Jeg sliter psykisk pga svigerforeldrene mine..

[Anonym bruker]

Overskriften virker muligens litt voldsom,men når jeg kjenner litt på den overskriften stemmer det skremmende godt.

Jeg,min samboer og vår sønn på 7 uker bor desverre 100 m fra svigerforeldrene mine. Da vi flyttet inn i huset vi bor i,tok svigerforeldrene det for gitt at dette betydde huset vårt var åpent 24 timer i døgnet. Jeg prøvde diskre å fortelle min samboer at jeg ikke likte dette. Jeg er en veldig privat person,og verner over privatlivet mitt som om det stod om livet. Men det er mitt hjem,og hvis jeg vil gå i undertøyet hjemme,eller dusje med badedøren åpen er da det min fulle rett å kunne det uten fare for at svigerforeldrene kommer på besøk. Jeg hadde håpet på forståelse fra samboer,men han er enebarn,mildt sagt blitt skjemt bort hele livet(moren ser fremdeles på han som et barn,og ordnet opp for han),så jeg følte nesten han ble litt irritert da jeg sa det. Neste gang jeg tokdet opp var i begynnelsen av siste trimester,og jeg kjente virkelig behovet for rivatliv å kroppen.Mine hormoner gjorde dette behovet enormt. Denne gangen var jeg krassere i tonen.Han fortalte foreldrene at de ikke lengre kunne komme å gå som de ville,at de hvertfall måtte ringe på,og vente til vi åpnet døren. Reaksjonen deres var etter min mening latterlig patetisk(og etter dette har jeg mistet respekten for dem)..de ble snurt og gjorde en stor sak av det. I stedenfor å bare bruke sunn fornuft og være i møtekommende,ble de sutrete og gjorde en sak av det,ala "Jammen vi tørr jo ikke å komme i nærheten av huset deres nå". Da Jonas ble født,satt jeg foten ned,siden besøkene hadde sklidd ut igjen. Jeg gråt og var skikkelig forbanna. Jeg sa vel rett ut at hvis det fortsetter slik,flyttet jeg ut og tok sønnen vår med meg. Han snakket med foreldrene igjen,og de har nå respektert dette så langt(ca to uker nå).MEN jeg stoler overhode ikke på dem. Jeg har mistet all respekt for dem,og jeg stoler overhode ikke på dem sammen med Jonas. Jeg syns ikke de fortjener å tilbringe tid med han,og jeg syns for å være ærlig ikke de fortjener å være besteforeldre. JA jeg vet dette er voldsomme tanker. Men jeg sitter inne med så mye frustrasjon og agresjon ovenfor disse menneskene. Jeg føler de styrer livet mitt,og på en måte ønsker jeg vel ikke de i livet mitt for å være ærlig. De er begge 70 år,så de begynner å bli gammel,og jeg merker jeg gleder meg til de blir for skral til å engasjere seg så mye. Moren til min samboer er forferdelig klossete menneske. Jeg vet ikke om hun forstår at det sårer meg,men hun sier ofte direkte sårende ting om meg,ut av det blå. Og faren nær sagt bestemme hvordan vi skal ha det i huset vårt,hvis vi skal male inne f.eks(noe jeg liker å putle på med,interiør ting og tang med gjevne mellomrom må vi nær sagt komme med en masteroppgave over hvorfor vi skal gjøre dette. Det er ikke hans hus,men jeg får likevel ikke gjøre noe uten at han blander seg inn. Jeg merker det har vært så mye større og mindre drypp av ting og situasjoner de siste to årene,at jeg nå syns det er dirkete ubehagelig at min sønn tilbringer tid med dem. Jeg liker ikke disse menneskene,og jeg har sagt til min samboer at han får sørge for at hans foreldre tilbringer tid med vår sønn,det initiativet tar ikke jeg. Men han vet ikke hvor dypt min frustrasjon sitter. Han er iden tro at nå når de ikke reker inn og ut her lengre så er det greit. Men jeg har så forakt for mine svigerforeldre,og lurer på om det er morsinstinktet som kicker inn for fullt. At jeg forbinder de med mennesker uten evne å ta seg av et lite barn(jeg må og her nevne at jeg stoler ikke påderes grensesetting,eller dømmekraft). Detføles som angst og depremerende når jeg tenker at de menneskene må være i livet til min sønn..Hva skal jeg gjøre?Jeg føler meg litt fæl og.Men jeg må ærlig innrømme denne undertrykte frustrasjonen er svigerfamilien sitt ansvar. De har ikke gitt meg noen mulighet å gi beskjed å gi meg plass til å bestemme. De har heller gjort det veldig vanskelig,og blandet seg altfor mye inn. Er det andre som har så forakt for sine sviger,og hva gjorde dere?eller andre som har råd?

