...

 

så så mye for at du kan leve akkurat som før...:S

[Pinnus]

Superflott for dem som kan leve akkurat som før, men det stemmer ikke her i heimen heller!

Jeg pleier vanligvis ikke å spy i tre mnd, ha sammenhengende migrene den fjerde måneden, ha nyrebekkenbetennelse femte og sjette måneden for så å ha vond rygg, vonde hofter, konstant UVI og føle seg tung og ha null energi. Sliter med å jobbe 50% men tviholder på det for å ikke gå på veggene. Nå har jeg verdens mest tilrettelagte jobb, hvor jeg kommer og går omtrent som det passer meg, eneste som i det hele tatt gjør det mulig. Er så enig, hater uttrykket at "graviditet er ingen sykdom." Spesielt når den kommer fra venninner som også har vært gravide og tror at alle svangerskap er like lette.

Når jeg hadde kastet opp døgnet rundt i ti uker og kiloene raste i gal retning fikk jeg full forståelse fra en venninne. Hun var også mega-kvalm de første månedene, hadde faktisk kastet opp TO ganger!! Kjente jeg hadde lyst til å slenge henne i veggen da gitt!

 

Må le av det du skriver om samboeren din, kjenner meg SÅ igjen i enkelte ting. Dører som står åpen her og der, og husker aldri hvor han legger noe! Og det i en relativt liten leilighet, men veldig få muligheter til å rote bort ting.

 

Jeg har også hatet å være gravid hele veien, men nå syns jeg det har kommet seg litt, heldigvis. Er i uke 32 nå, så begynner å se enden på det!

[Plutten ~Fødeklar~]

Jeg er ikke så fryktelig sint jeg da, men jeg gråter. Av absolutt ALT. Orker ingenting, gjør jeg noe som å jobbe eller være sosial er jeg omtrent sengeliggende i flere dager etterpå. Og så får jeg dårlig samvittighet, for at jeg ikke hjelper til hjemme, at jeg har hatt en del sykedager på jobb når det er minimumsbemanning og dårlig økonomi fra før, har en hest mannen min har tatt seg av mer enn meg mens jeg er gravid, og mine venner har jeg nesten ikke sett da jeg blir utslitt av det.

 

Er fremdeles bare 13+1 på vei, og satser på at energien kommer tilbake, men det er slitsomt å være hormonell hele tiden. I tillegg føler jeg at "alle andre" har hatt det så mye verre enn meg under sin graviditet og at jeg strengt talt ikke har noen grunn til hverken å klage eller å sitte å grine i tide og utide, men jeg klarer virkelig ikke å la være, når det kommer klarer jeg ikke å stoppe det. Jeg gråter enten jeg er glad, lei meg eller sint, ser jeg noe på tv som er tilnærmet søtt eller rørende så gråter jeg jammen meg da også! Heldigvis har jeg en meget tålmodig mann som bærer over med meg og holder rundt meg, men jeg hater at det skal være nødvendig.....

 

I tillegg blir jeg arg når jeg får gode råd mot f.eks kvalme, og når jeg sier at jeg har prøvd det/bruker det men at det ikke hjelper/hadde minimal effekt, så må de velmenende menneskene legge ut i det vide og det brede om hvor fantastisk godt det hjalp de, og at jeg sikkert ikke har brukt det riktig! Grr..

[2nydeligejenter]

Kjønner deg kjempe godt. Blir kjempe sur for ingen ting spesielt på samboeren. Og dette er andre gangen jeg er gravid. Har så vondt i bekkenet, lysken og beina men stort sett nr jeg utfører aktiviteter og da er dagen ødelagt. For nr jeg får vodt varer det til neste dag. Så du er ikke aleine, men er godt å vite at jeg ikke er den eneste.