 

hilsen frustrert,og trist

[Anonym bruker]

Hei. Jeg skjønner deg veldig godt! Det er neimen ikke lett med svigerforeldre! Jeg kjenner meg selv igjen i dine forklaringer av hvordan du føler på dette å skulle ha disse menneskene i livet ditt og i livet til sønnen din. Jeg føler det akkurat slik selv med tanke på mine svigers. Opptil 2 måneder (men spesielt de aller første ukene etter fødsel) var jeg veldig sensitiv, og ble veldig lei meg over svigerforeldrene mine. Jeg begynte rett og slett å gråte og måtte gå ut av rommet fra tid til annen. Og fortsatt den dag i dag (nesten 4 mnd etter fødsel) prøver jeg å holde mest mulig avstand fra de. Heldigvis bor de ikke like nærme som dine, men på samme sted og det er nære nok! Faren til samboeren min høres ofre sur ut (selvom samboer sier han ikke er det..) så jeg blir alltid forvirret. Og moren hans føler jeg er veldig eierskapssyk over dattera vår. Hun ønsket seg en datter før, men hun fikk aldri en (kun to sønner) og dermed siden vi fikk en datter inn i slekta dems føler hun seg som moren til dattera vår. Ikke nok med det, men det har vært flere episoder her også hvor det blir sagt sårende ting og ganger hvor hun trer over grensen rett og slett. Når jeg ammer datteren vår, kommer hun med hode sitt og kysser og koser hodet til lille jenta samtidig. Like før jeg spør frekt: Oja, vil du også ha? Snakk om null respekt for mor-barn rolig mat stund. Og andre ganger for eksempel hvor datteren vår har vært SÅ sulten og gråtet skikkelig pga det, så har hun bare "jaaa, ååwwh du er sulten, så søt du er lille sultne vesen, uff åååwwh..." mens jeg sitter og sier jeg får ta henne nå, for nå er hun skikkelig sulten og vil ha mat. Men hun vil ikke gi henne fra seg. For å nevne en siste ting, så var det en gang datteren vår skulle ligge over hos dem, og jeg tilfeldigvis fortalte hva helsesøster hadde sagt angående samsoving og alkohol, og at jeg ikke ville at noen som satt barnevakt skulle drikke imens de gjorde det. Hun hadde det planer om å drikke smatidig som hun satt barnevakt (BAK MIN RYGG!!!) Der ble tilliten min ødelagt for fullt!!! Det gjorde meg skikkelig irritert. Vi fikk heldigvis tilfeldig vite om det og sa at hun kunne heller sitte barnevakt en kveld hun ikke hadde planlagt å kose seg med alkohol, men da ville hun ikke høre på meg! Det var bare snakk om et glass (kunne fort blitt til flere i den gården) sa hun flere ganger. Det fortsetter og det fortsetter og jeg blir mer og mer lei. Du er ikke alene om å ikke få samboeren til å forstå følelsene dine angående svigerforeldrene og hvor mye de påvirker psyken. Jeg har forklart at jeg ønsker ikke at hun skal sitte så mye barnevakt og at datteren vår skal være så mye der, fordi jeg søler at moren hans tar over mammarollen min med en gang og sier hele tiden at det er hennes unge osv osv osv. Jeg sier det er slitsomt, og at det har gjort meg veldig lei meg og at forholdet mellom foreldrene (spesielt moren hans) og meg har blitt en del anspent. Vi har kranglet skikkelig av at jeg har prøvd å sagt ifra på en ordentlig måte til han, fordi at han ikke forstår.

Har ikke noe særlig råd å komme med fordi jeg er litt rådløs selv, men jeg håper at det roer seg litt ned for deg etter hvert, og at de kanskje tar hintet en gang :S ..og ikke minst at samboeren din forstår deg, men det er trossalt foreldrene hans (en viktig del av hans liv) og naturlig at han beskytter de og selvom logisk sett så er det deg han burde støttet i denne saken. For svigerforeldrene dine går over alle grenser, og har null respekt virker det som. Kjipt, men ikke bare det at de kanskje er litt sånn av natur, men jeg tror (etter min observasjon fra min egen slekt og omgangskrets) at eldre mennesker blir litt naive og i ørska pluss mister fort respekt og logisk sans. De kan ofte bli litt egosentriske, ikke fordi de mener noe vondt med det men rett og slett bare fordi. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Skal man bare kunne holde ut med det? Jeg mener du gjorde det rette ved å si ifra til samboeren din i hvertfall. Gratulerer med liten gutt og lykke til videre og prøv å fokuser på å kose deg med lille dukkemannen din, for tiden går så altfor fort, man burde bare nyte hvert minutt man har sammen med babyen sin. For i det neste minuttet har de allerede vokst og utviklet seg enda mer.

[Anne-B.]

Dine svigerforeldre er årsak til din frustrasjon, men det er du som har ansvar for den. Jeg forstår at du reagerer slik du gjør, og har slike stygge tanker, men du er nødt til å ta tak i dem selv. Ta kontakt med for eksempel helsesøster og hør hvor du kan henvende deg, for jeg tror du trenger en nøytral part å diskutere dette med, slik at du ikke går rundt i din egen boble og bygger opp hat og fordommer mot dem i enda større grad enn du gjør nå. Sønnen din har rett på sine besteforeldre, og du må være delaktig i din egen prosesse med å sette ned foten og fortelle hvor dine grenser går. Du skal være streng, men rettferdig. Når gutten deres er bare 7 uker, så spiller en god del hormoner inn her også. Jeg kan tenke meg at enten familievernkontor eller familiesenteret i kommunen din kan være til hjelp. Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg helt og holdent. Jeg har ikke det problemet at de reker inn og ut da de bor ganske langt borte. Men de 17 årene jeg har vært med mannen min har de hatt null respekt for meg. For meg er det gått så langt at jeg blir fysisk syk når besøk fra dem nærmer seg. Jeg får vondt i hele kroppen, diare og blir helt fra meg. Hun kommenterer alt jeg gjør, bagatelliserer og latterliggjør meg. Kritiserer meg for å amme MENS jeg ammer, forteller meg hvor synd det er i sønnen hennes. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. VI har en sønn som blir hypersinna av sukker, så vi har fjernet hvitt sukker fra kosten hans. Men disse folkene bare greier ikke å respektere det. Han er nå 11 år gammel og fortvilt over at besteforeldrene ikke slutter å by han på godteri fordi det er så vanskelig for han å si nei selv. Vi har snakket med dem om dette en million ganger, men de fortsetter å gi han det. Både med oss til stede, og bak vår rygg. De synes antakelig jeg er skrullete som nekter ungen godis. Men verst er det når hun ler av at han slår seg vrang ETTER HUN HAR GITT HAN SUKKER!!! helt for jævlig er det. Og hun setter barna mine opp mot meg enhver anledning hun har. Jeg har lenge tenkt at det var jeg som gjorde noe galt. Men nå har jeg fått hjelp til å prøve å bli kvitt smertene mine, og dette syntes personene som hjelper meg er hårreisende. SÅ skal jeg bli frisk, så må jeg stå opp for meg selv.

Men nå er jeg mest sint på meg selv fordi jeg har godtatt dette så himla lenge. Jeg har jo sagt i fra til dem ørten ganger, men de bare turer på. Men jeg burde ha smelt igjen døra for lenge siden. Men NÅ har jeg bestemt meg......etter 17 år..... Jeg skal ALDRI mere på besøk dit, og det skal ikke barna mine heller. De skal aldri mere feire jul her, og de skal aldri mere overnatte her. Jeg strekker meg til et ettermiddagsbesøk på noen timer, og så ut. Og dette gjør jeg ikke mot min manns vilje. Han ser hvor syk jeg har blitt på siste tiden når de har vært her, så han er med meg. Kaffebesøk, men thats it! Så jeg kan skrive under på at det blir ikke bedre med årene. De blir værre. Gi dem lillefingeren og etter 5 år har de spist hodet ditt.

Jo tidligere du setter deg i respekt jo lettere blir det. Vær så snill å ikke vent så lenge som meg. Du er verdt noe du også, det er ikke bare dems mening som teller. Du trenger faktisk ikke ta hensyn til dem i ett og alt. Ta hensyn til deg selv, du skal leve du også.

Jeg gruer meg til om jeg er tøff nok til å ta konfrontasjonen med dem, men jeg må for min helses skyld. JEG MÅ!!

Så hør på meg og gjør noe med dette nå. Få dn mann til å forstå. Jeg ventet 16 år før jeg fortalte mannen min. Ikke gjør det. Fortell han hva det gjør med deg. Han kan ikke hjelpe deg fullt ut før du forteller han alt. Og du må sette deg i respekt selv, ikke bare la han snakke for deg.

Jeg anbefaler deg boka "hersketeknikk" fra haugen bok. Den har hjelpt meg masse. Der forsto jeg hva svigermor driver med, og hva jeg kan gjøre for å snu situasjonen.

LYKKE TIL! KLEM!

[Anonym bruker]

Huff, jeg har tengt på deg litt i det siste. Jeg tenkte på en ting du kunne gjøre. Mulig det er litt teit da, men du kunne prøvd å fått sønnen din på lag med deg:) Avtal på forhand og gi ham et eller annet for det (penger eller en film eller noe han liker) Det jeg tenkte var at neste gang din svigermor tilbyr ham sukker kunne du fått han til å rope ut " neimen bestemor har du alsheimer husker du ikke at jeg ikke skal ha sukker" "mamma har jo sakt det tusen ganger" "mamma, mamma bestemor har alsheimr ring sykebil" Hehehe, kanskje litt stykt av meg;) Men lurer virkelig på hvordan din svigermor hadde reagert.

 

Du kunne også svart han " ja, kanskje det. Det hadde iallefall hatt god forklaring for at hun ikke klarer å få det med seg"

[Anonym bruker]

10.mai 2146 her, til 11.05 kl 1803

 

He he. Den var ikke dum med sykebil. Jeg har faktisk laget en avtale med sønnen min at han kommer til å få belønning av meg om han klarer å si " Nei takk mor, jeg tåler det ikke så bra, så jeg skulle ønske du sluttet å friste meg". DA skal han bli belønnet i hauger og lass. Og hvis ikke den bestemora blir tankefull da , så er det noe mentalt galt en plass.

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Uansett hvor ille forhold dere har til svigerforeldre, synes jeg det blir TOTALT feil å bruke barna deres på denne måten!

Håper virkelig ikke dere mener at dere skal bruke barna deres slik!

[Anonym bruker]

Enig med 18:03

 

10:25 For sorry, men hvem bruker hvem sier nå jeg.

 

Syns ikke det er så ille når gutten ikke tåler sukker og har vanskelig med å takke nei. Da er det vel mer fristende for han om han får belønning!

 

Når denne bestemoren ikke klarer å ta guttens beste i betraktning, så gjør ikke moren noe feil ved å beskytte sønnen. Syns det er på sin plass! En god ide for å få slutt på tullet en gang for alle.

 

Stå på!

 

Hilsen en som ikke tåler sukker.

[Anonym bruker]

Jeg BRUKER da ikke barnet mitt!! Han tåler ikke sukker, og har det jævlig når han får det. Og at den F...... bestemora ikke klarer å forstå det, men fryder seg når hun har foret opp ungen slik at han slår seg vrang, ja da mener jeg det er på sin plass å lage bruduljer i heimen som er værre enn som så.

 

Unnskyld språket...